Søndagen starta med møte med disse flotte ungdommene som skal være med å ha ansvar for de sosiale aktivitetene. Fantastiske møtelokaler og ivrige jenter.
Barnebarna til Lili var også med. De fikk bade mens vi hadde møte.
Vi avsluttet dagen med kino. Familien Adams. 😊
Før kinoen var jeg innom i banken for å ta ut penger. Noe som ikke har vært så lett å få til denne gangen. For oss som bor i Norge og er vant med å bruke en app på telefonen blir det fryktelig tungvint når man må reise inn til byen med bankbok for å kunne ta ut. Siden jeg ikke hadde med meg passet og bankboken hadde blitt byttet, måtte jeg reise inn til byen på mandagen også, for å få dem til å lage ny bankbok.
Over til mandagen, stod opp tidlig og gikk ned til Lili hun skulle ikke til byen, men det skulle broren hennes, så jeg fikk sitte på med dem. Jeg kom meg til banken og fikk meg nå bankbok og fikk tatt ut penger. Jeg spiste frokost sammen med ei bekjent. Veldig hyggelig å treffe henne igjen.
Så ble det litt vas og kikking i butikker. Betale for postboksen vår mm. Når jeg går og rusler på handlesenteret ser jeg en familie som tydeligvis ikke har sett en rulletrapp før. Både barna, foreldrene og det som så ut til å være besteforeldrene var i ekstase når de så rulletrappen. Og enda mer når de stilte seg på trappen og ble kjørt nedover, som om det var en karusell.
Det er nok ikke så mange som aldri har vært i byen og sett blant annet rulletrapp, men det er noen. Som er oppvokst i rurale strøk og hele livet bare har oppholdt seg der.
Siden vi ikke har hatt vann i huset på noen dager, og jeg visste at jeg ikke fikk vaske håret før jeg kom til Norge, unnet jeg meg den luksusen å gå på en frisørsalong og be dem om å vaske og tørke håret mitt! Det var fantastisk.
Litt senere traff jeg Ana Cecilia, som har besøkt oss i Norge. Veldig koselig å få en oppdatering på hvordan det går med henne og familien!
Når jeg skulle hjem hadde jeg egentlig en plan om at min gode venn og taxisjåfør skulle kjøre meg. Men siden han ikke kunne, måtte jeg spille på andre kjente. For å reise aleine med den lokale bussen aleine er noe jeg bare IKKE tørr å gjøre! Heldigvis kunne Saralee kjør meg hjem. Så da var dagen bokstavelig talt reddet.
Tirsdagen startet med at min gode venn og taxisjåfør som skulle kjøre meg til flyplassen når jeg skulle reise meldte avbud. Det var jo akkurat det som ikke skulle skje. Det er også det som har vært så gidt med han, at når vi har avtalt noe så kommer han. Men det dukket opp noe, som han ikke kunne forutsett. Så da var det ikke annet å gjøre enn å finne et annet alternativ. Han kom med et tilbud om en som han kjente. Men jeg liker best å kjøre med noen jeg vet hvem er.
Så jeg satt Josué på saken, og han ordnet kjapt med en kamerat som kunne kjøre oss.
Resten av dagen gikk egentlig til møter med støttemottakere, foresatte og mellom oss i organisasjonen for å planlegge neste år. Her er bilde fra det ene møtet. Disse to får tilbud om universitetsutdanning.
Så var det pakking og noen timers søvn før alarmen gikk kl. 4.00.
Siden vi ikke har vann ble vasken unnagjort med våtservietter.
Og jeg var klar for avreise.
Då var det bare reisen tilbake som står igjen.
Jeg og Josué gikk ned mot hovedveien, der vi skulle bli hentet, men måtte sitte en god stund å vente. Jeg hadde i utgangspunktet sagt at jeg ville kjøre kl. 6. Men Josué sa at han skulle komme 5.20. Og han kom kl. 5.50. Så da lå vi godt ann,
tter skjemaet.
Kjøreturen gikk greit. Me mye flott natur å se på. Og mange spesielle og andeledes kjøretøy og måter å laste et kjøretøy på.
Når vi hadde kjørt et stykke plukket vi med oss Darwin. Som er blitt som vår Honduranske unge. Han var med resten av turen til flyplassen. De ventet en liten stund før de kjørte tilbake, og jeg reiste videre alene.
Må bare si en ting om Honduras, de kan å sysselsette folk. Etter å ha sjekket inn bagasjen gikk jeg til passkontrollen. Her står det først en mann og tar imot et skjema eg hadde med meg.
Så til neste som sjekker pass, fingeravtrykk og boardingpass.
Videre til ei anna som sjekker boardingpass. Så til nestemann som sjekker pass opp mot boardingpass. Så var det gjennomlysning av bagasje. Og etter det videre til gaten hvor de sjekket pass og boardingpass. 🤪 adjø Honduras.
Etter en 2 timers flytur var det litt over en time ventetid i Panama.
Så gikk turen til Amsterdam der jeg har hatt noen avslappende timer før siste del av reisen.
På Sola hentet Øyvind meg og vi reiste rett til Åsenhallen for å gjøre klar til Solamessen.
Litt temperaturfakta:
Når jeg reiste fra Honduras var det rundt 30°
Kom til Panama der var det 39°
Videre til Amsterdam 5°
Og hjemme på Sola 7°
Helt tilslutt må jeg si at jeg har hatt en flott tur. Jeg sakket med mange flotte barn og ungdommer som er takknemlige for at de får støtte fra Skape muligheter sammen. Jeg har snakket med foreldre og besteforeldre som er glade for at deres barn har fått mulighet til å gå på skole.
Jeg sitter igjen med en takknemlighet for at vi har det så godt her i Norge. Vi lever en trygg plass og har mat og hus.
Og jeg er enormt takknemlig for at så mange har vært med å støtte det arbeidet vi gjør. Noe som gir oss mulighet til å fortsette med det arbeidet.
