For en flott nyhet å komme heim til. Innsamlings på SPLEIS har sammen med VIPPS og andre kanaler har resultert i rett over 12 TUSEN kroner. Det er vi utrolig takknemlige for! Tusen hjertelig takk til alle som har bidratt! Det er med å gi oss mulighet til å bidra til å gjøre en forskjell for barna og ungdommene her i Honduras. Denne innsamlingen er avsluttet. Men det er fortsatt mulig å gi dersom en ønsker å bruke vippse (nr. 71065) eller på konto nummer (1503.71.46479).
Disse pengene går til arbeidet med barn og unge i Honduras! Noe av disse pengene har blitt brukt til utstyr til matsalen. Vi har kjøpt utstyr og premier til fotballturnering og tegnekonkurranse. Vi skal ha flere aktiviteter ut over året. Noe som er med på å bidra til å holde barna og ungdommene borte fra narkotika og gjengkriminalitet.
Imens vi var på ferie var fotballaget vårt med i en fotballcup, hvor de kom på førsteplass! Gratulerer!
Vår uke på ferie til Roatan startet med at vi satt på kaien og ventet på båten. Her mistet først Eilén drikkeflaske i vannet. Så gikk den ene sandalen til Elias i vannet.
Heldigvis snudde flaksen her. Med reisesyketabletter innabords for min del ble dette en helt grei overfart og nå kunne ferien starte. Vi hadde med oss Darwin eldstegutten vår, noe som var veldig kjekt for alle sammen!
Her var det mye bading, god mat og snorkling.
Og IS!!! 🍦
Vi var også så heldige at vi fikk være med å se på undersøkelse av en havskildpadde. Etterpå fikk Elias æren av å slippe den ut i sjøen igjen!
Igår kom vi hjem igjen. Så idag ble igjen en dag med ærend. Det er mye papirarbeid som skal ordnes!
Men nå er det på tide å legge seg. Om 5 timer er det på tide å stå opp igjen. Elias og Eilén skal få være med på skolen imorgen. Så da må vi opp så vi rekker bussen klokka 6. De gleder seg veldig begge to!
Avslutter med solnedgang fra hotellrommet vårt på Roatan!
Lørdagen gikk stort sett med til å forberede og handle inn til fotballturnering og tegnekonkuranse.
Etterpå ble det avslapping og mat på vår faste plass nede ved stranden. For anledningen her et bilde med føtter som har fått kjenne på myggene.
Søndagen startet med en taxitur til Granadita. Turen tar ca 40 minutt. Jeg takler ikke særlig godt å ikke være sjåfør selv, jeg blir så fort dårlig. Derfor stilles det meget høge krav til den som skal være vår sjåfør. Men nå har vi funnet en som er både dyktig og grei.
Selv om vi har bodd her før og et vandt med det meste, så reagerer vi likevel når vi ser viss ting i trafikken. For eksempel er dette en helt vanlig og lovlig måte å reise på tur.
Da vi kom til Granadita var det matservering og litt leker. Igjen vi har vært her før men det gjør inntrykk. Disse barna er på samme alder som våre barn. Men har så totalt andre forutsetninger. To av disse guttene var gategatebarn og ble mer eller mindre tatt vare på av de som bodde i nærheten.
Gode hjelpere er med å lage maten og servere den.
Her spises det av aldl hjertens lyst.
Og etterpå var det tid for lek.
Så en vennskapssirkel. For en herlige og takknemlige gjeng å være i lag med! ❤
Så gikk dagen videre for vår del.
Ungene var i selskap mens vi reiste til barneheimen hvor vi var i 2014 og 2015. Det var et koselig gjensyn. Vi hadde med en sjokolade til hver fra Elias, Eilén og Amund!
Kirsten og Darling.
Marcos, Kirsten og Alex.
Michael, Øyvind og Marcos.
Etterpå fikk også vi være med litt i selskap. Med piñata som deg hør og bør.
Idag har vi fått kjenne på hvordan det er å ikke ha vann. Vi har hatt det frem til nå. Og da har ungene og oss voksne klager litt på at det bare er kaldt vann. Men vi må nok bare være glade for at vi har vann. For det er jammen pyton å være helt uten vann. Ellers har vi brukt dagen på å slappe av og gjøre oss klare til ferie. Imorgen reiser vi til Roatan og tar helt ferie! 🏖
Kofferten er pakket og reisesyketabletten ligger klar!
