Gjengene her i La Ceiba har sine områder som de kontrollerer. I disse områdene krever de krigsskatt fra bedrifter. Noe som gjør det vanskelig for beboere å ha for eksempel en liten kiosk eller annen bedrift. Det som dette har ført til nå er at det fra et område nesten ikke går busser til byen fordi hver bussjåfør må betale. og De som ikke betaler får ikke kjøre, ellers må de bøte med livet. Dette er noe som påvirker mange. Blandt andre Josué, som sier at det nesten ikke går busser fra Caracas og inn mot byen.
Fra Norge er det blitt donert penger til å gi et mikrolån slik at Marco skal kunne starte opp med arbeidet som kjølemekaniker. Han fullførte i høst utdanningen. Men det et ikke lett å få seg jobb og oppdrag når en ikke har utstyr. Så nå har han fått en startpakke, som han skal betale tilbake, men uten renter.
De siste to ukene har vi vært litt syke alle mann, i likhet med mange andre elever på skolene. Så da har det vært mye tid under dynene. Og mye tedrikking. Her har vi laget en te av Lime, Rødløk, Hvitløk, Kanel og Honning. Hørtes ganske spesiell ut, men den smakte nesten bare sitron. Men nå er heldigvis alle oppe og går igjen!
Her er Amund på vei til skolen, og syns det var stas når me traff på noen frittgående hester på veien! Legger også med ett eksempel på leksene som Amund på 4 år får på skolen. Det er et ganske annet fokus i barnehagen her. I løpet av neste skoleår, er det et krav at ungene skal kunne skrive. Med andre ord, ikke helt som i Norge! Men Amund trives veldig god i barnehagen, og det er det viktigste.
Jeg har vel tidliger fortalt litt om forholdene i trafikken her. Men dette bilde er bare et så godt eksempel på at alt er lov. Her er det en mann som ligger og slapper av litt, midt blandt kokkosnøtter. I tillegg ser vi en klassisk Honduransk forbikjøring. Lastebilen er størst, derfor er det bare for de andre å flytte seg. For lastebilen bryr seg ikke om at det kommer motgående trafikk.
Tirsdag i forrige uke var det min tur til å lage maten til matsalen! Og siden jeg er tidlig oppe for å sende Elias og Eilén på skolen, så var det bare å forsette, og maten stod i ovnen og var klar for gratinering.
De sirte to ukene har også vært preget av edderkopper. Forst fant vi tidenes største edderkopp bak en sofa, med super lange føtter. Og for noen dager siden satte jeg meg på en edderkopp som gav meg et bitt. Så nå har det vært nok edderkoppfaktor for en god stund her.
Jeg avslutter denne bloggen med et bilde fra matsalen! Nå er det mellom 35 og 40 barn som kommer fem dager i uken, det er ikke plass til alle på en gang, derfor kommer de litt puljevis! De er fornøyde og takknemlige for at de kan gå mette til skolen.
Heilt i slutten av Januar feira me Ashley 2 og Amund 4 år!
De siste fem ukene har vi vært uten bil, den har vært på reperasjon…Men vi er omgitt av mange gode som har hjulpet oss med det vi har hatt behov for å gjøre. Min honduranske far Hugo stiller alltid som sjåfør når det er nødvendig. Men nå har vi endelig fått bilen igjen!
Den 3. februar var dagen for skolestart for Eilén og Elias. De var veldig spente begge to! Eilén i første klasse og Elias i andre klasse, men med ny lærer. Amund går på tospråklig skole, som har skoleår fra august til juni, så han hadde bare en kort juleferie og har gått på skolen siden tidlig i januar.
Å gå på skole og i barnahage her er noe helt annet enn i Norge. Det stilles høge krav til dem både Amund i barnehage og de to store i skolen. Her er alle ivrige med leksene sammen med Justin.
Her er klassen til Eilén en av de første dagene. På neste bilde er alle lærere, frivillige og ledere av skolen Niños de la Luz.
Det har ikke bare vært skolestart for våre unger. Men også for dem som får støtte gjennom Skape muligheter sammen. Februar har vært en travel måned. Men å undersøke om de som ønsket støtte til utdanning faktisk hadde behov for støtten. Deretter var det kjøping av både utstyr, uniformer og bøker. I tillegg til skriving av kontrakter og innsamling av all informasjonen som myndighetene krever at vi har om hvert barn som mottar støtte. For hvert barn må foreldrene først fylle ut en "søknad" om støtte, de må levere inn kopi av identitet til foreldre, kopi av fødselsattest. Deretter kan vi skrive en kontrakt med dem. På grunn av at det er så mye korupsjon er vi nødt til å ha full kontroll på hver enkelt som mottar støtte, og holde en mappe med papir og kvitteringer til den enkelte støttemottaker. Myndighetene kan komme og kreve informasjon om hvordan deres utdanning blir finansiert.
Til sammen er det nå 25 som får støtte til utdanning dette året. De får hjelp til det de ikke klarer å stå for selv, blant annet uniformer som de låner av Skape muligheter sammen, Her er noen av dem som får støtte til skolegang. Det spenner seg fra barnehage (som er obligatorisk 1-2år) til univeristetsutdaninng.