Onsdag morgen starta med en busstur inn til byen. Det å ta en lokale buss er i seg selv en opplevelse. Én er selvfølgelig sjåfør, én går rundt i bussen og tar i mot penger, én er innkaster og passer på at alle er kommet innforbi døren før bussen suser videre. Det er også hans oppgave å informere de som går langs veien om hvor denne bussen skal. Noe han gjør ved å rope. Og dersom noen gir tegn til at de vil være med bussen, er det han som sier ifra til den som kjører slik at de stopper og venter til vedkommende har løpt frem til og kommet eg inn på bussen.
Vi kom inn til en tilstnelatende full buss. Men de som stod lenger bak i bussen ropte og pekte for å få oss til å komme helt bak. Vi forsøkt etter beste enve å gå bakover i den trange midtgangen. Hvor det er en selvfølge at alle snakker med alle, selv om de ikke kjenner hverandre. Alle vinduene som kunne åpnes var heldigvis åpne, slik at det kom mye luft inn når vi kjørte. Jeg prøvde så godt jeg kunne å blende inn med de jeg reiste sammen med. Men når du er såpass hvit i huden som jeg er, så er ikke det særlig lett. De fleste så på meg som om jeg var litt utenomjordisk. Jeg prøvde å smile tilbake og gjorde som ingenting mens jeg fortsatte å gå bakover.
Når vi kom helt bak i bussen var det noen få ledige seter, jeg fikk plass helt bakerst. Noe som ikke plent er min favorittplass i og med at jeg lett blir reisesyk. Men med alle vinduene åpne gikk det veldiggreit. Når jeg satt det gikk det mange tanker igjennom hodet mitt! Så mange foskjfllige liv og skjebner. På mange av dem er det ikke vanskelig å se at de har levd og lever et tøft liv. Mens på andre kan det virke som de har det de trenger. De har fine klæg og er fint stelte! Men det som er sannheten bak mange av disse fasadene, er at dette er det eneste settet med file klær de har. Og det tar de på seg før de reiser inn til byen.
Når vi kom inn til byen var jeg med Lili og vasket i en kirke. Verken hun eller jeg var i særlig god form, så vi ble ikke lenge i byen. Men før min faste taxisjåfør kjørte oss hjem fikk vi være med på litt sang og kake for Carlos som fyllte 3 år.
Så blei det sånn for min del at jeg fikk mageproblem og hadde 2 dager hvor jeg egentlig ikke gjorde så mye annet enn æ holde sengen og springe på do!
Den ene kveldin fikk jeg besøk av Lili. Vi satt og snakket og heklet sammen.
Ellers har eg brukt dei siste 2 dagene på å bli bedre i magen. Med andre ord, eg har ikkje opplevd så mye utenfor huset.
Men inni huset har eg truffe på mange småkryp. En heil gjeng med maur som ville inn i huset.
Biller, edderkopper med mer… Her er forresten Spike, hunden som er med å passe på huset vårt.
Og Lili har heile tia passt på at eg har fått mat og drikke.
Den eine dagen eg var ålaina i huse, låg eg å slappa av. Plutselig høye eg fysst 4 så 2 skot. Eg høyrde de ganske godt. Så eg sendte melding til Lili og spurte om ho hadde høyrt det og om det var i nærheten av ho. Svaret fra henna var, ja stemme det. Eg hørte det, men det var lenger vekke. Når då Josué kjeme og eg spør hen, svarer han at det sikkert bare var noe som solgte våpenå, som lot de prøva.
Så slo det meg. De æ så vandte med det at de ikkje er redde ei gang. Mens eg høppe te den verste konklusjonen, før eg roe meg ner. Bare til info, så æ dette avnitte skreve mæ litt merkelige ord mæ vilje. Så det kje ska vær så lett å øvesedja te et aent språg.
I går kveld kom Martha og Daniella innom en tur. De ville forberede seg til dagens aktivitet som er laging a armbånd.
Etter å ha sovet godt i natt var eg klar for en dusj. Det var en kald dusj, men den blei kort óg. I det ene hjørnet av dusjen satt det en edderkopp og skumlet på meg.
Vel ikke lenge etterpå kom to gutter bærende på en hengekøye/hengebenk. Det er årets julegave fra meg og Øyvind til hverandre. Fantastisk å sitte i skyggen i denne.
Så litt over klokken 9 kom en liten gruøpe med barn og unge som ville lage armbånd. Dei var i 2,5 time, og såg virkelig ut til å kosa seg og bare være barn! Veldig kjekt å få være i lag med denne fine gjengen!
I ettermiddag var eg med Lili på et møte i den lokale kirken her.
Her er noen glimt fra gåturen til kirken. Første bilde her er skolen med flott natur i bakgrunnen.
Til informasjon, så er jeg fremdeles veldig fornøyd med at vi har vann i tanken!
Nesten hele bygda er uten vann, og har vært det i nesten 3 uker. På denne tiden er det vanligvis en god del regn. Men til nå har det vært tørke, elver og bekker har lite eller ikke noe vann i det hele tatt. Derfor må vi klare oss med det lille vannet vi kjøper. Til nå har jeg hatt 3 bøtter med vann fra en vannkumme ute, og 1 stor flaske me renset vann til å drikke og vaske hendene i.
Men idag kom regnet. Det var nesten en time med regn. Og i 40 av disse minuttene gikk jeg rundt og rundt huset for å samle inn regnvann. Og klarte til slutt å få fyllt opp "pilaen" vaskekummen som er ute.
Det er nesten vanskelig å forklare den følelsen når du hører at det kommer vann! For en glede.
På søndag hadde vi en flott dag hvor vi ikke gjorde noe produktivt eller effektivt. Målet var kun å kose oss! Og det klarte vi. Først kjørte vi til en restaurant og koste oss, spiste og pratet.
Så kjørte vi til et hus ved stranden hvor noen vi kjenner holder til. Her fikk vi bade i bassenget og dusjet!!! Fantastisk!
