Category: Nyheter

Da var jeg godt hjemme igjen, og har endelig litt tid til å fortelle hvordan jeg hadde det i Honduras. Turen ned tok si tid, enda på litt over 60 timer. Så for akkurat denne delen var det godt at eg var på reise alene denne gangen. Under er bilde fra reisen, blant annet de to plassene jeg prøvde å få litt søvn.

Med lange reise skulle ein tru at det blei god tid til søvn, men det enda med i overkant av 5 timar. Da var det godt å bli plukka opp på flyplassen av kjentfolk.

Josue og Walter hadde stått opp klokka 4 om natta for å hente med klokka 10.30. Dette på tross av at bilturen bare tar 3 timar. Dei ville vera sikre på å nå fram i tide, på grunn av store protestar som har stengt den ene veien som går mellom byene vi skulle reise mellom. Protestene har pågått ei stund og holder på enda. Grunnen er at regjeringen vil privatisere helse og utdanningssektoren (enda mer en i dag).

En av konsekvensene disse protestene har fått for oss og de lokale frivillige, er at den medisinske brigaden vi samlet inn penger til før jeg reiste til Honduras, ikke kunne gjennomføres mens jeg var i Honduras. De frivillige i Honduras er i tett kontakt med legene som skal komme, og de har sagt at så snart de får klarsignal i fra overordna, så kommer de.

Då jeg kom til La Ceiba prøvde jeg å få unnagjort noen ærend, men det vist seg å bli vanskelig. Immigrasjonsmyndighetene kunne ikke ordne oppholdstillatelsen. I banken viste det seg etterhvert at sjefen i bankfilialen ikke visste hvordan man opprettet en internettbank, og dette var han dessverre ikke i stand til å innrømme. Det enda med at jeg surret vekk 1,5 time. Fredagen før jeg reiste tilbake til Norge ordnet det seg i løpet av ett kvarter med når jeg fikk hjelp av en menig ansatt.

For å toppe det hele den første dagen viste det seg at jeg ikke heller fikk tatt ut penger fra minibankene med mine norske bankkort, noe som mildt sagt gjorde ting krevende. Heldigvis kunne jeg betale med korta i butikk, men kortautomater er det lite av der vi bor. Nok en gang er det godt å ha kjentfolk som trør støttende til. Fant senere ut at dette var et generelt problem for alle utledninger disse dagene.

Alt ble ikke bare negativt, da jeg kom frem til Granadita fikk jeg endelig sett huset vårt ferdig. Det ble så bra som jeg hadde håpet, men det har vi nok en gang våre kjære honduranske venner å takke for. De har stått på å forhandlet pris og pushet arbeiderene til å halde oppe kvalitet og hurtighet på byggingen.

Dagen etter ankomst, lørdag, begynte jeg rett på kontorarbeidet. Jeg visste at jeg bare måtte koma i gang dersom eg skulle bli ferdige. I tillegg skulle jeg drive opplæring med Saralee, som har ansvaret for kontorarbeidet i Honduras. Lørdagen fylte jeg også året, så jeg inviterte noen av vennene våre ut for å spise. I løpet av dagen fikk de nyss om at jeg fylte året, så etter maten kom Saralee med en kake. Søndagen gikk bare til kontorarbeid. Lili bekymret seg for om jeg fekk nok mat, og kom med mat på døra flere ganger.

På mandagen kom Saralee, og det ble nok en kontordag. Jeg fikk vist henne noe av det jeg skulle i forhold til hvordan vi fører regnskap og systemet jeg har laget for arkivering. Vi må ha ett arkiv over alle som mottar støtte fra organisasjonen, for å dokumentere dette over for myndighetene. Det vil si at alle som får støtte må levere kopi av fødselsattest, kopi av ID kort til foresatte og underskrevet kontrakt. Dersom de får studiestøtte må foresatte i tillegg skrive en søknad der de mellom annet beskriv sin økonomiske situasjon. I løpet av dagen fikk jeg også hatt gode samtaler med Lili og Saralee, der vi blant annet snakket om hva vi vil fremover. Denne dagen var flere av støttemottakerne med å laget hamburger og solgte disse i inntekter til arbeidet til Skape muligheter sammen.