Her har Josué vært på handletur sammen med Øyvind, dette var sekken med dagens innkjøp av uniformer og utstyr.
Her skrives det kontrakter med lærere og foreldre. Der vi inngår en avtale om at de skal gjøre sitt beste for å hjelpe elevene vi støtter gjennom skoleåret.
Så var det tid for feiring igjen! Denne gangen var det moren til Tania som ble 80 år. Det ble feiret på ekte honduransk vis. Med grilling, kake og piñata!
Her er noen av de 45 barna som er med i matsalen og får mat 5 dager i uken. Noen av disse får også støtte til skole. Og også for diee må vi dokumentere og skrive kontrakt med for å kunne "bevise" overfor myndighetene at det er et reelt behov.
Skape muligheter sammen har valgt å støtte et fotballag i Caracas! Det er ikke andre fritidstilbud for barna og ungdommene i området. Derfor ser vi det som viktig og nyttig å bidra til at de har noe å gjøre, for å forsøke å hindre at de ender opp med å bruke narkotika og havner i gjenger. Her har Josué vært og ordnet drakter til organisasjonen som laget får låne.
Den siste tiden har det vært ganske kaldt og mye regn. Gradestokken har vært på rundt 15-20 grader og ullsokkene har vært flittig brukt. Men nå har det begynt å bli godt og varmt igjen.
Så var det den siste fødselsdagen denne måneden. "Tante" Lina som ble 50 år. Her ble vi invitert til overaskelsesselskap. I tillegg til å være jubilant, er Lina også en ressursperson som hjelper oss i forhold til å åpne kontor for organisasjonen vår her i Honduras.
Her er Øyvind og Lili med barnebarnet hennes.
Valentinesdagen. Amund feira stort i barnehagen og kom heim med en pose med snop som han presiserte at han ville dele med de andre.
Det har vært en travel måned med skolestart, innkjøp av uniformer og utstyr til elever. På dagtid når ungene er på skolen får vi tid til kontorarbeid og våre studier. Øyvind har så å si arbeidet dag og natt for å få i orden arkivet med all informasjonen på hver enkelt støttemottaker.
Så en liten historie om hvor effetivt ting kan være i Norge. 18. februar klokka 20 lokal tid her i Honduras fikk vi vite at rektoren på skolen til Eilén og Elias hadde fått beskjed samme ettermiddag av en representant for utdanningsmyndighetene at alle 1. klassinger innen lørdag 20. februar måtte kunne fremlegge stadfesting på at dei hadde gjennomført 1 år i barnehage (dette aukar til 2 år fra neste år). Dette hadde vi naturligvis ikke for Eilén da dette var forespeilt å tre i kraft i løpet av 2017. Men då er det godt å ha en velvillig og hjelpsom kommuneleder i Norge. Da vi sto opp kl 5 dagen etter kunne vi levere dokumentet i hånden til en nærest litt sjokkert rektor når dei plukket opp ungene. Så vi er utruleg takksame for god hjelp og så får vi tro og håpe at dette holder.
Etter en hektisk og utfordrende januar måned kommer en oppdatering. Her har det skjedd noen endringer. Blandt annet har årsmøtet til Skape muligheter sammen, blestemt at vi skal konsentrere oss enda mer om sosiale forhold til barn og unge i Honduras, i tillegg til utdanning og helse. Vi ser at det er en stor nødvendighet å få til litt sosiale aktiviteter for de lokale barna, da mange går rundt helt på egenhånd, uten noen sosiale nettverk rundt seg.
Tiltaket vi har jobbet med helt siden august i fjor er matsalen. Her fikk vi også bygget et tak hvor de fikk servert maten. Men her er det blitt gjort en gangske stor endring. Vi har valgt å flytte ut matsalen fra det bygget vi har konstruert. Dette ble avgjort etter en lang prosess med udfordringa. Hvor hovedudfordringå var at me ikke fikk organisera åkke på den måden me ville. Siden dette var byggd på eiendommen til kyrkjå, så ville dai styra koss me sko jær ting. Når me te slut kom te et ponkt der me vart trua fant me ud at dæ va best at me trakk åkke ud derifrå. Men vi fortsetter med å servere mat til de samme barna. Forskjellen er bare at det ikke blir gjort på samme stedet.
Slik vi ser det ville det vært ideelt om vi kunne fortsatt der vi var. Men når det ikke var mulig, er vi glade for at vi har funnet en annen løsning, slik at barna fortsatt får servert maten. I tillegg er vi glade for at taket fortsatt vil bli brukt og komme godt til nytte for barn og unge videre, selv om det ikke er vi som styrer bruken av det.
Etter nyttår har vi hatt en god del møter med blant annet ansvarlige for matsalen, frivillige i matsalen, lærere på colegio (tilsvarende ungdomsskole og videregående i Norge) vi skal samarbeide med. Her er vi i møte med to av lærerne for å planlegge til skolestart.
Her hadde vi besøk av Darwin, som var en av dem som flyttet fra barnehjemmet. Fremdeles har vi litt kontakt med han. Her ser vi på en film sammen. Det er ikke mange voksne han har kontakt med.