Igår var en rein møtedag! Vi var i møte fra kl. 9 til 19.30. Dette var forskjellige møter. Alle møtene var fine, hver på sin måte. De fortalte sterke historier om hvordan deres oppvekst eller fortid har vært. Jeg er utrolig glad for å få lov å bli kjent med så mange av dem som bor her! ❤
Her blir noen av klærne vi hadde med fra norge gitt til denne fine prinsessa på 4 måneder!
I løpet av disse dagene jeg har vært her til nå, har jeg sett hørt og opplevd mye spennende. Noe av det er alle småkrypa som svirrer rundt her nede.
En annen fasinerende og fin ting jeg har sett er hvordan barna klarer å leke med alt. Plutselig er de i sin egen verden. Her har 2 av jentene sin egen lekekrok.
Idag tidlig fikk jeg telefon fra Lili. Hun lurte på om jeg kunne ta med meg Josué og komme ned til huset hennes. Hun ville ha oss med ut å spise frokost.
Vi tok en mototaxi til Roma. Her koste vi oss med en god frokost før vi ble kjørt tilbake!
Vel tilbake ble det etterhvert tid for møte med koordinatorene i organisasjonen.
Så var det tid for avslapping resten av dagen. Viss vi ser bort fra 40minutt med å samle regnvann!
En god drøs me Josué før det ble kveld. Rett før jeg skulle til å legge meg kunne jeg høre at det var begynt å komme vann i tanken! ❤😊
Eg har hatt en dag i Honduras nå. Men eg må likevel tilbake til Panama City for å få med siste delen av turen. På hotellet i Panama fekk eg meg ei god og lang natt med søvn. Eg fekk for siste gang på 14 dager dusja i varmt vann🧖♀️! (Og når du vet at det er lenge til neste gang så er det ekstra godt)…. Eg fekk meg litt frokost og kaffe, hadde god tid til å nyta den og slappe av litt før eg reiste til flyplassen!
Flyturen gikk veldig greit. Men når eg kom fram var det ingen kjente på flyplassen. Eg fekk kontakt med Josué etterhvert, men dei var blitt noe forsinka pga. mye trafikk. Så då hadde eg muligheten til å få meg litt etterlengta nylaga tortilla med bønnestuing og avokado! Vanvittig godt!
Så kom Josué, Walter og kjæresten hans. Då var det bare å sette seg i bilen. På turen fra San Pedro Sula til La Ceiba bruker vi vanligvis 3-3,5 time. Mens vi brukte rundt 6 timer. Dette på grunn av mye trafikk og 4 ulykker. Pluss en stopp og to for å kjøpe mat og litt og Lichas. Lichas eller Rambutan er en veldiggod frukt der fruktkjøttet likner litt på druer.
Det å kjøre på veiene i Honduras er virkelig ikke som hjemme i Norge. Her gjelder det å få med seg mest mulig og flest mulig på det fremkomstmiddelet man har. Og så lenge det eller de henger på så er det lov.
På turen bort satt jeg og Josué og diskuterte det faktum at broren til presidenten i Honduras nettopp har blitt dømt i USA for narkohandel og at Presidenten også er innblandet i dette. Vi snakket om at vi får håpe folk ikke demonstrerer før etter at jeg er ute av landet igjen. Rett etter dette fikk Josué telefon fra moren, som kunne fortelle at i dag hadde demonstranter satt fyr på bildekk på broen over Rio Danto! Det er den siste broen vi må over for å komme til La Ceiba. Og her finnes det ikke noe veinett, her er det kun en vei mellom de ulike byene! 😨
Klump i halsen, åååhhh nei. Det va jo akuratt dette som ikkje skulle skje.
Mens vi kjørte diskuterte vi ulikd alternativer, vi kunne eventeuelt overnatte i en by mellom San Pedro Sula og La Ceiba. Men vi fikk etterhvert melding om at det nå var mulig å passere.
Når vi var ca. 5 km fra broen stoppet trafikken opp og det var meget saktegående kø frem til broen. Men vi kom oss forbi.
Siden de hadde startet såpass tidlig som de hadde gjort, var det bare noen få dekk som enda brant når vi kjørte forbi.
Men det er ikke til å komme bort fra at det likevel var en noe trykka og spesiell stemning i bilen når vi nærmet oss broen! Vi passerte først en lastebil der det satt fyllt opp med væpnet politi. Deretter brannbil. Når vi kom over på andre siden stod det også væpnet politi og 3 politibiler.
Vi burde kunne føle oss trygge når politiet er tilstede. Men slik er det ikke her i Honduras. 💔 De gangene det er demonstrasjoner her, ender det ofte med at politiet går inn i situasjonen og begynner å skyte. Uten at det trenger være noen uroligheter rundt demonstrasjonen.
Etter at vi hadde passert broen og kom innover mot byen sovnet jeg og ble vekket når vi var fremme.
Veien opp fra hovedveien og opp til huset er en meget ujevn grusvei. Så her må vi ta bena fatt! Når du da har en rullekoffert på 23kg er det godt å ha med seg Josué! Han slengte kofferten på nakken, så gikk vi oppover. Det er ikke lys langs veien, så lommelykta på mobiltelefonen måtte på for at vi skulle kunne gå, og være sikre på at vi ikke tråkket på slanger eller liknende…
Så kom vi frem til huset vårt, jeg og Øyvind har sammen med Elisabeth (søsteren hans) kjøpt og bygget huset. Som nå var ferdig bygget og innredet. Sist jeg var her hadde vi kun gulv og vegger.
Det var ubeskrivelig godt å komme frem. Men selvfølgelig var det noen småkryp spm ventet på meg.
Det første jeg gjorde var å gå inn på badet fof å gå på do. Her ble jeg møtt av en skorpion, så dj kan si deg ble mye skrik og hyl.
Heldigvis var Josué rett i nærheten, så han kom og fjernet den.
Etterpå tok jeg en runde for å se på rommene, da fant jeg såklart en edderkopp. Som igjen Josué tok seg av.
Josué er den jurididke representanten og en av koordinatorene i organisasjonen her i Honduras, i tillegg til å være en god venn som hjelper til med det meste, og sier aldri nei! Det er også han som bor i huset for å passe på det.