Tirsdag var det å fortsette med kontorarbeid hele dagen. I løpet av uken gikk jeg gjennom over 250 foldere med støttemottakere, og fikk oppdatert og gitt de riktige koder i arkivet. I tillegg til å skanne inn dokumentene på PCen og føre nødvendig informasjon inn i oversikt på Excel. Heldigvis fikk Lili tatt meg med på skolen i lokalsamfunnet, der vi serverer lunsj tre ganger i uken. Grunnet protestene for tiden, har elevene minimum mistet undervisningen hver torsdag og fredag siden mai, dette må de ta igjen til jul (skoleåret går fra februar til november). I tillegg til mat i skoletiden hjelper vi til med vaske- og ryddehjelp to ganger i uken og undervisning i data hver fredag.

I Norge har vi spesielt siden Trump blei president hørt om folk foreldre som tar med seg barnene sine over grensen mellom Mexico og USA. Bare på den lokale skolen i Granaditahar 12 av 78 elever reist til nå i år. Flere har planlagt å reise. Første bilde under er i fra barnehagen, de to neste av de to lærerene og til slutt elevene på skolen.

Onsdag gjekk det meste av dagen til kontorarbeid, og på kvelden inviterte jeg med noen av de mest aktive guttene og unge mennene på kino.

Torsdag begynte på vanleg måte med kontorarbeid. På ettermiddagen var vi noen fra organisasjonen som var ute å handlet inn til vi skulle til de eldre i lokalsamfunnet dagen etter. Det tar si tid med handling. Vi var ikke tilbake før på kvelden. Sent på kvelden var vi samlet hos Lili, der vi åt god mat og samlet oss rundt TV skjermen for å se hvordan en lokal TV stasjon presenterte Skape muligheter sammen. Det ble et stolt minne for alle oss der. Dessverre var videoen jeg tok for stor til å laste opp her.

Fredag morgen var jeg med noen frivillige og støttemottakere rundt til eldre i Granadita, der vi hadde med litt mat og ryddet utenfor husene deres. For tiden er det et stort utbrudd av denguefeber som har tatt flere titals liv. En god forebygging for å unngå smitte er å fjerne vannansamlinger, søppel og løv på eiendommen. Fra midt på dagen var jeg med de mest aktive jentene og kvinnene i organisasjonen på kino, og inviterte de ut på noe mat etterpå. Her nyttet jeg og Lili også muligheten til å ha et lite møte om ståa og fremtiden, og kring forventninger og muligheter. Prøvde igjen å få ordne opp i oppholdtillatelsen, men her er det bare å ta tålmodigheten til hjelp.

Lørdag kom Saralee tilbake for å sluttføre arbeidet med meg. Vi er heldige som har fått med oss henne til det viktige administrasjonsarbeidet i Honduras.

På kvelden var det tid for grilling, Josue, Erick, Lili, Sara, Daniela, Johana og et syskenbarn var alle med. Då blei grilling the honduran way, med kjøtt i ulike varianter, frijoles og maistortilla, og ikke minst god og høg musikk! Blei mange kjekke historier fra barndommen til de som var med på grillingen. Det interessante er at på tross av hvor ulike utgangspunkt vi har, så er det likevel likt i at vi ser tilbake på de "gode" gamle dager, og ønsker å videreføre de gode opplevingene og erfaringene vi har hatt.