Noen glimt fra januar måned her. Filmkveld, lyspæreskifting i høyden. Og kosedag på byen med "bestefar".
Den 25 januar var den honduranske Kvinnedagen. Da var jeg (Kirsten) intivert til å si noen ord. Det var et kjekt arangement, men det var mye folk (over 250) i et rom som ikke var større enn nødvendig, så det var varmt og godt. Her var også ordføreren og guvernøren (tilsvarende norsk fylkesmann) tilstede. Et slikt arangement er viktig i et land og et samfunn hvor det er så mye mannsdominanse. Mange er opplærte til å tenke at de er mindre verdt enn mennene. Det eneste de skal gjøre er å stelle i huset og varte opp for mannen.
I går var Eilén på skolen og tok eksamen for å kunne begynne på skolen! Hun fikk bestått og etterpå kunne hun leke med noen av dem hun skal gå i klassen med, fra og med 3. februar.
Ellers er me i en periode som er kald. Om morgenen er det rundt 15-18 grader. Sjøl om det blir varmere utover dagen er me blitt så avklimatiserte at me fryse veldig! Men me nyte det litt og, for me vett at om litt så komme me til å renna vekk av varme.
Vi er veldig glade og takknemlige etter en flott julefeiring med vår honduranske familie. Til tross for at vi er langt, langt borte fra Norge, har vi i år hatt en ganske så norsk julefeiring. Viss en da ser bort fra at temperaturen en en god del høyere enn hjemme i Norge.
Det startet 29. November med adentslys. Noe honduranere ikke er vante med, så vi har sunget mange ganger for forskjellige besøkende, for at de skulle få med seg hvordan denne tradisjonen var. Så kom 1. Desember og vi begynnte med julekalender (med sjokolader) som snille Svigermor og Svigerfar hadde tatt med seg. I tillegg begynte vi med Amalies jul. Videre fortsatte Desember med juleverksted, pynting og kakebaking. Her baker vi kakemenn (med hornsalt fra svigermor) og lager karameller. Helt til venstre deler Øyvind ut kakemenn til barna i matsalen.
Så kom Lucia og vi lagde lusse katter, så kledde de seg i hvit og fremførte sang/miming. Men siden det ikke blir så fort mørkt her, måtte vi dekke til vinduene i et soverom og inviterte gjestene inn der for å se.
Så var det juleavslutning for skolen/barnehagen som Amund går på. Her var det mange fine innslag, som fikk oss i riktig god julestemning.
Her er førsteklassingene sitt bidrag med dans til "Feliz Navidad"!
Som en liten julegave fikk alle i matsalen hver sin tannkost og en liten tannkrem. På Julaften var vi så heldige at vi fikk være med 17 av barna fra matsalen på en julefeiring. En del av dem er bortreiste nå i ferien eller kunne ikke komme fordi de må arbeide. Men de som kom var veldig takknemlige og glade for at de fikk komme. Ris og kylling var på menyen, og etterpå var det Piñata!
Etter feiringen der på dagen var det for vår del på tide å komme seg hjem og koke pinnekjøttet og lage riskremen. Ja vi hadde norsk pinnekjøtt med kålrabistappe. Snille gode mor hadde sendt i posten. Og gode Svigermor hadde med seg tyttebærsyltetøy når de var på besøk. Så da var maten sikret.
Vi feiret julaften sammen med Hugo og Tania, døtrene deres, moren til Tania og hennes Barnepike/tante. Det var en riktig koselig Norsk julefeiring. Med pinnekjøtt og riskrem med mandel. Det er noe spesielt med lukten av pinnekjøtt en julaften formiddag, men dette året var det mer enn spesielt! Fantastisk å kunne nyte pinnekjøtt. Noe forresten alle gjestene også synes var veldig godt!
I år, som i fjor, var det kjekt å se at ungene (og oss voksne) koste oss selv om det ikke var en hel stabel med julepresanger. Her er mer enn halvparten til pakkelek. Men alle fikk littt hver. Den viktigste gaven i julen er tross alt Jesusbarnet som ble født i en stall.
Til slutt var det på tide med "pakkeleken". Dette var virkelig noe som slo ann! Til og med de to på rundt 80 år var ivrig med i "krigen" om pakkene. Men veldig kjekt var det! Det var alle enige om!
Selfølgelig savner vi venner og familie hjemme. Men likevell hadde vi en flott feiring med gode venner rundt oss. Og både vi og dem var fornøyde med å ha delt julen med dem! Her er det ikke mye tradisjoner til jul. Nyttår er nesten viktigere for dem. Derfor var det ekstra spesielt for dem å være med på en norsk julaften.
Vi ønsker alle en fortsatt god jul og et godt nyttår!
Det har vært lite med oppdateringer herfra i det siste. Men det har sine årsaker, det har skjedd mye, så her kommer en lite smakebit av noe av det som har skjedd.
Amund kom en ettermiddag og sa; !Mamma, nå er bilnøkkelen i do"!!! Alle alarmklokker gikk og jeg løp for å plukke den opp! Men den var allerede skyllt ned gitt! Da ble det en litt pansik stemning i huset, siden dette var den eneste nøkkelen vi hadde. Etter litt rådføring med naboen fant vi ut av vi måtte slå av toalettet for å se om vi kunne være så heldige at den var der!
