Fredag hadde vi besøk av fotballaget vi støtter. En sosialkveld med pizza. Så da var det noen timer med baking før de kom glade inn etter å ha vunnet kveldens kamp.
I forrige uke fikk vi besøk av Oscar fra barnehjemmet, han ville bare komme innom for å snakke med oss. Det var veldig koselig.
Her har me laga litt påskepynt. Alltid kjekt. Til lørdagesgodt fekk dei Kinder egg fra farmor og farfar.
Me var i møte med ordføreren i det området vi arbeider mest. Her sitter Josué og Øyvind utenfor kommunehuset. Mens eg nytta sjansen til å ta noen bilder rundt forbi.
Det gikk bra på møtet og vi fikk positiv tilbakemelding på forespørsel om han kunne donere oss en tomt.
Så når vi da skulle tilbake måtte vi ta taxi. Noe jeg ikke liker å gjøre siden jeg blir så dårlig av å sitte på i bil. Men jeg var positiv og tenkte at dette skal gå bra. Men ca 5 minutter etter at vi er begynt å kjøre, stopper han for å ta med noen andre i tillegg. Problemet var bare det at han hadde med seg en sekk. Og i den sekken var det tørrfisk. Det luktet noe så helt forferdelig, og jeg tenkte at nå var jeg nødt til å finne en ny taxi. Men det kom seg når vi begynte å kjøre litt fortere. Det var nok verre for dem som satt bak. Jeg skal ikke si at det gikk bra, men det gikk. Og vi kom oss trygt hjem, som er det viktigste.
Det har vært farsdagsfeiring på skolene her både torsdag og fredag!
Øyvind og Amund klart til å gå på skolen igår. Stolt gutt som fikk med seg pappa på skolen.
På skolen Esther Bilingual School ble det markert farsdag med forskjellige aktiviteter for barna og fedrene.
Her skulle fedrene danse, men som dere ser var det ikke alle som danset. Som for eksempel Øyvind som filemt. Dermed måtte disse foreldrene danse etterpå.
Her er en liten snutt med fedrene som måtte danse etterpå.
Fredag var det feiring av farsdagen på skolen Niños de la Luz.
Her er andre klasse sin fremføring til fedrene.
Idag var vi i Sambo Creek for å se på fotballkamp, vi fikk sett både guttelaget og damelaget til Caracas.
Guttene tapte, mens damene vant 3-0 mot Sambo. Det var litt regn, så det ble en våt afære.
Som dere kan se på bildene var det store forskjeller med tanke på utstyr. Noen spillte i fotballsko, mens andre spillte barføtt. Noen av dem har fotballsokker, men ingen har leggbeskyttere.
En annen morsom bemerkning er dommeren som går og slapper av midt på banen med ryggsekk på ryggen, han hadde det ikke akuratt noe travelt med å bevege seg.
Her er mål nummer tre, som kom i siste spilleminutt. Veldig kjekt å se spillergleden både hos de som vant, og som dere kan se i bilde ovenfor av guttene som tapte, også de var kjempe førnøyde og glade!
Ikveld fikk vi besøk av tvillingene Angel og Willmer fra barneheimen. De hadde vært i et selskap og kom hit etterpå for å overnatte. Kjempekjekt med besøk av disse to! De fekk en ekte norsk kveldsmat, brød med forskjellig pålegg. De prøvde knekkebrød, kaviar, brunost, prim, makrell i tomat, leverpostei og vossafår.
Avslutter denne bloggen med et bilde av Pico Bonito i disen!
Gjengene her i La Ceiba har sine områder som de kontrollerer. I disse områdene krever de krigsskatt fra bedrifter. Noe som gjør det vanskelig for beboere å ha for eksempel en liten kiosk eller annen bedrift. Det som dette har ført til nå er at det fra et område nesten ikke går busser til byen fordi hver bussjåfør må betale. og De som ikke betaler får ikke kjøre, ellers må de bøte med livet. Dette er noe som påvirker mange. Blandt andre Josué, som sier at det nesten ikke går busser fra Caracas og inn mot byen.
Fra Norge er det blitt donert penger til å gi et mikrolån slik at Marco skal kunne starte opp med arbeidet som kjølemekaniker. Han fullførte i høst utdanningen. Men det et ikke lett å få seg jobb og oppdrag når en ikke har utstyr. Så nå har han fått en startpakke, som han skal betale tilbake, men uten renter.
De siste to ukene har vi vært litt syke alle mann, i likhet med mange andre elever på skolene. Så da har det vært mye tid under dynene. Og mye tedrikking. Her har vi laget en te av Lime, Rødløk, Hvitløk, Kanel og Honning. Hørtes ganske spesiell ut, men den smakte nesten bare sitron. Men nå er heldigvis alle oppe og går igjen!
Her er Amund på vei til skolen, og syns det var stas når me traff på noen frittgående hester på veien! Legger også med ett eksempel på leksene som Amund på 4 år får på skolen. Det er et ganske annet fokus i barnehagen her. I løpet av neste skoleår, er det et krav at ungene skal kunne skrive. Med andre ord, ikke helt som i Norge! Men Amund trives veldig god i barnehagen, og det er det viktigste.
Jeg har vel tidliger fortalt litt om forholdene i trafikken her. Men dette bilde er bare et så godt eksempel på at alt er lov. Her er det en mann som ligger og slapper av litt, midt blandt kokkosnøtter. I tillegg ser vi en klassisk Honduransk forbikjøring. Lastebilen er størst, derfor er det bare for de andre å flytte seg. For lastebilen bryr seg ikke om at det kommer motgående trafikk.