Da vi avsluttet for kvelden fikk Josue en melding om at bilen til Walter hadde blitt ødelagt, og at han derfor ikke hadde mulighet til å kjøre oss dagen etter. Da var gode råd dyre. Det var annonsert at protestanter ville sperre gatene dagen etter i en by på veien til flyplassen, derfor prøvde vi i det lengste å finne en bil vi kunne låne, eller om noen kunne kjøre oss. Dessverre var alle biler enten utlånt, i bruk eller ikke mulig å få tak i. Da var siste utvei buss og håpe på at det ikke ble noen protester, men fortsatt hadde vi behov for transport de 40 minuttene inn til byen. Heldigvis kunne Gustavo fra nabobygda Roma hjelpe oss med det.

Vi sto opp klokken 3 for å nå bussen klokken 5. Til og med jeg synes dette var drøyt tidlig ute, men Josue insisterte i tilfelle noe skulle oppstå. I tillegg hadde han fått med seg et søskenbarn til å kjøre med oss. Begge deler skulle vise seg å være lure trekk. Når vi kom ned til veien der bilen hentet oss og skulle sette oss inn, hørte vi skuddsalver fra Sambo Creek, som er første bygd vi må passere inn til byen. Det er ikke ofte at jeg føler meg usikker i Honduras, men nå kjente jeg en liten usikkerhet trenge seg frem. Nå vi passerer hvilken som helst bygd, så må vi alltid bremse ned, for det er lagt ut for eksempel tykke tau eller satt opp fartsdumper, som gjør du må sakke farten til et minimum. Nå vi så bremser ned ved Sambo Creek sitter jeg bare å kjenner etter at bilen skal akselerer igjen. De andre var avslappet og vitset, og selvsagt skjedde ingenting. Det ble med de to skuddsalvene vi hørte tidligere.

Det var enda ett godt stykke igjen til La Ceiba. Da skjedde det som ikke bør skje når du kjører midt på natta i Honduras, vi hørte først en fisle lyd og deretter kom den kjente dunkelyden av et punktert dekk.

Då var det bare å sette igang med hjulskift. Første hinder ble å finne alt utstyret man trengde, og når vi endelig hadde fått løsna muttrene viste det seg at vi ikke fant delen vi trengde for å løsne sikkerhetsmutteren. Då vi fant denne og fikk tatt av dekket møtte vi på et større problem. Det er nemlig slik at de gjør lokale tilpassninger, som gjerne ikke er helt risikovurdert. I dette tilfellet var det snakk om der man heng/fester på dekket. For å få på noen andre hjul enn de originale, hadde eieren (som ikke var med) satt på noe i midten av der hjulet festes på akslingen, denne var jo selvsagt et par millimeter for brei. Klokka hadde passert 4 og vi var enda 10-15 minutt fra byen. Då hadde vi bare en mulighet igjen, det var å prøve å få tak i Saralee som bor i byen. Heldigvis tok hun telefonen på første forsøk, og var der 20 minutt senere. Då kom det godt med at vi var fire, søskenbarnet ble stående igjen med Gustavo, og Josue, jeg og det punkterte hjulet ble med til byen.

Då vi kom frem til bussterminalen viste det seg at bussen gikk en time senere enn normalt, altså klokken 6. Vanligvis er det store moderne turbusser som går på denne ruten, men grunnet sikkerhetsituasjonen fikk jeg vite at det denne gangen var en umerket minibuss som skulle kjøre oss. Som om ikke det var nok kom det fire væpna politifolk på to motorsykler, for å eskortere oss hele veien til flyplassen (3 timer i buss). På grunn av protestene som pågår har flere busser blitt påtent og enkelte bussjåfører blitt drept den siste tiden.

I en liten by halveis på ruten stoppet eskorten vår igjen på grunn av uroligheter (dette er nok den byen som har størst uroligheter på nordkysten). Etter dette møtte vi ingen problem, heller ikke i byen der det var varslet blokkering av veiene.

Undervegs tilbake til flyplassen traff vi på et sykkelritt. De eneste veiene det går an å ha et sykkelritt på i Honduras er motorveien, men det blir mens trafikken går som vanlig ved siden av (les fartsrgrenser finnes ikke).