Når jeg da var innlosjert låste Josué dørene og gikk for å kjøpe vann og litt mat. Mens jeg ventet i huset, så da fikk jeg pakket ut av kofferten og slappet av litt.
Vi ligger såpass langt borte fra bilveien og så langt opp mot jungelen at vi ikke hører biler på kveldene. Det eneste vi hører er jungellyder. Vanskelig å beskrive, med det er enormt avslappende og behagelige lyder.
Så var det vannet da, ellervi kan heller kalle det mangel på vann. Det er lenge siden det har regnet i hele regionen og vi er derfor uten vann. Så det at jeg skrev at jeg nå hadde tatt den siste varme dusjen på 14 dager kan fort ende med at det var siste dusj i det hele tatt på 14 dager.
Når jeg sier at vi ikke har vann, så snakker jeg altså om vann i kranen og i rørene. For drikkevannet må vi uansett kjøpe. Men viss det fortsetter sliksom dette, blir vi noknødt til å kjøpe vannfor å vaske oss og tømme i do.
Etter litt mat og ei god natts søvn var det en ny dag. Det var bare helg fantastisk å våkne opp til denne utsikten fra soverommet. Rett ut til palmer og flotte trær.
Jeg våknet tidlig og låste meg ut gjennom flere sikkerhetslåser. Før soven var kommet helt opp fikk jeg tid til å nyte utsikten, plassen, stillheten og freden.
Jeg fikk óg snakka litt med Øyvind og ungene hjemme i Norge.
I 9 tiden stod Josué opp og vi ruslet nedover i bygda. Vi gikk til en liten kafé eller bod, hvor de selger mat. Her kjøpte vi oss litt mat, slappet av og pratet om løst og fast.
Etterpå forflyttet vi oss til bakgården hostanten til Josué en koslig dame som er søsteren til Lili (hun er koordinator i organisasjonen). Her satte vi oss i skyggen i noen hengekøyer, og her ble vi værende til langt ut på ettermiddagen.
Det var veldig hyggelig, og vi fikk pratet med mange som kom forbi eller innom.
Tanten til Josué som heter Hilda driver en "pulperia", som er en lkten kiosk, derfor er det mange som kommer innom i løpet av en dag.
Jeg hadde det veldig kjekt med Eliseo, en gutt som nettopp har fyllt 3 år. Han prater mye, synger og er en livlig og fantasifull gutt. Her er han sammen med søskenbarnet sitt!
Jeg sa til Josué at en av de største forskjellene mellom Honduras og Norge travelheten vi er rammet av i Norge, behovet for å være så enormt effektive og produktive. Mens her blir man bare dratt ned på jorda og enten man vil det eller ikke blir man tvunget til å senke skuldrene og ta livet med ro.
Noe jeg tenker at jeg burde være flikere til når jeg er i Norge også. DET ER JO HER OG NÅ SOM ER SELVE LIVET.
Ut på ettermidsagen kom Lili, som hadde vært bortreist noen dager. Vi fikk pratet mye og hadde en veldig fin avslutning på dagen.
Til slutt vil jeg bare si tusen tusen hjertelig takk til hver enkelt av dere som har vært med å bidra i innsamlingen . Vi klarte til slutt å nå målet på 20 000 kroner. Siden det ble overført på Vipps i tillegg. Sammen med 10 000 som ble samlet inn tidligere i høst samt en enkel donasjon på 5000 har vi nå tilsammen fått inn 35 000 kroner. Og har da nok til å bygge!
Fantastisk og nesten overveldende respons på innsamlingen.
Igjen tusen takk! <3
Her viser plattingen vi skal bygge på.
Det var alt for denne gang.
Nå er jeg klar for en ny dag, håper dere har en fin søndag!
Jeg reiser alene, fra Sola flyplass til San Pedro Sula flyplass i Honduras. Der blir jeg hentet av godeste snille Josué.
Total reisetid denne gangen er bare rundt 35 timer. 👍Med en overnatting i Panama! 🇵🇦
Men jeg har aldri reist helt alene til Honduras før, jeg merker at dette blir en prøvelse.
Etter å ha ventet rundt 3 timer på Sola flyplass var det tid for å fly avgårde! 🛫
Det siste bilde her var sånn ca der eg kunne sett Nærbø.
Som eg hadde fått mail om så var det ikkje vanlig mat på første fly på grunn av streik. Men me fekk litt vann og en vaffelkjeks med karamellfyll. (Utgått på dato, men smakte godt! 😉)
Så etter en kjapp blund landa me i Amsterdam.
Etter landinga tok det ca 15 minutter før vi kom oss ut fordi det ikke var personal ved gaten. Siden vi landet på gate B23 og jeg skulle til E5 var det bare å ta bena fatt!
🏃♀️😅 For jeg hadde bare 1 time og 10 minutt til neste fly. Og enda mindre nå, siden vi ble litt forsinka!
Gjennom passkontrollen! Takk og lov for selvscannere! 😁
Så ble jeg så heldig å bli utplukket til tilfeldig kontroll av håndbagasjen!
Jeg kjennte at pulsen steg litt da! For de hadde IKKE hastverk!
Men nå sitter jeg altså klar på flyet til panama City og kan senke skuldrene!
Da var jeg godt hjemme igjen, og har endelig litt tid til å fortelle hvordan jeg hadde det i Honduras. Turen ned tok si tid, enda på litt over 60 timer. Så for akkurat denne delen var det godt at eg var på reise alene denne gangen. Under er bilde fra reisen, blant annet de to plassene jeg prøvde å få litt søvn.
Med lange reise skulle ein tru at det blei god tid til søvn, men det enda med i overkant av 5 timar. Da var det godt å bli plukka opp på flyplassen av kjentfolk.
Josue og Walter hadde stått opp klokka 4 om natta for å hente med klokka 10.30. Dette på tross av at bilturen bare tar 3 timar. Dei ville vera sikre på å nå fram i tide, på grunn av store protestar som har stengt den ene veien som går mellom byene vi skulle reise mellom. Protestene har pågått ei stund og holder på enda. Grunnen er at regjeringen vil privatisere helse og utdanningssektoren (enda mer en i dag).