Tirsdag i forrige uke var det min tur til å lage maten til matsalen! Og siden jeg er tidlig oppe for å sende Elias og Eilén på skolen, så var det bare å forsette, og maten stod i ovnen og var klar for gratinering.
De sirte to ukene har også vært preget av edderkopper. Forst fant vi tidenes største edderkopp bak en sofa, med super lange føtter. Og for noen dager siden satte jeg meg på en edderkopp som gav meg et bitt. Så nå har det vært nok edderkoppfaktor for en god stund her.
Jeg avslutter denne bloggen med et bilde fra matsalen! Nå er det mellom 35 og 40 barn som kommer fem dager i uken, det er ikke plass til alle på en gang, derfor kommer de litt puljevis! De er fornøyde og takknemlige for at de kan gå mette til skolen.
Vi er veldig glade og takknemlige etter en flott julefeiring med vår honduranske familie. Til tross for at vi er langt, langt borte fra Norge, har vi i år hatt en ganske så norsk julefeiring. Viss en da ser bort fra at temperaturen en en god del høyere enn hjemme i Norge.
Det startet 29. November med adentslys. Noe honduranere ikke er vante med, så vi har sunget mange ganger for forskjellige besøkende, for at de skulle få med seg hvordan denne tradisjonen var. Så kom 1. Desember og vi begynnte med julekalender (med sjokolader) som snille Svigermor og Svigerfar hadde tatt med seg. I tillegg begynte vi med Amalies jul. Videre fortsatte Desember med juleverksted, pynting og kakebaking. Her baker vi kakemenn (med hornsalt fra svigermor) og lager karameller. Helt til venstre deler Øyvind ut kakemenn til barna i matsalen.
Så kom Lucia og vi lagde lusse katter, så kledde de seg i hvit og fremførte sang/miming. Men siden det ikke blir så fort mørkt her, måtte vi dekke til vinduene i et soverom og inviterte gjestene inn der for å se.
Så var det juleavslutning for skolen/barnehagen som Amund går på. Her var det mange fine innslag, som fikk oss i riktig god julestemning.
Her er førsteklassingene sitt bidrag med dans til "Feliz Navidad"!
Som en liten julegave fikk alle i matsalen hver sin tannkost og en liten tannkrem. På Julaften var vi så heldige at vi fikk være med 17 av barna fra matsalen på en julefeiring. En del av dem er bortreiste nå i ferien eller kunne ikke komme fordi de må arbeide. Men de som kom var veldig takknemlige og glade for at de fikk komme. Ris og kylling var på menyen, og etterpå var det Piñata!
Etter feiringen der på dagen var det for vår del på tide å komme seg hjem og koke pinnekjøttet og lage riskremen. Ja vi hadde norsk pinnekjøtt med kålrabistappe. Snille gode mor hadde sendt i posten. Og gode Svigermor hadde med seg tyttebærsyltetøy når de var på besøk. Så da var maten sikret.
Vi feiret julaften sammen med Hugo og Tania, døtrene deres, moren til Tania og hennes Barnepike/tante. Det var en riktig koselig Norsk julefeiring. Med pinnekjøtt og riskrem med mandel. Det er noe spesielt med lukten av pinnekjøtt en julaften formiddag, men dette året var det mer enn spesielt! Fantastisk å kunne nyte pinnekjøtt. Noe forresten alle gjestene også synes var veldig godt!
I år, som i fjor, var det kjekt å se at ungene (og oss voksne) koste oss selv om det ikke var en hel stabel med julepresanger. Her er mer enn halvparten til pakkelek. Men alle fikk littt hver. Den viktigste gaven i julen er tross alt Jesusbarnet som ble født i en stall.
Til slutt var det på tide med "pakkeleken". Dette var virkelig noe som slo ann! Til og med de to på rundt 80 år var ivrig med i "krigen" om pakkene. Men veldig kjekt var det! Det var alle enige om!
Selfølgelig savner vi venner og familie hjemme. Men likevell hadde vi en flott feiring med gode venner rundt oss. Og både vi og dem var fornøyde med å ha delt julen med dem! Her er det ikke mye tradisjoner til jul. Nyttår er nesten viktigere for dem. Derfor var det ekstra spesielt for dem å være med på en norsk julaften.
Vi ønsker alle en fortsatt god jul og et godt nyttår!
Forventningen var store da vi forlot Sola en senhøstes fredag morgen med kursen for Honduras. 7 år var gått siden vi sist besøkte Honduras, og mellomtiden hadde både barn og barnebarn flyttet over for en periode.
Store og små var møtt frem på flyplassen da vi ankom, hvor det ble et varmt gjensyn med alle. Gjensynsgleden var stor og på typisk Honduransk vis det masse klemmer og tårer. Trangt ble det i bilen, men i Honduras er det ingen begrensninger i antall personer om bord, så 8 personer i en 5 mannsbil var ingen problem, sistemann fikk plass mellom koffertene i bagasjerommet.