Jeg var tilbake i Norge, på hytta, mandag 08.07 klokka 23. Gleder meg allerede til neste år når vi skal ned alle sammen. Før den tid skal Kirsten ned et par uker i oktober, og Elisabeth et par måneder fra januar (og muligens i oktober på grunn av oppholdstillatelse).

Etter hjemkomst har vi fått to triste nyheter. Pastora Paty som vi samarbeidet med i Caracas døde torsdag 11.07 av hjertestopp. Det var i nærmiljøet hvor hun bor vi først begynte å arbeide for oss selv. Det var gjennom henne at vi kom i kontakt med søsteren Lili, som har vært en av de som virkelig har arbeidet og ofret seg for Skape muligheter sammen i Honduras. Som om ikke det var nok hadde Lili følgt moren til sykehuset samme dagen, og de hadde ikke før gravlagd søsteren (som skjer etter ett døgn i Honduras) før moren døde lørdag. Det har vært noen triste dager for oss i organisasjonen den siste uken. Derfor har aktiviteten blitt noe mindre enn vanlig, og fokuset har naturlig blitt litt annerledes.

Tusen takk til alle som støtter arbeidet vårt i Honduras, alle typer bidrag er verdifulle for oss og det nytter. Selv om det alltid er tunge tak så ser vi også at responsen fra honduranerne har endret seg. Flere av tidlegere og nåværende støttemottakere er aktivt med å bidrar i det frivillige arbeidet i Honduras, noe som er inspirerende for oss. I tillegg har vi etterhvert flere som engasjerer seg i Norge også, og det er veldig motiverende for oss som har vært med siden starten.

Vi håper flest mulig vil være med på denne ferden og det givende arbeide med å Skape muligheter sammen med barn og unge i Honduras.

Vi har hvert år prioritert å reise en tur alene som familie til Roatan, for å virkelig slappe av og koble ut. Men i år valgte vi å bruke feriepengene til å reise på en weekendtur med de frivillige i organisasjonen. Vi fikk ordna med en minibuss og sjåfør, og kjørte oss til Trujillo.

Her hadde vi det veldig kjekt og fikk i tillegg hatt foredrag og faglig påfyll og workshop i forhold til hvordan vi driver organisasjonen. Det var en vellykka tur både sosialt og i forhold til arbeidet i organisasjonen. Vi føler oss enormt heldige som har denne flotte gjengen med oss på laget. Dessverre brukte vi et kamera som førte til at dette er de tre bildene vi har fra turen.

Vi fikk også lagt inn litt bøy og tøy, pluss norske gloser.

Et lite innblikk i veistandard, kjøretøy og firbente trafikanter.

En kveld i forrige uke kom det lokale fotballaget på døren om kvelden og ville overrekke pokalen de hadde vunnet til Skape muligheter sammen. For å vise sin takknemlighet for støtten de får. De kom på 3 plass i den lokale serien.

Vi har hatt møter med fotballaga som får støtte. Og med kirkene i lokalsamfunnet i tillegg til vellaget i Granadita. Dette gjør vi for å kunne samarbeide med hele bygda. Slik at vi jobber sammen og drar i samme retning.

Nå har tante Elisabeth kommet til Granadita hvor vi bor. Hun holder på med doktorgradsarbeidet sitt om den sosiale situasjonen her i landet.

Vi har hatt noen dager hvor vi har vært i byen og ordnet med ting, og vi har også hatt noen dager med avslapping. Vi forsøker å i hvert fall få et par timer bare oss. Her har vi vært og badet og en annen dag traff vi noen av naboene våre fra den tiden vi bodde her.

Takk og lov så holder vi oss stort sett friske. Men Øyvind fikk seg en infeksjon i leggen. Noe som her behandles med antibiotika injeksjoner. Dette fikk han 3 dager på rad, først en på legekontoret. Og de to siste injeksjonene ordnet vi bare hjemme, før frokost. Og da er det fordel å være vernepleier.