En av konsekvensene disse protestene har fått for oss og de lokale frivillige, er at den medisinske brigaden vi samlet inn penger til før jeg reiste til Honduras, ikke kunne gjennomføres mens jeg var i Honduras. De frivillige i Honduras er i tett kontakt med legene som skal komme, og de har sagt at så snart de får klarsignal i fra overordna, så kommer de.
Då jeg kom til La Ceiba prøvde jeg å få unnagjort noen ærend, men det vist seg å bli vanskelig. Immigrasjonsmyndighetene kunne ikke ordne oppholdstillatelsen. I banken viste det seg etterhvert at sjefen i bankfilialen ikke visste hvordan man opprettet en internettbank, og dette var han dessverre ikke i stand til å innrømme. Det enda med at jeg surret vekk 1,5 time. Fredagen før jeg reiste tilbake til Norge ordnet det seg i løpet av ett kvarter med når jeg fikk hjelp av en menig ansatt.
For å toppe det hele den første dagen viste det seg at jeg ikke heller fikk tatt ut penger fra minibankene med mine norske bankkort, noe som mildt sagt gjorde ting krevende. Heldigvis kunne jeg betale med korta i butikk, men kortautomater er det lite av der vi bor. Nok en gang er det godt å ha kjentfolk som trør støttende til. Fant senere ut at dette var et generelt problem for alle utledninger disse dagene.
Alt ble ikke bare negativt, da jeg kom frem til Granadita fikk jeg endelig sett huset vårt ferdig. Det ble så bra som jeg hadde håpet, men det har vi nok en gang våre kjære honduranske venner å takke for. De har stått på å forhandlet pris og pushet arbeiderene til å halde oppe kvalitet og hurtighet på byggingen.
Dagen etter ankomst, lørdag, begynte jeg rett på kontorarbeidet. Jeg visste at jeg bare måtte koma i gang dersom eg skulle bli ferdige. I tillegg skulle jeg drive opplæring med Saralee, som har ansvaret for kontorarbeidet i Honduras. Lørdagen fylte jeg også året, så jeg inviterte noen av vennene våre ut for å spise. I løpet av dagen fikk de nyss om at jeg fylte året, så etter maten kom Saralee med en kake. Søndagen gikk bare til kontorarbeid. Lili bekymret seg for om jeg fekk nok mat, og kom med mat på døra flere ganger.
På mandagen kom Saralee, og det ble nok en kontordag. Jeg fikk vist henne noe av det jeg skulle i forhold til hvordan vi fører regnskap og systemet jeg har laget for arkivering. Vi må ha ett arkiv over alle som mottar støtte fra organisasjonen, for å dokumentere dette over for myndighetene. Det vil si at alle som får støtte må levere kopi av fødselsattest, kopi av ID kort til foresatte og underskrevet kontrakt. Dersom de får studiestøtte må foresatte i tillegg skrive en søknad der de mellom annet beskriv sin økonomiske situasjon. I løpet av dagen fikk jeg også hatt gode samtaler med Lili og Saralee, der vi blant annet snakket om hva vi vil fremover. Denne dagen var flere av støttemottakerne med å laget hamburger og solgte disse i inntekter til arbeidet til Skape muligheter sammen.
Tirsdag var det å fortsette med kontorarbeid hele dagen. I løpet av uken gikk jeg gjennom over 250 foldere med støttemottakere, og fikk oppdatert og gitt de riktige koder i arkivet. I tillegg til å skanne inn dokumentene på PCen og føre nødvendig informasjon inn i oversikt på Excel. Heldigvis fikk Lili tatt meg med på skolen i lokalsamfunnet, der vi serverer lunsj tre ganger i uken. Grunnet protestene for tiden, har elevene minimum mistet undervisningen hver torsdag og fredag siden mai, dette må de ta igjen til jul (skoleåret går fra februar til november). I tillegg til mat i skoletiden hjelper vi til med vaske- og ryddehjelp to ganger i uken og undervisning i data hver fredag.
I Norge har vi spesielt siden Trump blei president hørt om folk foreldre som tar med seg barnene sine over grensen mellom Mexico og USA. Bare på den lokale skolen i Granaditahar 12 av 78 elever reist til nå i år. Flere har planlagt å reise. Første bilde under er i fra barnehagen, de to neste av de to lærerene og til slutt elevene på skolen.
Onsdag gjekk det meste av dagen til kontorarbeid, og på kvelden inviterte jeg med noen av de mest aktive guttene og unge mennene på kino.
Hver dag kom maten på døren. Minst to ganger daglig. TAKK LILI!
Torsdag begynte på vanleg måte med kontorarbeid. På ettermiddagen var vi noen fra organisasjonen som var ute å handlet inn til vi skulle til de eldre i lokalsamfunnet dagen etter. Det tar si tid med handling. Vi var ikke tilbake før på kvelden. Sent på kvelden var vi samlet hos Lili, der vi åt god mat og samlet oss rundt TV skjermen for å se hvordan en lokal TV stasjon presenterte Skape muligheter sammen. Det ble et stolt minne for alle oss der. Dessverre var videoen jeg tok for stor til å laste opp her.
Fredag morgen var jeg med noen frivillige og støttemottakere rundt til eldre i Granadita, der vi hadde med litt mat og ryddet utenfor husene deres. For tiden er det et stort utbrudd av denguefeber som har tatt flere titals liv. En god forebygging for å unngå smitte er å fjerne vannansamlinger, søppel og løv på eiendommen. Fra midt på dagen var jeg med de mest aktive jentene og kvinnene i organisasjonen på kino, og inviterte de ut på noe mat etterpå. Her nyttet jeg og Lili også muligheten til å ha et lite møte om ståa og fremtiden, og kring forventninger og muligheter. Prøvde igjen å få ordne opp i oppholdtillatelsen, men her er det bare å ta tålmodigheten til hjelp.