Kontrasten fra forrige besøk åpenbarte seg allerede på flyplassen. Kontrasten fra en overfylt flyplass og parkeringsplass full av folk og biler til en omtrent folketom flyplass sist vi var der var stor. På veien mot La Ceiba ble inntrykket av vekst og forbedring bekreftet med flere nybygg og flere biler på veiene. Egentlig et paradoks, da mange jobber er forsvunnet siste årene med en arbeidsledighet på kanskje så mye som 50%. Eneste vekstområder har vært narkotikaomsetning og forsterkning av sikkerhetsselskaper, politi og militære (!)
På vei mot La Ceiba ble det tid til en avstikker til Tela for krokodillesafari fra kajakk – en flott opplevelse hvor vi ble kjent med deler av jungelen på en ny måte. Og krokodille fikk vi se like ved kajakken, da var det godt at vi hadde noen stødige kajakker å støtte oss på.
Like ved krokodilleområdet fikk vi også besøke en Garifuna landsby hvor vi fikk bekreftet at velstanden fremdeles var ulikt fordelt. Garifunarane som er etterkommere etter slavene fra Afrika, blir ofte forvist til dårlige utkantområder som gjør tilværelse til en kamp.
Vel framme i huset i La Ceiba, ble vi kjent med en rekke nye kjekke mennesker som sammen har bidratt til familien. Linda, hushjelpen som holdt styr på hus og unger, Marco som vaktmester og "taxi sjåfør", Tanja, naboen som var rådgiver på det meste og mannen Hugo, bilmekanikeren som ved å skru på bilen en gang i uka, klarte å holde bilen i gang, Dr Silvia, husdoktoren som kommer med penicillinsprøyter (!) så snart noen har litt vondt – for å nevne noen. Det var tydelig at familien var blitt veletablert i lokalmiljøet.
Vi var så heldige at vi fikk være med til hjelpeprosjektet Matsalen som Skape muligheter sammen driver. Da vi nærmet oss merket vi raskt at vi var kommet til et strøk hvor de fattige av de fattige bodde, hvor tilværelsen i hovedsak dreide om å overleve, mer enn å leve. 30 barn fra 3 år og oppover var møtt fremm for et varmt måltid.
Siden dette var en mandag, og en foreløpig ikke hadde måltider i helgene, kunne flere ha gått i 3 dager uten særlig mat. Det var et tydelig behov som dekkes, og barn og foreldre viste stor takknemlighet. Like viktig er kanskje også den tryggheten og tilliten som vises når voksne ”gringos” faktisk tar seg tid å snakke med barna og vise at de bryr seg. Det var åpenbart at mange gikk mer og mindre uten voksne rundt.
Et gjensyn med øyparadiset Roatan ble det også tid til.
Vi fikk plass på nabohotellet hvor vi var sist, med egen strand og muligheter for snorkling, Også Roatan viste tegn til vekst og veslstandsøkning med flere kaiplasser for cruisebåter, flere nybygg og mer trafikk. Og ikke minst hadde hovedgaten i den lille landsbyen vårt fått fast dekke. Det var slutt med krabber i gatene og barene rundt gaten, vi forstod raskt at vi ikke var alene som synes at stedet hadde mistet noe av sjelen. Men snorklingen var like fantastisk som sist, Med verdens nest største rev, en unik sikt og et mangfold av det sjeldne kan en forstå at mange blir tiltrukket av området. Høydepunktet denne gang var møte med en 5 fot stor barracuda som plutselig dukket opp bare noen meter unna. Det var ikke fritt at pulsen da steg noen hakk!
Det ble også tid til en tur til Cayo Cochinos, en liten øygruppe vi også hadde besøkt før.
Alene på en øde øy, med begrenset vann og strøm gir en egen følelse. Men vi blir raskt minnet på hvor privilegert vi tross alt har det når vi får besøk av en kar i en synkeferdig kano som henter vann i 30l dunker til familie og naboer på en øy 4-5 km unna. Og da er det ikke snakk om motor som vi hadde over. Igjen en Garifuna landsby på utsiden av storsamfunnet.
Når vi nå nærmer oss tid for hjemreise, blir det også tid for noen refleksjoner. Først og fremst har det vært kjekt å møte familien igjen. Samtidig har det også vært kjekt å bli kjent med mange nye kjekke honduranerer som med sin imøtekommenhet og vennlighet har gitt oss mange gode minner for turen.
Men utfordringene for Honduras er nærmest uendelige. Utstrakt korrupsjon, omfattende voldsbruk, generell mistillit, manglende sosialt sikkerhetsnett og manglende grunnleggende infrastruktur –stabil tilgang til godt drikkevann, stabil elektrisitetsforsyning og trafikksikre veier- er bare noen av utfordringene Honduras står overfor. Så selv om vi leser 4gr og nordvestlig kuling på Yr, ser vi likevel frem til å komme heim til et trygt og godt Norge!
Juan David er det yngste som er med i matsalen. Han ble 1 år den 13 oktober.
Her er vi på et lite hjemmebesøk for å se hvordan han og moren har det. Det er vanskelig å forklare hvilke forhold som er "normale" for mange her. De bodde i et hus med jordgulv, trevegger, med opp til 5 cm gliper mellom plankene. De hadde en madrass på gulvet som de sov på. I det ene hjørnet av huset hadde de noe kjøkkenutstyr. Men Juan David er blid og fornøyd. Han vet lite om økonomiske bekymringer som moren har, men nå vil han i det minste kunne få et måltid tre dager i uken i matsalen.
I matsalen fortsetter vi som vanlig. Her er Christian blid og fornøyd.