Vi har også denne gangen snakket om hvor heldige vi er som har det helsevesenet vi har i Norge. Her er det virkelig ikke lett å få hjelp dersom man ikke har penger. Og det er heller ikke sikkert at man får den beste hjelpen uansett.

En dame vi kjenner her har nettopp vært gjennom en operasjon. De skulle ta kikhullsoperasjon, men da hun var lagt i narkose og skulle opereres, kom det en veps inn i apparatet, så det ble en vanlig åpen operasjon. Dette skjedde på en av de mer anerkjente sykehusene med amerikanske leger.

Vi har hatt mange møter og samtaler med foreldre og andre foresatte som for eksempel besteforeldre søsken og nabo. Hvor vi har fått innblikk i noe av det de har opplevd. Og hvordan de jobber og virkelig strever med å få hverdagen til å gå rundt, skaffe mat på bordet og klær til barna.

Det har vært sterke møter, og vi føler oss ydmyke når vi hører på historiene deres og hva de har opplevde. Samtidig er vi uendelig takknemlige for alle som er med å støtter organisasjonen. Uten dere hadde ikke dette vært mulig.

Her er noen av dem som har faddere.

I matsalen har vi en herlig gjeng med barn. Og det er en fryd å være sammen med dem. De siste dagene har vi spilt fotball og lekt forskjellige leker. Vi har også brukt litt tid på å lære navna til barna. Og barna øver seg på å uttale navnet Kirsten. Her har Eilén vært fotograf for en dag…

En annen artig sak her nede er strømmen. Hvert hus skal i utgangspunktet ha egne strømavleser. Men så er det heller ikke unormalt at andre kobler seg på etterpå. Slik at noen får gratis strøm mens andre må betale mye mer enn de bruker. Enda på visen her var at mange av regningene var betalt dobbelt. Sånn kan dette se ut.

Så var det til slutt huset som meg, Øyvind og Elisabeth holder på å bygge. Der har de nå støypt septiktanken. Og det skal jobbes videre med inndelingen av rom innvendig og taket.

Dette ble en kort oppsummering over noe av det vi har gjort siden sist.

Hilsen oss seks

-Kirsten-

Skape muligheter sammen

Vi bor i jungelen sammen med lokalbefolkningen. I standhuset vi skulle bo var det fullt av vann i det ene soverommet. Så det var ikke mulig å bo der. Derfor bor vi nå hos Lili og Patico i et hus i jungelen. De har en enorm gjestfrihet som er helt upåklagelig, men det er noen ting som vi (i alle fall jeg) må venne oss til.

Dette er «gaten» hvor vi bor.

Vi bor i et murhus med bølgeblikktak, med andre ord det er et luftig hus.

Noe som fører til at det er mye insekter og dyr inne. Som blant annet skorpion, vepser, mygg, maur, gekko, tarantell, diverse andre edderkopper for å nevne noen. Dette fører igjen til at vi får mange stikk.

Vi som er høye nordmenn må ta oss en dusj og knebøy samtidig. Dusjen er litt lav. Og selvfølgelig er det kun kaldt vann. Øyvind fikk seg også en utfordring da han skulle barbere seg uten speil.

Men nok om boforholda. Vi har fått gjort mye med organisasjonen. Vi hadde møte med vellaget i Granadita. Det var et godt møte og de var positive til å samarbeide med organisasjonen.

Vi hadde også møte med dem som mottar støtte til skole. Der det ble forklart hvordan vi som organisasjon fungerer, og hva som er forventet og krevd av dem som får støtte.

Ellers har vi vært i byen og ordnet med papirer på imigrasjonskontoret. Vi var og handlet inn utstyr og premier til tegnekonkurranse og aktivitetsdagen.