Lørdag kom Saralee tilbake for å sluttføre arbeidet med meg. Vi er heldige som har fått med oss henne til det viktige administrasjonsarbeidet i Honduras.
På kvelden var det tid for grilling, Josue, Erick, Lili, Sara, Daniela, Johana og et syskenbarn var alle med. Då blei grilling the honduran way, med kjøtt i ulike varianter, frijoles og maistortilla, og ikke minst god og høg musikk! Blei mange kjekke historier fra barndommen til de som var med på grillingen. Det interessante er at på tross av hvor ulike utgangspunkt vi har, så er det likevel likt i at vi ser tilbake på de "gode" gamle dager, og ønsker å videreføre de gode opplevingene og erfaringene vi har hatt.
Da vi avsluttet for kvelden fikk Josue en melding om at bilen til Walter hadde blitt ødelagt, og at han derfor ikke hadde mulighet til å kjøre oss dagen etter. Da var gode råd dyre. Det var annonsert at protestanter ville sperre gatene dagen etter i en by på veien til flyplassen, derfor prøvde vi i det lengste å finne en bil vi kunne låne, eller om noen kunne kjøre oss. Dessverre var alle biler enten utlånt, i bruk eller ikke mulig å få tak i. Da var siste utvei buss og håpe på at det ikke ble noen protester, men fortsatt hadde vi behov for transport de 40 minuttene inn til byen. Heldigvis kunne Gustavo fra nabobygda Roma hjelpe oss med det.
Vi sto opp klokken 3 for å nå bussen klokken 5. Til og med jeg synes dette var drøyt tidlig ute, men Josue insisterte i tilfelle noe skulle oppstå. I tillegg hadde han fått med seg et søskenbarn til å kjøre med oss. Begge deler skulle vise seg å være lure trekk. Når vi kom ned til veien der bilen hentet oss og skulle sette oss inn, hørte vi skuddsalver fra Sambo Creek, som er første bygd vi må passere inn til byen. Det er ikke ofte at jeg føler meg usikker i Honduras, men nå kjente jeg en liten usikkerhet trenge seg frem. Nå vi passerer hvilken som helst bygd, så må vi alltid bremse ned, for det er lagt ut for eksempel tykke tau eller satt opp fartsdumper, som gjør du må sakke farten til et minimum. Nå vi så bremser ned ved Sambo Creek sitter jeg bare å kjenner etter at bilen skal akselerer igjen. De andre var avslappet og vitset, og selvsagt skjedde ingenting. Det ble med de to skuddsalvene vi hørte tidligere.
Det var enda ett godt stykke igjen til La Ceiba. Da skjedde det som ikke bør skje når du kjører midt på natta i Honduras, vi hørte først en fisle lyd og deretter kom den kjente dunkelyden av et punktert dekk.
Då var det bare å sette igang med hjulskift. Første hinder ble å finne alt utstyret man trengde, og når vi endelig hadde fått løsna muttrene viste det seg at vi ikke fant delen vi trengde for å løsne sikkerhetsmutteren. Då vi fant denne og fikk tatt av dekket møtte vi på et større problem. Det er nemlig slik at de gjør lokale tilpassninger, som gjerne ikke er helt risikovurdert. I dette tilfellet var det snakk om der man heng/fester på dekket. For å få på noen andre hjul enn de originale, hadde eieren (som ikke var med) satt på noe i midten av der hjulet festes på akslingen, denne var jo selvsagt et par millimeter for brei. Klokka hadde passert 4 og vi var enda 10-15 minutt fra byen. Då hadde vi bare en mulighet igjen, det var å prøve å få tak i Saralee som bor i byen. Heldigvis tok hun telefonen på første forsøk, og var der 20 minutt senere. Då kom det godt med at vi var fire, søskenbarnet ble stående igjen med Gustavo, og Josue, jeg og det punkterte hjulet ble med til byen.
Då vi kom frem til bussterminalen viste det seg at bussen gikk en time senere enn normalt, altså klokken 6. Vanligvis er det store moderne turbusser som går på denne ruten, men grunnet sikkerhetsituasjonen fikk jeg vite at det denne gangen var en umerket minibuss som skulle kjøre oss. Som om ikke det var nok kom det fire væpna politifolk på to motorsykler, for å eskortere oss hele veien til flyplassen (3 timer i buss). På grunn av protestene som pågår har flere busser blitt påtent og enkelte bussjåfører blitt drept den siste tiden.
I en liten by halveis på ruten stoppet eskorten vår igjen på grunn av uroligheter (dette er nok den byen som har størst uroligheter på nordkysten). Etter dette møtte vi ingen problem, heller ikke i byen der det var varslet blokkering av veiene.
Undervegs tilbake til flyplassen traff vi på et sykkelritt. De eneste veiene det går an å ha et sykkelritt på i Honduras er motorveien, men det blir mens trafikken går som vanlig ved siden av (les fartsrgrenser finnes ikke).
Jeg var tilbake i Norge, på hytta, mandag 08.07 klokka 23. Gleder meg allerede til neste år når vi skal ned alle sammen. Før den tid skal Kirsten ned et par uker i oktober, og Elisabeth et par måneder fra januar (og muligens i oktober på grunn av oppholdstillatelse).
Etter hjemkomst har vi fått to triste nyheter. Pastora Paty som vi samarbeidet med i Caracas døde torsdag 11.07 av hjertestopp. Det var i nærmiljøet hvor hun bor vi først begynte å arbeide for oss selv. Det var gjennom henne at vi kom i kontakt med søsteren Lili, som har vært en av de som virkelig har arbeidet og ofret seg for Skape muligheter sammen i Honduras. Som om ikke det var nok hadde Lili følgt moren til sykehuset samme dagen, og de hadde ikke før gravlagd søsteren (som skjer etter ett døgn i Honduras) før moren døde lørdag. Det har vært noen triste dager for oss i organisasjonen den siste uken. Derfor har aktiviteten blitt noe mindre enn vanlig, og fokuset har naturlig blitt litt annerledes.