Men nei, så heldige var vi ikkje. Så da var det neste å sjekke en «registerkasse» som de kaller det her. En murt kasse hvor alt avfallsvannet går gjennom før det går ut i septiktanken. Når vi åpnet der, fikk vi først se en slange, men heldigvis så vi også nøkklene!!!! Da ble det jubel i heimen! Ja så var det bare å få montert på toalettet igjen! Men Marco er supermann og hjelper til med alt, så det ordnet seg fort dagen etterpå!
Vi har til tider vært mye uten strøm, og da blir oppfinnsomheten stor. Når en har lyst på skive med smeltet ost og ikke har strøm. Da kan vi jo bare sette den ut i varmen var forslaget fra Eilén! Så det gjorde vi! Det tok litt tid, men osten smeltet! Så da ble det osteskive likevel.
En helg var vi på besøk hos en venninne, Patty, som inviterte oss på mat.
Samantha, datteren til Patty, går på skolen sammen med Elias. Her leker de alle sammen.
Så var det endelig på tide med besøk fra Norge! Vi var spente alle mann da vi drog av gårde for å hente dem. Her var en bil vi traff på veien! Eller en kan lure på hvor bilen er… Men slik jeg har forstått det, så er regelen mer eller mindre; viss du får det oppå bilen og det henger fast, så kan du kjøre med det!
Det var en gledens dag, å få besøk! Og alle ventet spent på farmor og farfar!
Dagen etter at vi fikk besøk reiste vi på en tur, der vi delte oss. Så da var det Eilén og Amund som var med meg og Marlén på en båttur. Her var en mann som var ute og fisket krabber, i en trekajak.
Her var vi samlet og spiste mat som Tania hadde laget. Det er egentlig en rett fra Guatemala, men som de har tradisjoner for i familien.
I forhold til skole har det vært mye aktiviteter og lekser for Amund. De har etter min forstand høye krav til tre fire åringer. Men Amund liker seg, og det er det viktigste! Elias har også hatt mye eksamener og evalueringer, men han er nå ferdig for i år. Så i februar begynner han i andre klasse! Det eneste som fremdeles er på tapetet er Norskskolen som han tar over internett, her er det en uke igjen til juleferie! Den 30. November var det skoleavslutning for Elias.
Her er Elias sammen med Miss Vanessa, Rektor Tania. I hvit er avgangselevene. Nederst til venstre er førsteklassingene med Exelencia Academica. I midten er folkedansgruppen på skolen. Og til slutt får alle elevne utdelt en muffins og alle foreldre synger Happy Birthday to you, til alle, siden alle har hatt bursdag i løpet av året!
Her er førstklasse med sin dans
Etter at Farmor og farfar reiste hadde vi bare to dager med tante Elisabeth før hun også reiste til Norge! Så nå er vi bare fem igjen! Men vi venter på at hun skal bli ferdig med masteroppgaven og komme tilbake!
På fredag hadde vi besøk av Tania og jentene hennes for å forberede oss til juleverksted på lørdagen. Vi lagde Tamales, som er en maizmasse fylt med kjøttdeig eller bønner, som rulles inn i palmeblader og kokes. Mye arbeid, med det var veldig kjekt å lære. Og koselig å gjøre noe sammen. I tillegg ble det også pyntet litt til juleverkstedet.
Så var det tid for juleverksted. Vi startet med frokost sammen, Etterfølgt av papperkakebaking og klipping, liming og maling som hører juleverksted til.
Så var det tid for papperkakehus pynting. Det er bare så fortærende at det er så mye fuktighet her. Så huset vårt stod ikke lenge før det klappet sammen.
Her er noe av det som ble laget. Og til slutt var det tid for pakkelek. Noe som slo godt ann!
I løpet av disse 7 ukene har også både jeg og Øyvind hatt oppgaveinnleveringer i flertal og eksamener på våre nettstudier. I tillegg til at vi har hatt litt sykdom på rundgang i huset. Så det har vært en travel men kjekk tid! Nå satser vi på å ta det litt mer med ro frem mot jul! Jeg skal bare ha en hjemmeeksamen på en uke som starter i morgen, og Øyvind har eksamen 16 desember. Så blir det juleferie her også!
Ønsker alle en rolig og fredfull advents og juletid!
Forventningen var store da vi forlot Sola en senhøstes fredag morgen med kursen for Honduras. 7 år var gått siden vi sist besøkte Honduras, og mellomtiden hadde både barn og barnebarn flyttet over for en periode.
Store og små var møtt frem på flyplassen da vi ankom, hvor det ble et varmt gjensyn med alle. Gjensynsgleden var stor og på typisk Honduransk vis det masse klemmer og tårer. Trangt ble det i bilen, men i Honduras er det ingen begrensninger i antall personer om bord, så 8 personer i en 5 mannsbil var ingen problem, sistemann fikk plass mellom koffertene i bagasjerommet.