Vi har fått være med på matsalen og i går hadde vi tegnekonkuranse. Det var kjempe kjekt, de skulle tegne noe relatert til verdien Takknemlighet. Etter at de hadde tegnet, presenterte de tegningen sin, og forklarte meningen bak den.

Jeg klarte å miste telefonen min i toalettet, men den ble spritet og lever fortsatt. Kun kameraet som er i skodda.

Igår tok vi oss en tur med den lokale bussen og med tuk-tuk for å komme oss til stranden. Her var vi på en restaurant og koste oss i noen timer.

Til slutt siste nytt, vi som familien Kvitær Leidland har kjøpt en tomt hvor vi skal bygge ferdig det huset som er påbegynt der. Det er vårt privat og et finansiert av oss som privatpersoner. Det er en flott tomt oppe i jungelen, med utsikt ned til sjøen.

Internett er ikke helt stabilt her, men til slutt klarte jeg å få til denne bloggen!

Det var alt for denne gangen

Hilsen oss fem

– Kirsten –

Imorgen er det avreise til Honduras! For to uker siden reiste hele familien unntatt meg til Costa Rica. Og nå skal vi treffes i Honduras hvor vi skal være i 4 uker!

Vi gleder oss stort til det.

Men imens vi planlegger å reise så skjer det hele tiden noe i Honduras. Det var nettopp møte med foreldre til støttemottakerne. Vi har et tett samarbeid med dem, fordi vi ønsker at det skal være mer enn at de bare kommer ig får mat. Men at det også kan være en form for informasjonsutveksling. Og at vi kan få dele litt av vår kunnskap fra Norge.

Et lite glimt fra matsalen.

I tillegg har det vært finale i den lokale fotball cupen. Guttelaget tapte sin kamp og endte på en andre plass. Mens jentelaget vant! 👏

Så ville jeg bare til slutt ta med at idag er siste mulighet for å være med på SPLEISEN. Viss det er noen som ønsker å gi et bidrag direkte til arbeidet med barn og unge, så er vi veldig takknemlig for all støtten!

https://www.spleis.no/project/36928

Om 24 timer er jeg på vei!

-Kirsten-

På lørdag hadde vi fotballturnering i Caracas! Vi startet fra morgenen for a slippe unna den verste sola. Her er lagene som var med.

Dagen startet med en mini dugnad på Eilén sitt initiativ. Det ble plukket spøppel langs fotballbane. Det ble veldig fint og ryddigt. Og herlig å starte dagen med 30 minitter knebøy! 😉 

Så sattes det hele i gang.

Ivrige gutter fikk starte dagen. Veldig kjekt å se på. I tillegg til flinke gutter er det også noen fantastiske omgivelser. 

For guttene endte det opp med straffekonkuranse. Her setter keeperen inn vinnermålet! Caracas vant! 

Alle hjerter gleder seg. 

Mamma me vant!!!

En superhappy gjeng! 

Så var det jentene som stod for tur.

Vi i organisasjonen forskjellige oppgaver denne dagen.

Øyvind og Josue tok på seg ansvaret for å kjøpe vann. Her er det vanlug med vann i poser. Vi kjøpte totalt inn ca.300  poser. 

De var gode å drikke vann. Noe som er helt nødvendig når det er så varmt. Og veldig bra synes vi at det blir drukket vann og ikke brus. 

Patico er trener for det ene laget. Lili og ungene var tilskuere og Saralee var med på jentelaget. Josue var dommer og jeg (Kirsten) ton bilder og ble satt til å være keeper siste omgang på jentelaget til Caracas.

Jeg har ikke ferdigheter til å være keeper. Men innsats kan jeg bidra med. 😉

Det var jentelaget fra Granadita som vant! Her de sammen med de frivillige i organisasjonen. 

Dette var en kjempekjekk og givende dag! Vi merker at det betyr mye både for dem som spiller, men óg for dem som kommer for å se på. Det er en positiv aktivitet som de samles rundt. 