Dagen starta med "knekkebrød og Nugatti kake" og bursdagssang til Øyvind.
Så gjorde vi oss klar til å reise til byen. Vi måtte til imigrasjonskontoret for å ordne med opphold i landet. Dette tok som vanlig nesten hele dagen. Vi måtte først fylle ut noen papirer. Så måtte vi til en internettkafé for å skrive ut kvitteringene vi måtte bruke, bare kvitteringene kostet 300. Så gikk i banken for å betale og siden det var 30 stk som skulle fylles ut tok det sin tid. Han i banken brukte ca 1,5 time. Vi måtte til fotograf for å ta bilde av alle.
Tilslutt gikk vi tilbake til imigrasjonskontoret hvor vi tok bilder og fingeravtrykk digitalt. Vi fikk gjort nesten alt idag. Men vi må tilbake med et dokument en annen dag.
Så tok vi en taxi til "El Guapo" som er en restaurant nede ved stranden. Her koste vi oss og feira Øyvind!
Her nytes Anafre som er en typisk Honduransk rett!
Heldige meg som har en så snille og flotte mann! Gratulera så mye med dagen! Du er en super pappa og mann. Og me er veldig gla i deg!
Etter litt avslapping måtte vi en tur på butikken for å handle litt mat og diverse. Så skulle vi lage pizza og kake til kvelden.
Men det var ikke så lett uten stekeplate. Så da ble det pasta og kjøttdeig. Men det var ikke så lett det heller når en ikke er vant med å koke på gass.
Men det ble både kake og mat til slutt. Og naboen kom på besøk.
På fredagen hadde Øyvind kontortid og forberedte møte frem til klokka 11.
Mens me rydda og ordna litt i huset. Vi hadde nesten glemt hvordan det var å ikke ha vann hele tiden. Men vi var heldige og fikk både vasket klær, vasket opp og vasket kjøkkenet. Og etterpå kom det nok vann til å fylle opp tanken. Snakk om luksus!
Vi har også fått merke både kakerlakker og mygger.
Godt at vi har med oss kløestillende krem. For nå har vi alle kommer i nærkontakt med mygger.
Så reiste vi til El Guapo hvor vi hadde litt blanda business and pleasure. Vi forberedte møte OG koste oss med mat og drikke.
Så reiste vi heim og hadde møte med den flotte gjengen som jobber med Skape muligheter sammen. Her er Øyvind, Lili, Josue, og Saralee.
Mens de voksne hadde møte var det leietid for barna. Våre tre pluss de to til ungene til Saralee. Her er Amund, Eilén, Camilla og Elias.
Her er Carlos sammen med våre tre!
Her forklarer Øyvind hvordan vi skal drive organisasjonen og det planlegges aktiviteter for den tiden vi skal være her.
Lilli var så snill at hun tok med seg kake og mango fra hagen sin. 🤗
Også i hagen vår har vi forskjellige planter. Her er en frukt vi ikke vet navnet på.
På Gatwick var det noe ventetid etter alle innsjekkinger og kontroller. Så da ble det litt leking.
Fly som skulle beundres og studeres!
Fra London Gatwick reiste vi klokka 13. Noe over 9 timer senere kom vi til Orlando!
Det var en flytur med litt av hvert av tidsfordriv.
Amund sov mye…
Øyvind var på lesing…
Eilén og Elias holdt seg aktive så og sei heile turen. Men sovna begge rett før
me landa i Orlando.
På flyplassen fant me oss litt mat og itt kjekke ting å sjå på.
Så fant me oss en plass der me slo leir. På tide å få litt søvn! Amund var vel ikkje like trett som alle andre men han sovna etterhvert han óg!
Når den "natta" var over satte vi Kirsten videre til Atlanta!
Her venta me bare 3 timer før siste flyet gikk til San Pedro Sula i Honduras! Når vi så var på Honduransk jord var det bare å hente med seg bagasjen.