Kontrasten fra forrige besøk åpenbarte seg allerede på flyplassen. Kontrasten fra en overfylt flyplass og parkeringsplass full av folk og biler til en omtrent folketom flyplass sist vi var der var stor. På veien mot La Ceiba ble inntrykket av vekst og forbedring bekreftet med flere nybygg og flere biler på veiene. Egentlig et paradoks, da mange jobber er forsvunnet siste årene med en arbeidsledighet på kanskje så mye som 50%. Eneste vekstområder har vært narkotikaomsetning og forsterkning av sikkerhetsselskaper, politi og militære (!)
På vei mot La Ceiba ble det tid til en avstikker til Tela for krokodillesafari fra kajakk – en flott opplevelse hvor vi ble kjent med deler av jungelen på en ny måte. Og krokodille fikk vi se like ved kajakken, da var det godt at vi hadde noen stødige kajakker å støtte oss på.
Like ved krokodilleområdet fikk vi også besøke en Garifuna landsby hvor vi fikk bekreftet at velstanden fremdeles var ulikt fordelt. Garifunarane som er etterkommere etter slavene fra Afrika, blir ofte forvist til dårlige utkantområder som gjør tilværelse til en kamp.
Vel framme i huset i La Ceiba, ble vi kjent med en rekke nye kjekke mennesker som sammen har bidratt til familien. Linda, hushjelpen som holdt styr på hus og unger, Marco som vaktmester og "taxi sjåfør", Tanja, naboen som var rådgiver på det meste og mannen Hugo, bilmekanikeren som ved å skru på bilen en gang i uka, klarte å holde bilen i gang, Dr Silvia, husdoktoren som kommer med penicillinsprøyter (!) så snart noen har litt vondt – for å nevne noen. Det var tydelig at familien var blitt veletablert i lokalmiljøet.
Vi var så heldige at vi fikk være med til hjelpeprosjektet Matsalen som Skape muligheter sammen driver. Da vi nærmet oss merket vi raskt at vi var kommet til et strøk hvor de fattige av de fattige bodde, hvor tilværelsen i hovedsak dreide om å overleve, mer enn å leve. 30 barn fra 3 år og oppover var møtt fremm for et varmt måltid.
Siden dette var en mandag, og en foreløpig ikke hadde måltider i helgene, kunne flere ha gått i 3 dager uten særlig mat. Det var et tydelig behov som dekkes, og barn og foreldre viste stor takknemlighet. Like viktig er kanskje også den tryggheten og tilliten som vises når voksne ”gringos” faktisk tar seg tid å snakke med barna og vise at de bryr seg. Det var åpenbart at mange gikk mer og mindre uten voksne rundt.
Et gjensyn med øyparadiset Roatan ble det også tid til.
Vi fikk plass på nabohotellet hvor vi var sist, med egen strand og muligheter for snorkling, Også Roatan viste tegn til vekst og veslstandsøkning med flere kaiplasser for cruisebåter, flere nybygg og mer trafikk. Og ikke minst hadde hovedgaten i den lille landsbyen vårt fått fast dekke. Det var slutt med krabber i gatene og barene rundt gaten, vi forstod raskt at vi ikke var alene som synes at stedet hadde mistet noe av sjelen. Men snorklingen var like fantastisk som sist, Med verdens nest største rev, en unik sikt og et mangfold av det sjeldne kan en forstå at mange blir tiltrukket av området. Høydepunktet denne gang var møte med en 5 fot stor barracuda som plutselig dukket opp bare noen meter unna. Det var ikke fritt at pulsen da steg noen hakk!
Det ble også tid til en tur til Cayo Cochinos, en liten øygruppe vi også hadde besøkt før.
Alene på en øde øy, med begrenset vann og strøm gir en egen følelse. Men vi blir raskt minnet på hvor privilegert vi tross alt har det når vi får besøk av en kar i en synkeferdig kano som henter vann i 30l dunker til familie og naboer på en øy 4-5 km unna. Og da er det ikke snakk om motor som vi hadde over. Igjen en Garifuna landsby på utsiden av storsamfunnet.
Når vi nå nærmer oss tid for hjemreise, blir det også tid for noen refleksjoner. Først og fremst har det vært kjekt å møte familien igjen. Samtidig har det også vært kjekt å bli kjent med mange nye kjekke honduranerer som med sin imøtekommenhet og vennlighet har gitt oss mange gode minner for turen.
Men utfordringene for Honduras er nærmest uendelige. Utstrakt korrupsjon, omfattende voldsbruk, generell mistillit, manglende sosialt sikkerhetsnett og manglende grunnleggende infrastruktur –stabil tilgang til godt drikkevann, stabil elektrisitetsforsyning og trafikksikre veier- er bare noen av utfordringene Honduras står overfor. Så selv om vi leser 4gr og nordvestlig kuling på Yr, ser vi likevel frem til å komme heim til et trygt og godt Norge!
Juan David er det yngste som er med i matsalen. Han ble 1 år den 13 oktober.
Her er vi på et lite hjemmebesøk for å se hvordan han og moren har det. Det er vanskelig å forklare hvilke forhold som er "normale" for mange her. De bodde i et hus med jordgulv, trevegger, med opp til 5 cm gliper mellom plankene. De hadde en madrass på gulvet som de sov på. I det ene hjørnet av huset hadde de noe kjøkkenutstyr. Men Juan David er blid og fornøyd. Han vet lite om økonomiske bekymringer som moren har, men nå vil han i det minste kunne få et måltid tre dager i uken i matsalen.