Det eneste vi kan påpeke som negativt var at jeg ikke smurte noen med solkrem denne dagen. (Vi skulle jo ikke være så lenge ute i solen…🙄🌞) Resultat; svidd mamma og litt lyserosa jente…

Etterpå spiste vi middag sammen med de frivillige i organisasjonen! En flott gjeng vi har med oss! Vi er så takknemlige for å ha med oss disse på laget vårt. 

Amund og Josué! 

På kvelden var det avskjedsmat med naboene våre Sylvia, Hugo og Tania og jentene deres! 

Alltid kjekt å vere sammen med denne gjengen.

Idag var siste heile dagen her for denne gang. Dagen starta med å lage mat til 29 barn. 

Når så dette var gjort så kjørte vi til Jutiapa. Her hadde vi avtale om å komme med mat idag. Vi er i en prosess med å undersøke behovet i Jutiapa, for eventuelt å begynne å jobbe i her. Her fikk vi hilse på en flott gjeng ned barn. Vi fikk snakket litt med dem og vi fikk fortalt litt om oss! 

Og så hadde vi jo med mat til dem. Også her som mange andre steder er det store behov.

Vi fikk en guidet tour i området rundt. Det er litt mer ut i jungelen kan man si. Men en veldig flott plass med mye grønne vekster.

Her er et vanvittig stort La Ceiba tre.

Et typisk hus, murvegger og blekktak. 

Her er hovedveien til neste tettsted.

I tettstedet Jutiapa bor det ca 10.000 og i kommunen Jutiapa bor det ca. 30.000. 

En flott plass med grønne fjell rett i nærheten. 

Etterpå kjørte vi til byen og spiste mat på em restaurant sammen med Josué. 

Etterpå gikk vi en tur på strandpromonaden. 

Så var det på tide å pakke resten av koffertene klar. Og nå må jeg hvile meg et øyeblikk før vi starter hjemreisen om 5 timer. Klokka 05.00 kjører vi fra huset. 

Hilsen oss fem

-Kirsten-

Vinneren overgikk våre forventninger. De fikk utdelt ark og blyanter. Temaet de skulle tegne i forhold til var VERDIER. Etter at de hadde tegnet bildet sitt. Skulle de forklare hvilken verdi de hadde valgt og si noe om hvorfor dette var en betydningsfull verdi for dem. 

Det var mange ivrige kunstnere som tegna til tross for høg temperatur. 

Her er noen av tegningene.

Første, andre og tredjeplassene.

Vinneren ble Ever på 15 år. Han tegnet om kjærligheten og minnene vi kan ha sammen med våre kjære. Og at denne kjærligheten er med oss selv om noe dør fra oss. Noe som er både fint og vondt å se at et barn her i Honduras gjør. I dette samfunnet er det mange som både dør i ulykker, men også mange som blir drept i ung alder.

Ever vant to billetter til kino. Noe som ikke er hverdagskost for barna her. 

Det var en kjekk dag med mange glade og fornøyde barn. Og vi håper og tror at aktiviteter som denne kan være med å holde barna og ungdommene "våre" borte fra narkotika og gjenger.

Vi benyttet også muligheten til å ha et møte med foreldrene for å se hvordan situasjonen er per idag og hvordan samarbeidet fungerer mellom organisasjonen og dem.

Tegnekonkuransen var i forrige uke. Denne uken har for vår del vært en blanding av kontorarbeid, ærender og litt avslapping! 😎

Nå har vi forneredt oss på morgendagen. Da blir det fotballcup. Vi gleder oss! 🤗 

Hilsen oss fem

-Kirsten-

Etter et forslag av en av våre frivillige inviterte vi 18 studenter for å gi noe til dem som ikke har råd til det selv. Hårklipp, styling og glatting av hår, manikyr og pedikyr. 