Så skulle vi ta buss til La Ceiba! Den ene hadde gått for 20 minutter siden, da vi var gjennom kontrollen. Og neste gikk ikke før om 4 timer. Så da var det bare å finne noen gode tidsfordriv.
Ut på tur utenfor flyplassen.
Vi hadde nesten glemt hvor varmt det var.
Spinner…
Så var det en 3,5 time busstur. Og 10 minutt i taxi til slutt. Så endelig er vi i fremme og hjemme. (Ja for vi føler oss jo veldig hjemme her). Og disse tre små (pluss 2 store) får endelig legge seg å hvile!
I går formiddag gikk eg i butikken for å gjere noen ærend. For me skulle jo ikkje reise før dagen etter. Då fekk eg telefon fra min kjære mann. Sitat; DU KIRSTEN, du er klare øve flyet åkka går IDAG OG IKKJE IMÅRÅ!?
På et eller anna vis har me begge i allefall landa på at me skulle reisa på tirsdagen og ikkje mandagen. Men vannari!! Me fant det i alle fall ut i tide…
Då var det bare å skru opp effektiviteten. Heldigvis var det meste pakket klart.
Så det var bare å få unna siste rest. Så rakk vi en kjapp middag på Høyland hos mor før hun kjørte oss til flyplassen.
Så var me komme så langt. På flyplassen kom me oss igjennom sikkerhetskontrollen og fant oss en hall som var folketom. Der hadde me først litt mat…
Og så fant me Air Hockey. Kjekt både for store og små.
Etter noen timer med venting var det klar for første flytur!
Noen koser deg med spinner.
Andre har sudoku!
Når vi så var fremme og gjennom en laaaang passkontroll skulle vi finne en taxi. Når den kom prøvde eg selvfølgelig å sette meg inn på høgre siden! 😜 Hvorpå den relativt gretne taxi sjåføren påpekte at det var førersiden!
Etter en tur med den gretne taxisjåføren kom vi til et koselig motell. Motelleiger var rak motsetning av sjåføren. Han nynnet I langsomt tempo på "I love you baby and if it's quite alrigth" mens han fant frem nøkjelen til rommet! 😊
Så fekk me ei god natt søvn og en god frokost.
Vi er så glade og takknemlige for at vi fant rett avreisedato i tide! ❤😊 og fornøyde med tidenes koseligste B&B!
Nå skal bare ungene få springe litt fra seg så er vi klare for å reise videre!
Tirsdag morgen 4. oktober sto jeg opp og reiste tidlig til Sola. Flyet som skulle ta meg første etappe til Honduras lettet 6 om morgonen. Reisen gjekk via Amsterdam og Panama til San Pedro Sula, med en reisetid på i overkant av 50 timar.
Jeg kom frem til San Pedro Sula midt på dagen onsdag 5. oktober lokal tid. Hadde fått ordnet meg transport til nærmeste by via en kamerat i denne byen. Då vi kom frem til El Progreso, som byen heter, så hadde det begynt å gå opp for meg at det kunne bli en del endringer i planene for de seks dagene jeg skulle være i Honduras. Det hadde seg nemlig slik at jeg ikke hadde fått helt med meg at det var ferie i denne perioden (onsdag til lørdag) og at dette betydde at alle banker og offentlige kontor var stengde. Vanligvis er det bare offentlige kontor som har stengt. Og siden dette var første dag i ferien var alle busser til La Ceiba fulle. El Progreso er som regel første stopp etter San Pedro Sula (det økonomiske senteret i Honduras), og La Ceiba er feriebyen. Dermed var gode råd dyre, for bussen stoppet ikke en gang. Då var det godt å ha lokalkjente som kjørte meg rundt i byen til de ulike bussterminalene/-stoppa. Men samme beskjed alle veier, det var fullt. Til slutt stoppet vi med et busselskap som hadde plass på kveldsavgangen, 4 timer senere. En av bussene til selskapet kom tilfeldigvis innom når jeg var der, og det viste seg at det i denne var minst 10 ledige plasser!! Flaks 🙂
Da jeg til slutt kom frem til La Ceiba var god mat og kake på bordet! Linda er supergod kokk.