I matsalen fortsetter vi som vanlig. Her er Christian blid og fornøyd.
Vi hadde møte en ettermiddag med denne flotte gjengen. Dr. Sylvia, Lili og Dr. Gustavo. Vi brukte mye av tiden på å bli bedre kjent med hverandre. Og noe av tiden til å snakke om hvordan vi kan organisere oss best mulig.
På søndag var vi på besøk på et barnehjem, eller en familie må vi nesten kunne kalle det. Jennifer fra Amerika og Darwin fra Honduras er gifte og har adoptert/ er forsterforeldre for til sammen 7 barn. Dette var en kjempeflott plass å være, koselig å få besøke dem.
Her er nabojenten Anahi på besøk og leser godnatt fortelling.
Idag var ungene og lekte hos Linda. Når jeg kom å skulle hente de ble det action. Lunda skulle bare finne sandalen til Elias, kikket under hundehuset. Og der lå det en passe stor slange.
Etter litt kav og styr, fikk de puttet den i en sekk, og vi kjørte litt inn i jungelen, der Marco slapp den fri!
En ung dame vi kjenner var gravid i 5 måned, men nylig fikk hun misstanke om at noe var galt. Hun reiste til legen, der hørte de ikke noe hjertelyd. Så hun fikk beskjed om å komme tilbake dagen etter for å ta en ultralyd.
Da var det bare for henne og mannen å finne en måte å samle sammen sammen penger på, for dette er ikke gratis. Morgenen etter reiste de til sykehuset. Der fikk de bekreftet det de håpet å unngå, det var ikke lenger liv. Som om det ikke er en stor nok påkkjenning med en missed abortion, så måtte de nok en gang prøve å få tak i penger.
På avdelingen hvor hun måtte inn for å føde barnet ville de ikke skrive henne inn før hun hadde pengene. Så da var det intet annet å gjøre enn å prøve å finne ut hvor de kunne få eller låne penger til dette. For selv om det er et offentlig sykehus må pasientene selv kjøpe medisiner. ALT utstyr fra venefloner, sprøyter til plastertape og gasbind, til og med dersom de trenger det, må de betale for hver pose med blod. Ikke nok med at de må betale for blodet, men de må også få noen i familien eller venner til å komme å gi samme mengden blod som de skal kjøpe. I tillegg til alt dette må pasienten selv eller dens nærmeste ordne med mat. For det blir ikke servert mat og drikke. (Og min tanke er da, viss du ikke har noen som kan komme med mat og drikke, hvordan kan en da forvente å bli frisk???)
Dette er altså ikke noe for dem som ikke har penger. Har du ikke penger, vil du ikke bli innskrevet på avdelingen. For oss (nordmenn) er dette nesten ufattelig. Men slik er det…
Forrige helg fikk vi besøk av vår venn Cesar som vi har kjent siden Øyvind var her i 2006. Han studerer i El Progresso, en by som ligger to timers kjøring herfra, så det er ikke så ofte vi treffes. Men det var veldig hyggelig med besøk.
Kyllingprosjektet som elevene på Ungdomsskolen har drevet, har nå vist seg å bære frukter. Elevene og noen mødre som hjelp til fikk grillet og serverte over 70 porsjoner med grillet kylling og tortilla som tilbehør.
Her måtte alle være med å bidra.
Fasilitetene er ikke de største og beste, men de bruker det de har.
Så var det tid for å Eilén som ble 5 år.
Tante, Eilén og Elias klar for fest!
Gode naboer; Ana Cecilia, Eilén, Tania og Anahi!
Kongen befaler; hopp med ei hand på magen!
På mandag var vi på en ungdomsskole i El Pino, og holdt foredrag, igjen om seksualitet. Her startet vi med en samarbeidsøvelse, for å løse litt på stemningen, og for å påpeke at i alle relasjoner mellom mennesker er det nødvendig å samarbeide.
Her er noen av elevene og lærere som var med.
Onsdagen hadde me også selskap med Linda og familien.
I matsalen på torsdag ble de igjen ekstra lenge for å leke, det var ferie så ingen av dem hadde behov for å gå til skolen!
Marcia , Eilén og Elias
En eske kan brukes til mye, her er det en bil!
Noen var også med og hjalp til med å gjevne ut underlaget før det skal støpes gulv. Det er ikke et gulv vi i Skape muligheter sammen har noe med å gjøre. Det er kirken som skal finansiere dette. Vi har allerede vår del ferdig.
De liker godt å hjelpe til, og er stolte når de får være med å bidra!
HMS – det er muligens et fremmedord her i landet! Her blir det utført arbeid på den måten som er mulig ut fra de ressursene de har. Da er det ikke viktig om dette er sikkert eller ikke! Her sitter Patico ca. fem meter over bakken og svieser, uten noen form for sikring. Men han virker som han er avslappet der han sitter og dingler med føttene.
Heller ikke sikring av billast er så viktig! Viss du får det på, og det ligger der når du begynner å kjøre, så er det lov.