Dette var frivillig arbeid og alt var gratis, for at dem som ikke har råd til å gå til en salong, også skulle kunne føle seg litt mer vel. 

De brukte tiden sin fra klokka 8-15 den dagen. 

Det kom ca 70 stykker totalt!  

Kjekt å se at noen ønsker å gjøre noe frivillig for andre.

Og kjekt å se at de er fornøyde med å få stelle seg. 

Resursene er som de er. Men de gjør det beste utav det. Her blir hårvasken tatt ute i vaskekummen.

Det var en kjekk dag! Glede er å gjøre andre glade! 

Hilsen oss fem.

-Kirsten-

Idag har vi vært i El Porvenir. Her fikk 29 barn mat, et trygt sted å vær med gode trygge voksenpersoner. Og litt lek. Det var barn fra 4-13år. 

Patico er kokken, her får han god hjelp til å servere! 

En fornøyd og takknemlige gjeng. De store hjelper de små! 

Etterpå ble vi invitert på brsøk til en av dem som er med å hjelper til i El Porvenir. En fantastisk flott plass. Midt i jungelen. Her plukket vi frukt rett fratrærne. 

Småbananer…

Stjernefrukt.

Dagen ble avslutta med fotoshoot med naboene! 

Hilsen oss fem

-Kirsten-

Idag fikk ungane og være med på besøk til barneheimen. Det var kjekt for dei både å treffe igjen gamle kjente og å treffe de nye guttene.

Øyvind måtte trå til som leksehjelp.

Det er alltid kjekt med forskjellige innsekter og dyr.

Alex og Amund.

Så var det en tur til Caracas i ettermiddag. Der var det fotballkamp. Her er laget vårt fra Caracas.

Det var ingenting å sei på innsatsen deres. 

Her er Axel i skuddposisjon.

I pausen måtte vi trø til med noen motiverende ord. 

Til tross for kjempeinnsats tapte vi 2-3.

Likevel var det en veldig kjekk kamp som i tilleg til spillerne var underholdnig for ca 60 stykker. Kjekg å sjå at folk stiller opp når det skjer noe! 

Det har vore en travel med kjekk dag! 

Hilsen oss fem! 

-Kirsten-

Igår kveld var det vanskelig for Elias og Eilén å sove. De var så spente på å besøke skolen idag. Men til slutt måtte eg sei at; "Viss dåkke ikkje legge dåkke te å sova nå, så kan dåkke ikkje gå på skulen imårå." Jeg tror ikke at det er noe jeg kommer til å si igjen. Men det måtte til denne gangen. 😉

Selv om de sovnet seint fikk de sove litt før det var på tide å stå opp klokka 05.15. Skolebussen kom klokka 6.05. Tania (rektor på skolen), bor rett fremfor oss reiste og sammen med dem. 

De hadde hatt en veldig fin dag. 

Her er Elias med klassen sin. De begynte i 3. klasse i februar dette året! 

Eilén med sin klasse! Som begynte i 2. klasse i februar. 

Her spiser Justin og Elias lunsj.

Imens de store var på skolen hadde jeg en dag i byen med ærend. Og Amund hadde avslappingsdag hjemme med Øyvind som hadde kontordag hele dagen. Han jobber som en helt! Det gjør også Josué som hjelper til både på kontoret og med ærend i byen. 

Jeg har ikke reist mye rundt alene. Men idag var jeg All by myself. Jeg har blitt mer og mer vandt til å bruke taxi for å komme meg rundt. Idag tok jeg faktisk også sjansen på moped. Josué som jobber for organisasjonen har moped kjørte meg inn til byen i ettermiddag. Litt skummelt fordi det er så mange som kjører som galne. Men også litt kjekt, for da hadde jeg mer mulighet til å se meg rundt. Og Josué er en flink sjåfør. 

Imorgen blir det tegnekonkuranse. Det gleder vi oss til. 

Hilsen oss fem

-Kirsten-