Tusen takk til alle som støtter arbeidet vårt i Honduras, alle typer bidrag er verdifulle for oss og det nytter. Selv om det alltid er tunge tak så ser vi også at responsen fra honduranerne har endret seg. Flere av tidlegere og nåværende støttemottakere er aktivt med å bidrar i det frivillige arbeidet i Honduras, noe som er inspirerende for oss. I tillegg har vi etterhvert flere som engasjerer seg i Norge også, og det er veldig motiverende for oss som har vært med siden starten.
Vi håper flest mulig vil være med på denne ferden og det givende arbeide med å Skape muligheter sammen med barn og unge i Honduras.
Vi har hvert år prioritert å reise en tur alene som familie til Roatan, for å virkelig slappe av og koble ut. Men i år valgte vi å bruke feriepengene til å reise på en weekendtur med de frivillige i organisasjonen. Vi fikk ordna med en minibuss og sjåfør, og kjørte oss til Trujillo.
Her hadde vi det veldig kjekt og fikk i tillegg hatt foredrag og faglig påfyll og workshop i forhold til hvordan vi driver organisasjonen. Det var en vellykka tur både sosialt og i forhold til arbeidet i organisasjonen. Vi føler oss enormt heldige som har denne flotte gjengen med oss på laget. Dessverre brukte vi et kamera som førte til at dette er de tre bildene vi har fra turen.
Vi fikk også lagt inn litt bøy og tøy, pluss norske gloser.
Et lite innblikk i veistandard, kjøretøy og firbente trafikanter.
En kveld i forrige uke kom det lokale fotballaget på døren om kvelden og ville overrekke pokalen de hadde vunnet til Skape muligheter sammen. For å vise sin takknemlighet for støtten de får. De kom på 3 plass i den lokale serien.
Vi har hatt møter med fotballaga som får støtte. Og med kirkene i lokalsamfunnet i tillegg til vellaget i Granadita. Dette gjør vi for å kunne samarbeide med hele bygda. Slik at vi jobber sammen og drar i samme retning.
Nå har tante Elisabeth kommet til Granadita hvor vi bor. Hun holder på med doktorgradsarbeidet sitt om den sosiale situasjonen her i landet.
Vi har hatt noen dager hvor vi har vært i byen og ordnet med ting, og vi har også hatt noen dager med avslapping. Vi forsøker å i hvert fall få et par timer bare oss. Her har vi vært og badet og en annen dag traff vi noen av naboene våre fra den tiden vi bodde her.
Takk og lov så holder vi oss stort sett friske. Men Øyvind fikk seg en infeksjon i leggen. Noe som her behandles med antibiotika injeksjoner. Dette fikk han 3 dager på rad, først en på legekontoret. Og de to siste injeksjonene ordnet vi bare hjemme, før frokost. Og da er det fordel å være vernepleier.
Vi har også denne gangen snakket om hvor heldige vi er som har det helsevesenet vi har i Norge. Her er det virkelig ikke lett å få hjelp dersom man ikke har penger. Og det er heller ikke sikkert at man får den beste hjelpen uansett.
En dame vi kjenner her har nettopp vært gjennom en operasjon. De skulle ta kikhullsoperasjon, men da hun var lagt i narkose og skulle opereres, kom det en veps inn i apparatet, så det ble en vanlig åpen operasjon. Dette skjedde på en av de mer anerkjente sykehusene med amerikanske leger.
Vi har hatt mange møter og samtaler med foreldre og andre foresatte som for eksempel besteforeldre søsken og nabo. Hvor vi har fått innblikk i noe av det de har opplevd. Og hvordan de jobber og virkelig strever med å få hverdagen til å gå rundt, skaffe mat på bordet og klær til barna.
Det har vært sterke møter, og vi føler oss ydmyke når vi hører på historiene deres og hva de har opplevde. Samtidig er vi uendelig takknemlige for alle som er med å støtter organisasjonen. Uten dere hadde ikke dette vært mulig.
Her er noen av dem som har faddere.
I matsalen har vi en herlig gjeng med barn. Og det er en fryd å være sammen med dem. De siste dagene har vi spilt fotball og lekt forskjellige leker. Vi har også brukt litt tid på å lære navna til barna. Og barna øver seg på å uttale navnet Kirsten. Her har Eilén vært fotograf for en dag…
En annen artig sak her nede er strømmen. Hvert hus skal i utgangspunktet ha egne strømavleser. Men så er det heller ikke unormalt at andre kobler seg på etterpå. Slik at noen får gratis strøm mens andre må betale mye mer enn de bruker. Enda på visen her var at mange av regningene var betalt dobbelt. Sånn kan dette se ut.
Så var det til slutt huset som meg, Øyvind og Elisabeth holder på å bygge. Der har de nå støypt septiktanken. Og det skal jobbes videre med inndelingen av rom innvendig og taket.
Dette ble en kort oppsummering over noe av det vi har gjort siden sist.
Vi bor i jungelen sammen med lokalbefolkningen. I standhuset vi skulle bo var det fullt av vann i det ene soverommet. Så det var ikke mulig å bo der. Derfor bor vi nå hos Lili og Patico i et hus i jungelen. De har en enorm gjestfrihet som er helt upåklagelig, men det er noen ting som vi (i alle fall jeg) må venne oss til.
Dette er «gaten» hvor vi bor.
Vi bor i et murhus med bølgeblikktak, med andre ord det er et luftig hus.
Noe som fører til at det er mye insekter og dyr inne. Som blant annet skorpion, vepser, mygg, maur, gekko, tarantell, diverse andre edderkopper for å nevne noen. Dette fører igjen til at vi får mange stikk.
Vi som er høye nordmenn må ta oss en dusj og knebøy samtidig. Dusjen er litt lav. Og selvfølgelig er det kun kaldt vann. Øyvind fikk seg også en utfordring da han skulle barbere seg uten speil.
Men nok om boforholda. Vi har fått gjort mye med organisasjonen. Vi hadde møte med vellaget i Granadita. Det var et godt møte og de var positive til å samarbeide med organisasjonen.