Som sagt så var det ferie og bankene var stengt, men ferien strakk seg bare frem til lørdagen, så søndag var det opent noen timer. Jeg troppet opp på søndagen, men så er det jo slik at det tar fort en halvtime-time i Honduras før de finn ut at de ikke kan gjøre noe med saken. Så også i dette tilfellet, men at jeg kunne komme tilbake påfølgende dag og at vi da kunne få gjort det vi ønsket. Mandagen valgte jeg å prøve lykken ved et annet bankfilial, det viste seg å være ett godt valg, etter bare 40 minutt var alt ordnet. Nå manglet det bare å betale strøm og årsavgift for bil. Du skulle tro dette skulle vær enkelt, men både titt og ofte er systemet for å betale desse avgiften nede i bankene. Dette var tilfellet med strømmen denne dagen, men heldigvis tok det så pass lang tid i kø at systemet var kommet på igjen då jeg var kommen frem til skranken.
Fordi La Ceiba er en turistby økes gjerne matprisene med 20-30% i feriene, noe som gjør det vanskelig for de lokale beboerne.
I tillegg til å ordne med banken, var målet med turen å gjennomgå regnskapet med to av Skape muligheter sammen sine frivillige, Josue og Linda, og gjennomgå rutiner.
Dette arbeidet ble vanskliggjort av at begge datamaskinene organisasjonen har til disposisjon nektet å samarbeide, men heldigvis har vi gode bekjente som kom oss til unnsetning å lånte oss en data. Og siste dagen kom den ene av dataene til live igjen, så heldigvis har vi denne tilgjengelig til arbeidet i organisasjonen. I tillegg fikk jeg truffet og snakket med Lili, som er den som driv frem mye av arbeidet knyttet til matsalen og støtte til utdanning.
Nå nærme skoleåret seg raskt slutten her i Honduras, og de rundt 45 eleven og 2 studentene som har fått støtte av Skape muligheter sammen er snart ferdige. Prosessen med å avgjer hvem som skal få støtte neste år har allerede startet. I tillegg vil matsalen som Skape muligheter sammen driv ta ferie fra 1. november til 31. januar for å planlegge neste år, oppdatere medlemslister (mye arbeid som er påkrevd i den forbindelse) og gi de frivillige en pust i bakken før neste år. I matsalen har nærmare 80 barn og unge fått måltid 5 ganger i uken (fordelt på to grupper). Vi som sitt i Norge kan bare si takk for all arbeidet som frivillige i Honduras har lagt ned, uten deres engasjement og oppofrelse hadde ikke dette arbeidet vært mulig. TUSEN TAKK til alle dere i Honduras for ett uvurderlig arbeid.
Videre vil jeg gi en stor takk til alle som har bidratt økonomisk til dette arbeidet her i Norge. Vi er avhengig av støttespillere som dere, og håper dere vil fortsette å støtte arbeidet til Skape muligheter sammen blant barn og unge i Honduras.
Vi vil snart legge ut kalendere for salg slik som ble gjort i fjor, og håper på like god respons som vi fikk i fjor. Ellers er det bare å ta kontakt dersom det er noe dere lurer på, enten per e-post: post@skapems.no eller mobil: 97103117.
Det ble selvfølgelig litt tid til kos og hygge i løpet av tiden i Honduras. Jeg budde i huset som vi privat leier i Honduras. Her bor også Linda med sin mann og tre barn og Darwin med sin kjærest og dotter. Ellers ble det litt tid til avslapping. Da var det "stamplassen" vår i Roma vi besøkte. Det er et privat område med tre besseng hvor vi kan få bade, slappe av og kose oss. Det ble også en kveld på kino!
Jeg fikk også besøkt Tania som er rektor ved en av skolene hvor vi støtter barn med utdanning, og som vi tidligere har støtte direkte. Dette var som vanlig et veldig koselig gjensyn. Og hun har et stort engasjement for barn og unge i Honduras. Datteren hennes Ana Cecilia er for tiden i Norge og går på folkehøgskole her. Hun var så heldig å få et stipend som dekket skoleåret på folkehøgskole for henne.
Sylvia som var vår private lege og gode venn under vårt opphold i Honduras måtte også treffes den uken jeg var der. Her ble det en god og lang samtale.