Vi hadde møte en ettermiddag med denne flotte gjengen. Dr. Sylvia, Lili og Dr. Gustavo. Vi brukte mye av tiden på å bli bedre kjent med hverandre. Og noe av tiden til å snakke om hvordan vi kan organisere oss best mulig.
På søndag var vi på besøk på et barnehjem, eller en familie må vi nesten kunne kalle det. Jennifer fra Amerika og Darwin fra Honduras er gifte og har adoptert/ er forsterforeldre for til sammen 7 barn. Dette var en kjempeflott plass å være, koselig å få besøke dem.
Her er nabojenten Anahi på besøk og leser godnatt fortelling.
Idag var ungene og lekte hos Linda. Når jeg kom å skulle hente de ble det action. Lunda skulle bare finne sandalen til Elias, kikket under hundehuset. Og der lå det en passe stor slange.
Etter litt kav og styr, fikk de puttet den i en sekk, og vi kjørte litt inn i jungelen, der Marco slapp den fri!
En ung dame vi kjenner var gravid i 5 måned, men nylig fikk hun misstanke om at noe var galt. Hun reiste til legen, der hørte de ikke noe hjertelyd. Så hun fikk beskjed om å komme tilbake dagen etter for å ta en ultralyd.
Da var det bare for henne og mannen å finne en måte å samle sammen sammen penger på, for dette er ikke gratis. Morgenen etter reiste de til sykehuset. Der fikk de bekreftet det de håpet å unngå, det var ikke lenger liv. Som om det ikke er en stor nok påkkjenning med en missed abortion, så måtte de nok en gang prøve å få tak i penger.
På avdelingen hvor hun måtte inn for å føde barnet ville de ikke skrive henne inn før hun hadde pengene. Så da var det intet annet å gjøre enn å prøve å finne ut hvor de kunne få eller låne penger til dette. For selv om det er et offentlig sykehus må pasientene selv kjøpe medisiner. ALT utstyr fra venefloner, sprøyter til plastertape og gasbind, til og med dersom de trenger det, må de betale for hver pose med blod. Ikke nok med at de må betale for blodet, men de må også få noen i familien eller venner til å komme å gi samme mengden blod som de skal kjøpe. I tillegg til alt dette må pasienten selv eller dens nærmeste ordne med mat. For det blir ikke servert mat og drikke. (Og min tanke er da, viss du ikke har noen som kan komme med mat og drikke, hvordan kan en da forvente å bli frisk???)
Dette er altså ikke noe for dem som ikke har penger. Har du ikke penger, vil du ikke bli innskrevet på avdelingen. For oss (nordmenn) er dette nesten ufattelig. Men slik er det…
Forrige helg fikk vi besøk av vår venn Cesar som vi har kjent siden Øyvind var her i 2006. Han studerer i El Progresso, en by som ligger to timers kjøring herfra, så det er ikke så ofte vi treffes. Men det var veldig hyggelig med besøk.
Kyllingprosjektet som elevene på Ungdomsskolen har drevet, har nå vist seg å bære frukter. Elevene og noen mødre som hjelp til fikk grillet og serverte over 70 porsjoner med grillet kylling og tortilla som tilbehør.
Her måtte alle være med å bidra.
Fasilitetene er ikke de største og beste, men de bruker det de har.
Så var det tid for å Eilén som ble 5 år.
Tante, Eilén og Elias klar for fest!
Gode naboer; Ana Cecilia, Eilén, Tania og Anahi!
Kongen befaler; hopp med ei hand på magen!
På mandag var vi på en ungdomsskole i El Pino, og holdt foredrag, igjen om seksualitet. Her startet vi med en samarbeidsøvelse, for å løse litt på stemningen, og for å påpeke at i alle relasjoner mellom mennesker er det nødvendig å samarbeide.
Her er noen av elevene og lærere som var med.
Onsdagen hadde me også selskap med Linda og familien.
I matsalen på torsdag ble de igjen ekstra lenge for å leke, det var ferie så ingen av dem hadde behov for å gå til skolen!
Marcia , Eilén og Elias
En eske kan brukes til mye, her er det en bil!
Noen var også med og hjalp til med å gjevne ut underlaget før det skal støpes gulv. Det er ikke et gulv vi i Skape muligheter sammen har noe med å gjøre. Det er kirken som skal finansiere dette. Vi har allerede vår del ferdig.
De liker godt å hjelpe til, og er stolte når de får være med å bidra!
HMS – det er muligens et fremmedord her i landet! Her blir det utført arbeid på den måten som er mulig ut fra de ressursene de har. Da er det ikke viktig om dette er sikkert eller ikke! Her sitter Patico ca. fem meter over bakken og svieser, uten noen form for sikring. Men han virker som han er avslappet der han sitter og dingler med føttene.
Heller ikke sikring av billast er så viktig! Viss du får det på, og det ligger der når du begynner å kjøre, så er det lov.
Et lite bilde over området rundt rio Cangrejal.
Det var litt av det som har skjedd her de to siste ukene!
Mange, mange timer med arbeid for å skrive statutter, møtevirksomhet og signering. Det meste av dette arbeidet har ligget på Øyvind og Gustavo. Mandag satt de i over seks timer for å bli ferdige med et dokument som skal sendes til en advokat. For som mye annet i dette landet er alt veldig omstendelig. Og det MÅ skrives på en bestemt måte!