Et lite bilde over området rundt rio Cangrejal.
Det var litt av det som har skjedd her de to siste ukene!
Mange, mange timer med arbeid for å skrive statutter, møtevirksomhet og signering. Det meste av dette arbeidet har ligget på Øyvind og Gustavo. Mandag satt de i over seks timer for å bli ferdige med et dokument som skal sendes til en advokat. For som mye annet i dette landet er alt veldig omstendelig. Og det MÅ skrives på en bestemt måte!
Tirsdag var det kyllingsuppe i matsalen. Dette var noe alle likte!
I midten her er minstemann som er med i matsalen.
Christiano Ronaldo og Kirsten!
Her er de godt fornøyde med å være på vinnerlaget!
Det er ekstra stas når Øyvind også er med å spiller!
Etter matsalen var vi en tur i byen for å gjøre noen små ærend. I første butikken vi går inn er det JUL!!! Men men, det er jo BARE 3 måneder igjen….
På fredag hadde vi besøk av Eduardo. En av guttene fra barnehjemmet. Vi har skrevet om han før. Han har en virkelig utfordrende fortid bak seg. Han bodde en tid på gaten, før han kom inn på barnehjemmet. Men til tross for en vanskelig start på livet er han nå en flott ung mann, som er utdannet advokat. Vi hadde en kjempe koselig kveld sammen. Hvor vi diskuterte alt mellom himmel og jord, og mye forskjellene mellom Norge og Honduras.
Lørdagen var det studiedag for oss voksne, så da var ungene på besøk hos Linda og lekte med ungene der. Og etterpå var det jentekveld. Vi reiste til byen for å spise, og hadde en avslappende og koselig kveld sammen!
Det var godt for alle tre med et avbrekk i en hverdag som består av mye studie, jobb og små barn.
Idag var det ekte norsk søndagsmiddag på menyen, kjøttkaker!!! Tania, Hugo og jentne var inviterte!!!
Det er alltid koselig å ver i lag med dei!
Etterpå var det tid for lek…
…og putekrig!!
Her var det alle mot Ana Ceci.
Ellers nyter vi fortsatt at vi får regn nesten hver dag. Noe som betyr at vi har strøm nesten hver dag!!!!! I tillegg til at vi får vann oftere! Takk og pris for regnet!!! 🙂
I dag hadde vi en fantastisk kjekk dag i matsalen. Noe som gjorde godt etter en tid hvor vi har hatt mye arbeid og planlegging, prøving og feiling. Endelig følte vi at det er slik vi ønsker å ha det. Og vi merket virkelig hvor stort behov disse ungene har, ikke bare for mat, men også for voksenkontakt.
Det at noen faktisk bare kan sitte og høre på hva de har på hjertet, er noe de trenger sårt. Og de viser virkelig at de setter pris på denne kontakten. Det er for oss noe som gjør at dette er verdt alt arbeidet og planleggingen. Disse barna har et sted hvor de kan komme og få en annen kontakt som de kanskje av forskjellige grunner ikke får hjemme. Noen er kanskje hjemme bare med storesøsken som passer på dem, eller en besteforeldre som har 12 barnebarn boende hos seg. Noen av dem bor med alkoholiserte foreldre, eller foreldre som er ute av huset nesten hele dagen.
Jeg (Kirsten) satt og snakket lenge med en gutt idag, og det var en samtale som jeg ikke klarer å legge fra meg. Han var først veldig interessert i Norge, og spurte mye om både det ene og det andre. Så fortalte han en god del fra sin 11 år lange livshistorie. Han fortalte at han hadde en tante i USA, en i Costa Rica og en i Spania. Hun som bodde i Spania hadde en datter fortalte han meg. Så spurte han om det i Norge var lov å slå ungene? Nei, svarte jeg. Og han satte seg enda lenger inn i armkroken min, som om det ville beskytte han. Det har min tante sagt at de ikke har lov til i Spania heller. Men her, sa han og ble helt fraværende i blikket og uten mimikk i ansiktet, her kan de slå og slå og slå, HARDT HARTD, HARDT. Jeg klemte han godt inntil meg, og sa; det er ikke lov å gjøre det mot noen. Men følte meg likevel hjelpesløs. For hva hjelper det han at jeg sier at det ikke er lov, dersom de fortsetter å slå han. Vi har hatt og vil fortsette med å ha samtaler med, og holde foredrag for foreldrene til disse barna. Hvor vi har mulighet til å påvirke for eksempel deres syn på fysisk avstraffelse. Men det er alikevel et vanskelig tema, og det ligger som en ryggmargsrefleks, at dersom barnet ikke lystrer må det straffes.
Men det jeg nå prøver å tenke på, er at han faktisk har muligheten til å komme to ganger i uken og få mat i matsalen, og vi kan snakke sammen. Å få han til å forstå at det finnes andre måter en kan gjøre ting på. For selv om har begrensede muligheter til å gjøre noe med det som skjer i hjemmet, så vil jeg være der hver uke, og kunne snakke med han. Og jeg gleder meg til å bli enda bedre kjent med han. Han er en fantastisk sprudlende og kjekk gutt. Og vi er veldig takknemlige som får lov til å være sammen med disse barna.