Til slutt vil Skape muligheter sammen gratulere vår leder, Elisabeth Leidland, med avsluttet masteroppgave omkring barn og unges utfordringer i Honduras. Oppgavens tittel "Staying alive: Understanding violent life chioces of the Pesetas in Honduras" viser til den utbredte voldsporblematikken som rammer barn og unge i Honduras. Så snart oppgaven er publisert vil vi legge ut en link slik at de som ønsker det kan få et litt bedre innblikk i barn og unges situasjon i Honduras. Det er pr idag svært lite informasjon knyttet til dette området i det honduranske samfunnet.
Den 21 juni kom vi tilbake til trygge og gode, men kalde Norge. Etter ett år og ni måneder i Honduras sitter vi igjen med mange inntrykk, og dette er ett opphold som har påvirket både oss voksne og barna våre på utrolig mange måter. Vi har blitt vandt med mye som for de fleste nordmenn virker ufattelig og voldsomt.
Den siste måneden før vi reiste hjem til Norge, var en travel måned med mye arbeid for å gjøre klar til at organisasjonen Skape muligheter sammen skal fortsette å drives når vi reiste tilbake til Norge. Det var mye aktiviteter og mange som ville treffes den siste tiden før vi reiste. I tillegg ble vi med på en fødsel. Darwin som bodde hos oss de siste månedene skulle bli far. Han er som en sønn for oss, så med andre ord skulle vi bli besteforeldre. Det å være med på en fødsel i et slikt land som Honduras setter virkelig ting i perspektiv.
Først av alt kan jeg jo forklare at sykehuset er omgitt av et høgt gjerde, og i porten stod det vakter døgnet rundt for å kontrollere hvem som kom inn. Så når vi kom kjørende med hun som skulle føde, var det såvidt vi fikk kjøre inn med henne. Men vi måtte love å kjøre bilen ut etterpå, for det var forbudt å bruke den svære parkeringsplassen til å parkere biler. Noe som virket ganske ulogisk for oss.
Men når vi da kom oss inn var det å finne ut hvor vi skulle gå, når vi så fant rett plass, gikk vi innenfor en dør og der skrev de navnet hennes på et ark. Så ble vi lettere kjeftet på fordi hun ikke hadde med seg fødselsattesten sin. (Noe som jeg tror kanskje var litt lettere siden vi var to, men jeg ser for meg at de nok er ganske harde med mange). Deretter måtte vi sende mennene våre hjem for å hente fødselsattesten og noe mat. Mens jeg måtte gå i en skranke for å registrere henne, i en annen for å betale for at hun skulle skrives inn. Deretter måtte vi tilbake til der vi startet. Her fikk hun beskjed om å sitte å vente for å komme inn til legen. Etter en kjapp kontroll fikk hun beskjed om å gå å spise et skikkelig måltid, gå å ta noen blodprøver og urinprøve for så å komme tilbake å ta en sparktest. Men i praksis vil det si at vi måtte først gå til laboratoriet, der de skrev på hvor mye vi skulle betale, så måtte vi i en skranke å betale for disse prøvene, så måtte vi på laboratoriet for å
hente et prøveglass til urinprøve. Etter å ha tatt den i den ene enden av sykehuset, (den eneste plassen det er seks toalett) måtte vi levere den på laboratoriet. Så var det blodprøvene hun skulle ta, de måtte vi reise til et privatsykehus for å ta, det var ikke noen spesielle prøver, men det var ikke mulig å ta disse på det offentlige sykehuset. Deretter var det tid for å finne noe mat, men det var lettere sagt enn gjort kl. 01.30. La Ceiba er en passe stor by, men det er ikke lett å finne noe som er åpent på nattestid, men etter litt leiting fant vi en bensin stasjon som hadde noe vi kunne spise. Når vi da kom tilbake fikk vi ikke kjøre inn med bilen. så vi måtte parkere utenfor.