Tirsdag var det kyllingsuppe i matsalen. Dette var noe alle likte!
I midten her er minstemann som er med i matsalen.
Christiano Ronaldo og Kirsten!
Her er de godt fornøyde med å være på vinnerlaget!
Det er ekstra stas når Øyvind også er med å spiller!
Etter matsalen var vi en tur i byen for å gjøre noen små ærend. I første butikken vi går inn er det JUL!!! Men men, det er jo BARE 3 måneder igjen….
På fredag hadde vi besøk av Eduardo. En av guttene fra barnehjemmet. Vi har skrevet om han før. Han har en virkelig utfordrende fortid bak seg. Han bodde en tid på gaten, før han kom inn på barnehjemmet. Men til tross for en vanskelig start på livet er han nå en flott ung mann, som er utdannet advokat. Vi hadde en kjempe koselig kveld sammen. Hvor vi diskuterte alt mellom himmel og jord, og mye forskjellene mellom Norge og Honduras.
Lørdagen var det studiedag for oss voksne, så da var ungene på besøk hos Linda og lekte med ungene der. Og etterpå var det jentekveld. Vi reiste til byen for å spise, og hadde en avslappende og koselig kveld sammen!
Det var godt for alle tre med et avbrekk i en hverdag som består av mye studie, jobb og små barn.
Idag var det ekte norsk søndagsmiddag på menyen, kjøttkaker!!! Tania, Hugo og jentne var inviterte!!!
Det er alltid koselig å ver i lag med dei!
Etterpå var det tid for lek…
…og putekrig!!
Her var det alle mot Ana Ceci.
Ellers nyter vi fortsatt at vi får regn nesten hver dag. Noe som betyr at vi har strøm nesten hver dag!!!!! I tillegg til at vi får vann oftere! Takk og pris for regnet!!! 🙂
I dag hadde vi en fantastisk kjekk dag i matsalen. Noe som gjorde godt etter en tid hvor vi har hatt mye arbeid og planlegging, prøving og feiling. Endelig følte vi at det er slik vi ønsker å ha det. Og vi merket virkelig hvor stort behov disse ungene har, ikke bare for mat, men også for voksenkontakt.
Det at noen faktisk bare kan sitte og høre på hva de har på hjertet, er noe de trenger sårt. Og de viser virkelig at de setter pris på denne kontakten. Det er for oss noe som gjør at dette er verdt alt arbeidet og planleggingen. Disse barna har et sted hvor de kan komme og få en annen kontakt som de kanskje av forskjellige grunner ikke får hjemme. Noen er kanskje hjemme bare med storesøsken som passer på dem, eller en besteforeldre som har 12 barnebarn boende hos seg. Noen av dem bor med alkoholiserte foreldre, eller foreldre som er ute av huset nesten hele dagen.
Jeg (Kirsten) satt og snakket lenge med en gutt idag, og det var en samtale som jeg ikke klarer å legge fra meg. Han var først veldig interessert i Norge, og spurte mye om både det ene og det andre. Så fortalte han en god del fra sin 11 år lange livshistorie. Han fortalte at han hadde en tante i USA, en i Costa Rica og en i Spania. Hun som bodde i Spania hadde en datter fortalte han meg. Så spurte han om det i Norge var lov å slå ungene? Nei, svarte jeg. Og han satte seg enda lenger inn i armkroken min, som om det ville beskytte han. Det har min tante sagt at de ikke har lov til i Spania heller. Men her, sa han og ble helt fraværende i blikket og uten mimikk i ansiktet, her kan de slå og slå og slå, HARDT HARTD, HARDT. Jeg klemte han godt inntil meg, og sa; det er ikke lov å gjøre det mot noen. Men følte meg likevel hjelpesløs. For hva hjelper det han at jeg sier at det ikke er lov, dersom de fortsetter å slå han. Vi har hatt og vil fortsette med å ha samtaler med, og holde foredrag for foreldrene til disse barna. Hvor vi har mulighet til å påvirke for eksempel deres syn på fysisk avstraffelse. Men det er alikevel et vanskelig tema, og det ligger som en ryggmargsrefleks, at dersom barnet ikke lystrer må det straffes.
Men det jeg nå prøver å tenke på, er at han faktisk har muligheten til å komme to ganger i uken og få mat i matsalen, og vi kan snakke sammen. Å få han til å forstå at det finnes andre måter en kan gjøre ting på. For selv om har begrensede muligheter til å gjøre noe med det som skjer i hjemmet, så vil jeg være der hver uke, og kunne snakke med han. Og jeg gleder meg til å bli enda bedre kjent med han. Han er en fantastisk sprudlende og kjekk gutt. Og vi er veldig takknemlige som får lov til å være sammen med disse barna.
Her er Christiano Ronaldo, han er den siste som er kommet inn i gjengen og skal komme og spise i matsalen. Han fant godt tonen med Øyvind, i likhet med mange andre, søker har voksenkontakt.
Nå har vi utvidet til to dager i uken med mat, tirsdag og torsdag. Her hadde vi kake og feiret Dia del Niño (barnas dag).
Blide og fornøyde gutter.
Før maten må vi selvfølgelig vaske hendene, selv om det ikke er rare fasilitetene som er tilgjengelige.
Idag hadde jeg laget kjøttdeigform med mye grønnsaker i, det var spennede å se om dette var noe de ville spise. Og det var det! Vi prøver å få inn så mye grønnsaker vi kan, for det er noe det ikke blir spist så veldig mye av her.