Vi hadde også møte med dem som mottar støtte til skole. Der det ble forklart hvordan vi som organisasjon fungerer, og hva som er forventet og krevd av dem som får støtte.
Ellers har vi vært i byen og ordnet med papirer på imigrasjonskontoret. Vi var og handlet inn utstyr og premier til tegnekonkurranse og aktivitetsdagen.
Vi har fått være med på matsalen og i går hadde vi tegnekonkuranse. Det var kjempe kjekt, de skulle tegne noe relatert til verdien Takknemlighet. Etter at de hadde tegnet, presenterte de tegningen sin, og forklarte meningen bak den.
Jeg klarte å miste telefonen min i toalettet, men den ble spritet og lever fortsatt. Kun kameraet som er i skodda.
Igår tok vi oss en tur med den lokale bussen og med tuk-tuk for å komme oss til stranden. Her var vi på en restaurant og koste oss i noen timer.
Til slutt siste nytt, vi som familien Kvitær Leidland har kjøpt en tomt hvor vi skal bygge ferdig det huset som er påbegynt der. Det er vårt privat og et finansiert av oss som privatpersoner. Det er en flott tomt oppe i jungelen, med utsikt ned til sjøen.
Internett er ikke helt stabilt her, men til slutt klarte jeg å få til denne bloggen!
Imorgen er det avreise til Honduras! For to uker siden reiste hele familien unntatt meg til Costa Rica. Og nå skal vi treffes i Honduras hvor vi skal være i 4 uker!
Vi gleder oss stort til det.
Men imens vi planlegger å reise så skjer det hele tiden noe i Honduras. Det var nettopp møte med foreldre til støttemottakerne. Vi har et tett samarbeid med dem, fordi vi ønsker at det skal være mer enn at de bare kommer ig får mat. Men at det også kan være en form for informasjonsutveksling. Og at vi kan få dele litt av vår kunnskap fra Norge.
Et lite glimt fra matsalen.
I tillegg har det vært finale i den lokale fotball cupen. Guttelaget tapte sin kamp og endte på en andre plass. Mens jentelaget vant! 👏
Så ville jeg bare til slutt ta med at idag er siste mulighet for å være med på SPLEISEN. Viss det er noen som ønsker å gi et bidrag direkte til arbeidet med barn og unge, så er vi veldig takknemlig for all støtten!
På lørdag hadde vi fotballturnering i Caracas! Vi startet fra morgenen for a slippe unna den verste sola. Her er lagene som var med.
Dagen startet med en mini dugnad på Eilén sitt initiativ. Det ble plukket spøppel langs fotballbane. Det ble veldig fint og ryddigt. Og herlig å starte dagen med 30 minitter knebøy! 😉
Så sattes det hele i gang.
Ivrige gutter fikk starte dagen. Veldig kjekt å se på. I tillegg til flinke gutter er det også noen fantastiske omgivelser.
For guttene endte det opp med straffekonkuranse. Her setter keeperen inn vinnermålet! Caracas vant!
Alle hjerter gleder seg.
Mamma me vant!!!
En superhappy gjeng!
Så var det jentene som stod for tur.
Vi i organisasjonen forskjellige oppgaver denne dagen.
Øyvind og Josue tok på seg ansvaret for å kjøpe vann. Her er det vanlug med vann i poser. Vi kjøpte totalt inn ca.300 poser.
De var gode å drikke vann. Noe som er helt nødvendig når det er så varmt. Og veldig bra synes vi at det blir drukket vann og ikke brus.
Patico er trener for det ene laget. Lili og ungene var tilskuere og Saralee var med på jentelaget. Josue var dommer og jeg (Kirsten) ton bilder og ble satt til å være keeper siste omgang på jentelaget til Caracas.
Jeg har ikke ferdigheter til å være keeper. Men innsats kan jeg bidra med. 😉
Det var jentelaget fra Granadita som vant! Her de sammen med de frivillige i organisasjonen.
Dette var en kjempekjekk og givende dag! Vi merker at det betyr mye både for dem som spiller, men óg for dem som kommer for å se på. Det er en positiv aktivitet som de samles rundt.
Det eneste vi kan påpeke som negativt var at jeg ikke smurte noen med solkrem denne dagen. (Vi skulle jo ikke være så lenge ute i solen…🙄🌞) Resultat; svidd mamma og litt lyserosa jente…
Etterpå spiste vi middag sammen med de frivillige i organisasjonen! En flott gjeng vi har med oss! Vi er så takknemlige for å ha med oss disse på laget vårt.
Amund og Josué!
På kvelden var det avskjedsmat med naboene våre Sylvia, Hugo og Tania og jentene deres!
Alltid kjekt å vere sammen med denne gjengen.
Idag var siste heile dagen her for denne gang. Dagen starta med å lage mat til 29 barn.
Når så dette var gjort så kjørte vi til Jutiapa. Her hadde vi avtale om å komme med mat idag. Vi er i en prosess med å undersøke behovet i Jutiapa, for eventuelt å begynne å jobbe i her. Her fikk vi hilse på en flott gjeng ned barn. Vi fikk snakket litt med dem og vi fikk fortalt litt om oss!
Og så hadde vi jo med mat til dem. Også her som mange andre steder er det store behov.
Vi fikk en guidet tour i området rundt. Det er litt mer ut i jungelen kan man si. Men en veldig flott plass med mye grønne vekster.
Her er et vanvittig stort La Ceiba tre.
Et typisk hus, murvegger og blekktak.
Her er hovedveien til neste tettsted.
I tettstedet Jutiapa bor det ca 10.000 og i kommunen Jutiapa bor det ca. 30.000.
En flott plass med grønne fjell rett i nærheten.
Etterpå kjørte vi til byen og spiste mat på em restaurant sammen med Josué.
Etterpå gikk vi en tur på strandpromonaden.
Så var det på tide å pakke resten av koffertene klar. Og nå må jeg hvile meg et øyeblikk før vi starter hjemreisen om 5 timer. Klokka 05.00 kjører vi fra huset.