Når hun da ble ropt inn var jeg så frimodig at jeg var med inn, men fikk kjapt beskjed av legen at dersom jeg ikke hadde noen spørsmål, så kunne jeg bare vente utenfor. Men da sa jeg at jeg hadde et spørsmål, og det var om jeg kunne være inne med henne siden hun var mindreårig. Da svarte hun "Her i Honduras er det slik at alle føder alene, selv om de er mindreårige. Men dersom du ønsker å være med så går det greit!" Så da var fikk jeg være med inn på det rommet hun ble liggende på. Der tok de noen kontroller, og jeg ble sendt på laboratoriet for å hente prøvesvar, så ble hun etter 6 timer flyttet over til fødestuen, men der var det ikke mulighet for meg å være med inn. Så da måtte jeg sette meg ned i korridoren utenfor å vente sammen med de fire andre mennene som ventet på å bli fedre. Litt etter litt kom de ut på gangen og ropte oss bort, da hadde de litt ny informasjon fra noen av fødslene. Så litt over klokken ti kom det en liten nydelig jente til verden! Da de ropte opp navnet til moren måtte vi løpe bort til en inngang for å levere klær, bleier og liknende til mor og barn.
Ikke før en god del timer etterpå var det mulighet for Darwin (faren) og oss å se den lille jenten og den nybakte moren!
Ellers den siste tiden hadde vi aktivitetsdag med noen av ungdommene i Caracas. Dette var en lørdag, hvor vi hadde mye forskjellige konkurranser og leker. Dette var en veldig kjekk dag, og er noe vi ønsker å gjøre igjen. Ideen med dette er å ha et aktivitetstilbud for barna og ungdommene, for at de ikke skal havne ut i andre miljøer som ikke er bra for dem.
Her er ett av bidragene i sangkonkurransen, dette var noe som var veldig kjekt. Alle var med og var engasjerte.
Ellers brukte vi en del tid på å være sammen med Darwin mot slutten. For de som ikke har fått med seg det så bodde han hos oss de siste tre månedene av oppholdet vårt. Han har familie, men ingen som tar seg av han. Han er blitt som en sønn for oss nå. Vi hadde det veldig kjekt og er blitt godt kjent med han i løpet av den siste tiden vi bodde i Honduras!
Her er noen glimt fra hverdagen vår sammen som familie.
Her er noen glimt fra en sykkeltur vi hadde innover elven Cangrejal. Her var vi midt i jungelen og syklet på grusvei innover i flott natur.
Så kom datoen for hjemreise og det var tid for å reise. Det var veldig trist å ta farvel, selv om vi gledet oss til å komme hjem til Norge! Etter to døgn på reise kom vi til Sola på kvelden den 21. juni. Der ble vi møtt av familie og Norske flagg! Da var vi endelig kommet hjem igjen!
Tilslutt kan vi ta med at nå er organisasjonen klar for å fortsette med arbeidet selv om vi er i Norge. Vi har med oss en kjempegod gjeng som kommer til å fortsette med det de har gjort til nå. I huset hvor Linda og familien hennes bor har vi et lokalt kontor for organisasjonen. Derfra vil vi kunne samarbeide via nettet.
Vi takker nå for ett innholdsrikt, fint og spennende opphold i Honduras. Vi gleder oss til vi neste sommer skal tilbake i ferien for å følge opp arbeidet og treffe igjen alle kjente. Men i mellomtiden nyter vi å være tilbake til gode trygge Norge med alle kjente! Selv om det nok tar litt tid å venne seg til alt som er ganske annerledes enn i Honduras, er det godt å være hjemme. Og på veldig mange måter ser vi nå enda tydeligere hvor heldige vi egentlig er, vi som bor i Norge!
Den siste måneden har det våre mye aktivitet. En av dagene kom en del av guttene fra barnehjemmet på besøk. Da stod det pizza på menyen! Alle de fire ungene våre syns det var veldig stas å treffe guttene fra barnehjemmet som de ikke ser så ofte lenger.
I starten av Mai begynte eg med en hjemmeeksamen, to dager etterpå begynte eg med neste. Så de påfølgende fem dagene hadde jeg to eksamener parallelt. I tillegg var det MORSDAG midt i all ernæring og demens! Dette markeres på alle skolene. Først var det markering på skolen til Amund og Leandro. Her var det fellesaktivitet for mor og barn med å lage bilde. Etterpå var det leker for mødrene, sang fremført av barna og til slutt mat.