Noe av det som vi er veldig glade og takknemlige for er at det er så mange som stiller opp og hjelper til med matlaging, servering og oppvask. I tillegg til at de foreldrene som er med også er tilgjengelige for barna som voksenkontakter. Uten disse gode folkene, ville det ikke vært mulig å fått til dette.
Etter maten er det mulighet for å få hjelp med leksene for dem som ønsker det.
Så må det også lekes litt. Da foretrekkes som oftest fotball.
Eilén er med noen ganger, siden hun hverken går i barnehage eller skole enda. Det er veldig kjekt å få leke med noen jenter!
For to uker siden begynte disse to guttene i barnehagen sammen. En tospråklig sådan, så der snakkes det spansk og engelsk. Og det er noe helt annet enn barnehage i Norge! Her er det evaluering på oppførsel som oppsummeres og sendes hjem hver fredag. Evaluering av teikninger. Lekser, bestående av blandt annet farging, maling og klipp og liming. I tillegg til evalueringer (eksamen) som de har i barnehagen. Heldigvis er ikke systemet like strengt i Norge, så vi bryr oss ikke så veldig om disse evalueringene.
Her er Leandro utenfor skolebygget hvor de går på skolen. Veldig spent, første dag i barnehagen.
Den 10 september var Dia del Niño (barnas dag). Og det ble feiret i alle barnehager og skoler.
Her er opptreden fra noen av de minste i barnehagen.
Her er guttene i barnehagen igang med lunsjen.
Rektor (Tania) til venste, og resten av lærerne på skolen til Elias, som gjør stas på elevene.
Her er første klasse! Elias med sine klassekamerater.
Den 15. September feiret vi frigjøringsdagen til Honduras. 194 år som fritt land. Dette ble markert med marsjering, sang, dans og opptredner. På forskjellige måter fikk de fremhevet og hyllet sin kultur.
Første klasse marsjerende med hjemmelagde unstrumenter.
Eilén og Anahi var også med og gikk bak toget.
Her er en dansegruppe som hadde en flott opptreden i rundt en halv time. Og vi holdt på å renne vekk av bare å sitte stille og se på. All ære til disse danserne.
VÆR melding…..regn….
I motsetning til i Norge er vi her glade over at vi har fått noen dager med regn. Jeg klagde meg litt her en dag og sa at vi bare fikk vann hver fjerde dag. Det har nå heldigvis blitt noe bedre. Og vi er ganske heldige, for dette huset er tilkoblet to vannleverandører, så nå er det neste slik at vi har noe vann hver dag, i det minste noen timer!!!
Etter nesten en måned har vi fått tilbake bilen, god som ny etter smellen den fikk i august.
Siste nytt fra ungdomsskole prosjektet; Kyllinger.
Kylllingene er nå slaktet. Dette var en del av det elevene skulle gjennomføre. Først passe på dem, så slakte dem, videre skal de grille og selge dem. For så å kunne betale tilbake mikrolånet og starte på en ny runde.
Det er ikke alle som ser like tilpass ut, men det er en del av læringen.
Vi håper at dette prosjektet kan fortsette langt fram i tid, slike små til tak er noe som vil kunne hjelpe små samfunn å holde seg selv forsynt, og sysselsette. Samtidig som det er en mestring for ungdommene som gjennomfører dette.
Til slutt må jeg bare fortelle at i går var det en lastebil som stoppet på grunn av motortrøbbel, på den eneste broen som forbinder oss med byen. Så i en hel natt, og frem til kl 12 idag var det FULLT kaos. Det gikk ikke ann å komme ut på veien. Det var riktignok en åpen fil over broen, men når alle bare tenker på seg selv og legger seg ut i en ny fil, slik at det blir opp til 4 filer i en retning. Da sier det seg selv at det blir kaos når da disse fire filene skal sammen til en for å passere over broen. Men det som er TRAGISK er at det er bare en bro inn til byen. Og det er den eneste veien som går langs kysten. Regjeringen hadde fått penger til å bygge tre nye broer. MEN valgte å bruke dem på egen valgkamp. Så det er veldig sårbart med bare en vei og en bro. Og dette er noe som frustrerer honduranere.
Da var det ikke mer å si om disse to-tre ukene. Vi håper at alle nyter høsten i Norge. Her nyter vi at det er blitt litt friskere i luften.
Kjempefornøyde unger, stolte og glade vaksne, ordføraren var óg tilstede. I går var det innvielse av spisesalen, som har fått navnet; TO FISKER OG FEM BRØD! Her er 20 av de 25 barna som i første omgang skal komme hver torsdag for å få et måltid og leksehjelp.
Det var flott å se hvor fint de hadde pyntet og laget klar til innvielsesfest.
Her sitter vi ved hovedbordet sammen med ordføreren i grønt og Patty, som er pastor, og Dr. Gustavo.
De hadde laget et fint program med både sanger og taler. Her synger Daniel. Han er en gutt som er blitt forlatt av både moren og faren, men bor nå hos bestemoren sin. En musikalsk gutt som liker både å synge og spille piano.
På våre vegne fikk Øyvind sagt noen ord. Kort fortalt; vi er veldig glade for av vi har endt opp denne plassen, og vi sitter med en god følelse. For det er ikke bare vi (Skape muligheter sammen) som kommer og invisterer våre penger her og de bare mottar. Tvert imot, de er også med og bidrar så mye som de kan. Det er et samarbeidsprosjekt. Selv om de ikke har penger har de MYE annet å bidra med. Og uten støtten og samarbeidet fra de lokale her, hadde vi ikke klart å få til noe.