Her er Christiano Ronaldo, han er den siste som er kommet inn i gjengen og skal komme og spise i matsalen. Han fant godt tonen med Øyvind, i likhet med mange andre, søker har voksenkontakt.
Nå har vi utvidet til to dager i uken med mat, tirsdag og torsdag. Her hadde vi kake og feiret Dia del Niño (barnas dag).
Blide og fornøyde gutter.
Før maten må vi selvfølgelig vaske hendene, selv om det ikke er rare fasilitetene som er tilgjengelige.
Idag hadde jeg laget kjøttdeigform med mye grønnsaker i, det var spennede å se om dette var noe de ville spise. Og det var det! Vi prøver å få inn så mye grønnsaker vi kan, for det er noe det ikke blir spist så veldig mye av her.
Noe av det som vi er veldig glade og takknemlige for er at det er så mange som stiller opp og hjelper til med matlaging, servering og oppvask. I tillegg til at de foreldrene som er med også er tilgjengelige for barna som voksenkontakter. Uten disse gode folkene, ville det ikke vært mulig å fått til dette.
Etter maten er det mulighet for å få hjelp med leksene for dem som ønsker det.
Så må det også lekes litt. Da foretrekkes som oftest fotball.
Eilén er med noen ganger, siden hun hverken går i barnehage eller skole enda. Det er veldig kjekt å få leke med noen jenter!
For to uker siden begynte disse to guttene i barnehagen sammen. En tospråklig sådan, så der snakkes det spansk og engelsk. Og det er noe helt annet enn barnehage i Norge! Her er det evaluering på oppførsel som oppsummeres og sendes hjem hver fredag. Evaluering av teikninger. Lekser, bestående av blandt annet farging, maling og klipp og liming. I tillegg til evalueringer (eksamen) som de har i barnehagen. Heldigvis er ikke systemet like strengt i Norge, så vi bryr oss ikke så veldig om disse evalueringene.
Her er Leandro utenfor skolebygget hvor de går på skolen. Veldig spent, første dag i barnehagen.
Den 10 september var Dia del Niño (barnas dag). Og det ble feiret i alle barnehager og skoler.
Her er opptreden fra noen av de minste i barnehagen.
Her er guttene i barnehagen igang med lunsjen.
Rektor (Tania) til venste, og resten av lærerne på skolen til Elias, som gjør stas på elevene.
Her er første klasse! Elias med sine klassekamerater.
Den 15. September feiret vi frigjøringsdagen til Honduras. 194 år som fritt land. Dette ble markert med marsjering, sang, dans og opptredner. På forskjellige måter fikk de fremhevet og hyllet sin kultur.
Første klasse marsjerende med hjemmelagde unstrumenter.
Eilén og Anahi var også med og gikk bak toget.
Her er en dansegruppe som hadde en flott opptreden i rundt en halv time. Og vi holdt på å renne vekk av bare å sitte stille og se på. All ære til disse danserne.
VÆR melding…..regn….
I motsetning til i Norge er vi her glade over at vi har fått noen dager med regn. Jeg klagde meg litt her en dag og sa at vi bare fikk vann hver fjerde dag. Det har nå heldigvis blitt noe bedre. Og vi er ganske heldige, for dette huset er tilkoblet to vannleverandører, så nå er det neste slik at vi har noe vann hver dag, i det minste noen timer!!!
Etter nesten en måned har vi fått tilbake bilen, god som ny etter smellen den fikk i august.
Siste nytt fra ungdomsskole prosjektet; Kyllinger.
Kylllingene er nå slaktet. Dette var en del av det elevene skulle gjennomføre. Først passe på dem, så slakte dem, videre skal de grille og selge dem. For så å kunne betale tilbake mikrolånet og starte på en ny runde.
Det er ikke alle som ser like tilpass ut, men det er en del av læringen.
Vi håper at dette prosjektet kan fortsette langt fram i tid, slike små til tak er noe som vil kunne hjelpe små samfunn å holde seg selv forsynt, og sysselsette. Samtidig som det er en mestring for ungdommene som gjennomfører dette.
Til slutt må jeg bare fortelle at i går var det en lastebil som stoppet på grunn av motortrøbbel, på den eneste broen som forbinder oss med byen. Så i en hel natt, og frem til kl 12 idag var det FULLT kaos. Det gikk ikke ann å komme ut på veien. Det var riktignok en åpen fil over broen, men når alle bare tenker på seg selv og legger seg ut i en ny fil, slik at det blir opp til 4 filer i en retning. Da sier det seg selv at det blir kaos når da disse fire filene skal sammen til en for å passere over broen. Men det som er TRAGISK er at det er bare en bro inn til byen. Og det er den eneste veien som går langs kysten. Regjeringen hadde fått penger til å bygge tre nye broer. MEN valgte å bruke dem på egen valgkamp. Så det er veldig sårbart med bare en vei og en bro. Og dette er noe som frustrerer honduranere.
Da var det ikke mer å si om disse to-tre ukene. Vi håper at alle nyter høsten i Norge. Her nyter vi at det er blitt litt friskere i luften.