Her er hel gjengen samlet.
Dr. Sylvia ville også dele noen ord.
Vi arbeider med å starte en lokal organisasjon, slik at vi kan sikre at arbeidet fortsetter etter at vi er kommet tilbake til Norge! Hun er en av dem som er med oss i dette, sammen med Dr. Gustavo.
Ordføreren bidrog med både en liten tale i tilleg ønsket han gjennom kommunen å bidra med å bygge toalett til spisesalen. Det er veldig fint å se at også kommunen kan bidra i slike prosjekter. Bak står pastor Patty og gjør seg klar til sin tale.
Så var det klipping av sløyfen, og dermed var spisesalen offesielt åpnet.
Så var det tid for mat, ris og kylling med brød.
Det var ikke vanskelig å sjå at dei koste seg denne dagen, og at de nøt maten.
For det er slik som vi har nevnt tidligere at mange for ikke å sei de fleste av disse 25 ikke får mat hver dag. Noe som gjør at vi i likhet med dem er VELDIG glade for at vi har fått til denne spisesalen.
I det ene hjørnet hadde de laget til en lekekrok, her koste de minste seg.
Kameratene Leonardo og Daniel.
Tidligere denne uken var Øyvind og Gustavo på hjemmebesøk og hadde samtaler i en familie. Som setter pris på noen "utenfra" å snakke med.
Vi var også på besøk hos kyllingene. Sammen med Josué fikk vi se de 46 kyllingene. Han viser frem prosjektet som skoleklassen hans holder på med. Skape muligheter sammen har lånt dem penger til å starte opp, som de skal betale tilbake når de selger kyllingene. Målet med dette er at det skal drive seg selv videre. Med inntektene fra denne runden vil de kunne kjøpe inn et nytt kull. Vi håper at dette vil bidra positivt i lokalmiljøet. Alle elevene er med og bidrar med arbeidet, de har turnus og sitter vakt hele døgnet. I tillegg til at det er lærerikt for dem, vil det også være stort for dem når de ser at dette er noe som kan drives videre. Vi ønsker dem lykke til!
Her sitter de elevene som er "på vakt", de følger med at alle kyllingene spiser og har det bra.
På fredag var vi i Granadita, på den andre siden av byen. Her holdt Dr. Gustavo et foredrag for foreldre om selvtillit. Mens vi hadde nok et foredrag i seksualitet. Her var alderen fra 6-7 til 18. Men de fleste jentene som var ove 15 år hadde en eller flere barn selv, som var med. Dette er noe som viser at det er nødvendig med informasjon om seksualitet og prevensjon.
Her er noen av de minste som var med, selv om det egentlig ikke var beregnet for så små, virket det som de syns det var interessant. Vi velger å fokusere mye på relasjoner og følelser mellom både venner, familie og kjæreste. Og det å være trygge på seg selv.
Det som vi ser mye av her er at istedenfor å være fornøyd med seg selv er det mange som leiter etter kjæreste for å føle seg fullverdig. Og her innebærer det som oftest sex, selv om de er nedi 12 års alderen.
Etter at vi hadde holdt foredraget var det en jente som hadde behov for en liten legevisitt. Siden vi har med oss legen er det ingen problem. Denne jenten hadde fått en stein på lillefingen, så fingen regelrett sprakk, hun hadde sydd 8 sting og nå måtte hun ha et sårskift.
Til slutt må vi bare ta med litt av vår opplevelse etter kollisjonen vår. Tydeligvis hadde hun som vi kolliderte med betalt politiet for å ordne med en politirapport i hennes favør. Så når vi kom på politikontoret ble det konstatert at det var Øyvind som hadde skylden. Selv om juristen var uenig med rapporten, hadde han ingen makt. For her teller poitirapporten 100%. Så selv om det ikke var vår feil måtte vi bare prøve å komme til en enighet. Til slutt klarte vi å forhandle oss frem til at vi kunne hjelpe henne med noe penger til ny bil. Dette skrev vi under på. Men dagen etterpå tok hun kontakt med advokaten vår og ville ha mer penger, for hun hadde kalkulert feil. Slik vi ser det tyder dette mest sannsynligvis på at hun måtte betale politiet mye mer enn hun trodde hun måtte. Dette landet er så korrupt at det er godt gjort… sukk… Men men, det er ikke så mye vi kan gjøre med det.
Men uansett har dette vært en flott uke. Med en super avslutning.
Fra første august har vi avsluttet vårt arbeid på barnehjemmet. På grunn av samarbeidsproblemer fant vi til slutt ut at det var bedre at vi trakk oss vekk. Det var en tung avgjørelse, men vi mener at det var til det beste for alle.
Selv om vi har trukket oss vekk fra barnehjemmet er vi fortsatt aktive i hjelpearbeid her med hovedvekt i Caracas. Vi har hatt diverse møte med de som bor og arbeider i området, for å kartlegge hvilke behov som finnes. Her er vi med rektor og lærere på den lokale ungdomsskolen.
I Caracas fortsetter vi arbeidet med forelesninger om seksualitet. Til nå har vi hatt forelesning for 117 elever fordelt på 3 skoler.
Her er Dr. Gustavo aktiv med å gi medisinsk hjelp. Her er det en liten gutt som skal få en injeksjon mot en hudinfeksjon.
På onsdag var vi på vei til en skole i Roma, der skulle vi holde et foredrag om Seksualitet, men så langt kom vi aldri. Vi var i en bilulykke, Kirsten og Øyvind i vår bil og en dame med to ungdommer i en annen bil. Heldigvis var det ingen som ble hardt skadet. Legen trodde først at Øyvind hadde brukket noe i nesen, men etter nærmere undersøkelser ble dette avkreftet, utenom dette var det bare litt vondt i nakken og hode på begge to, men det er allerede mye bedre. Det var verre med bilene, her er vår…
Å være i en bilulykke her er IKKE det samme som i Norge. Når dette skjedde ringte jeg til 911. Og etterpå spurte folk rundt hvem det var som (hadde vært så dumme) å ringt ploitiet.
Når politiet kom, så var jeg nesten litt tilbøyelig til å tenke det samme. For det politiet brydde seg om var bare å få dratt inn førerkort og få signert papirene. Om det var noen som var forslåtte og skadede så var ikke det noe farlig. Det var liksom ikke det som var deres prioritet.
Etter en kort samtale og utfylling av noen skjema var vi ferdige på stedet. Men på fredag var Øyvind i møte med den andre parten. Som tydeligvis har betalt under bordet til politiet. Juristen som var der mente tydeligvis at det var hennes feil, mens rapporten fra politiet sa at det var Øyvind sin feil.
Versjonen til politiet samstemmte ikke med verken bilder, forklaringen hennes eller forklaringen til Øyvind. Her luykter det KORRUPSJON!!! Imorgen skal vi i nytt møte. Denne gangen stiller vi med advokat. Så får vi se hvordan det går.
Men takk og lov at vi har så mange gode folk rundt oss. Helt fra smellet, passet de på oss og fikk oss inn i et hus så Øyvind kunne få legge seg ned. Hugo og Tania kom og hentet oss på stedet. KJørte oss til legen Dr. Syvia, etterpå for å ta røntgen. Dagen etter kom Gustavo og hentet Øyvind for å kjøre til legen igjen. Så videre for å ta en ny undersøkelse dagen etter. Og slik fortsetter det. De gjør så mye de bare kan alle sammen. Hugo på sin side er opptatt med å fikse bilen. Som han gjør uten betaling. Vi betaler bare for delene.
Vi er omgitt av engler som dere forstår!
På fredag var det en familiedag på barneskolen til Elias, de feiret familie og mangfoldet i deres kultur. Ungene viste stolte frem sanger, danser og skuespill.
Her er føsteklasse med en dramatisering og sang.
Elias stiller stolt som gress.
Her viser de to lokale danser.
Etter fremvisningen var det typisk Honduransk mat for elevene, deretter lek og kos ute i godværet!
Den siste måneden har det skjedd mye, men her er noe av det vi har gjort.
Strandtur med Linda og familien hennes.
Her graves det tunell, med mange byggmestre.
Her er Ashley og Leandro på graving.
Alltid kjekt med bilde!
Her var vi på tur til en plass som kalles Las Rocas.
Nesten alle (ikke meg) var uti og bada. Kjempekoselig tur.
Forrige helg var vi på tur med Tania, Hugo, Anahi, Ana Ceci og Sylvia til Laguna de Cacao.
Først var det en liten gåtur.
Så var vi klar for båt.
Elisabeth, Tania, Ana Ceci, Sylvia, Hugo
Kirsten, Amund, Øyvind, Elias, Anahi og Eilén.
Her sitter vi alle avslappede og kikker etter apekatter og andre dyr.
Etter en 40 minutters padletur kom vi til stranden.
Siden vi ikke har bil for tiden må vi finne på litt forskjellig hjemme. Igår var det muffinsbaking og smaking.
Idag reiste vi sammen med Gustavo til Caracas. Her snakket vi med en gutt og en jente. Disse to skal vi bruke litt tid på å bli kjent med, og bidra i hverdagen deres. Veldig hyggelig å bli bedre kjent med flere lokale folk i Caracas.
Her er Gustavo i en samtale, mens ungene leker og koser seg.
Videre i Caracas nærmer det seg åpningen av spisesalen. Måten dette vil fungere på er at det i starten vil være en dag i uken at vi skal servere et måltid, deretter vil det være litt tid hvor vi tilbyr leksehjelp. Det er 25 stykk som er plukket ut til å være medlemmer. Disse er valgt på bakgrunn av behov. Vi håper at dette kanskje vil kunne vokse og utvides etterhvert. Vi har vurdert det slik at det er bedre og starte med en dag, og deretter øke antall dager. Vi gleder oss veldig til å komme igang med dette.
Ellers med arbeidet vårt her så har vi brukt en god del tid og krefter på å få startet opp en "søsterorganisasjon" her i Honduras. Dette vil gjøre arbeidet vårt lettere både mens vi er her, men spesielt når vi kommer tilbake til Norge. For vi ønsker at det skal fortsette og at vi skal kunne støtte de elevene og studentene vi støtter nå. Dr. Gustavo og Dr. Sylvia vil være med i det lokale styret her.
Og nå når vi nærmer oss ett år i landet ser det ut som at det snart kan ordne seg med oppholdstillatelse!!!! -Glede!!!!-