Så var det feiring på skolen hos Eilén, Elias, og Justin, Richardo og Samantha som er fadderbarn gjennom Skape muligheter sammen! Her var det også opptredener med sang og dans, dikt og skuespill, fra de forskjellige klassene og leker for mødrene (Den ene som jeg ble utvalgt til å være med på klarte jeg å vinne! 😉 Så da redda eg meg fra "taperdansen" som de andre mødrene måtte fremføre).
Den siste morsdags-markeringen jeg var med på var på skolen Betel i La Ceiba! Oscar og Marcos fra barnehjemmet kom og inviterte med til å være med! Det var som de to andre markeringene veldig kjekt. Og det var koselig og veldig stas å bli invitert! Her var det fremføring av sanger og dikt. I tillegg til skolekorpset. Marcos og Oscar hadde som oppgave denne kvelden å servere mat og drikke til mødrene.
Ellers var Øyvind og Darwin på tur i jungelen! De hadde en dag med far-sønn kvalitetstid. Her er noen glimt fra turen!
Ellers har det denne måneden også vært en del papirarbeid og møter i forhold til Skape muligheter sammen! Dette fordi vi forbereder oss til og planlegger hvordan driften skal fortsette etter at vi har reist tilbake til Norge. Vi har en juridisk representant som er Josué, i tillegg har vi flere frivillige som har sine ansvarsområder, slik at vi er godt organiserte til å fortsette arbeidet her i Honduras. Her er noen bilder fra møte med elevene, foreldrene.
Også i matsalen fortsetter dagene og ukene som normalt! Her er de frivillige som hjelper til på kjøkkenet.
Fotballaget vårt er fortsatt med i sluttspillet. Siste nytt derfra er at de vant semifinalen.
Så til slutt et lite innblikk i vår Honduranske 17.Mai. vi var oppe kl 4.30 for å kunne ha en god 17. mai-frokost før skulebussen kom kl. 6.00. Det var god 17. Mai-stemning med korpsmusikk og Norske lys og servietter! (Desse hadde me fått tilsendt fra Malin og Leif-Egil. Veldig glade og takknemlige for det).
Justa har laget drakter til alle ungane! Dette er typiske drakter fra Honduras!
Avslutter denne bloggen med et bilde fra Jungelen og ut mot havet!
Nå nærmer det seg slutten på oppholdet vårt her i Honduras. Det er mye som skal fungere før vi er tilbake igjen i Norge. Vi bruker derfor mye tid på å organisere oss, fordele oppgaver, finne løsninger og styrke samholdet i gruppen. Vi begynner å få orden på det meste, og vil bruke den siste tiden på å la Honduranerene gjøre det som skal være deres oppgaver når vi er i Norge! Her er et bilde fra et av møtene vi har hatt i det siste.
Dette har vært en travel måned for vår del. Men det har vært mye positivt! Vi har blandt annet fått donert en tomt til Skape muligheter sammen. Den ligger i det området vi har holdt til siden juni i fjor. Etter at vi fikk beskjed om dette, samlet vi sammen en god gjeng til dugnad. Hvor vi fikk kuttet ned jungelvekstene som var på tomten, og vi fikk ryddet søppel i området rundt! Dette var en positiv dag og gen fin opplevelse. Det var lett å se at de som var med likte å være en del av dette. Liksom vi kunne se at de syns at det var kjekt å kunne bidra med noe, ikke bare motta! For dem som var med, er ungdommer som på en eller annen måte er støttet av Skape muligheter sammen.
Vi har også samlet sammen ungdommene fra det ene fotballaget i Villa Verde til dugnad. for å plukke søppel og rydde i nærmiljøet. Også dette var en vellykket dag.
Det har vært en god del arbeid de siste helgene, derfor har vi også passet på å ta oss en tur til stranden i løpet av helgen, for å kunne slappe av og nyte livet.
Ellers for oss som familie har vi en nyhet! Vi har fått en familieforøkelse. Darwin, som bodde på barnehjemmet vi jobbet på i begynnelsen av oppholdet vårt her. Han reiste fra barnehjemmet i fjor høst. Han har bodd flere steder, og har hatt en del utfordringer. Vi har hatt gjevnlig kontakt med han. Og det ble naturlig at han kom til oss. Han har bodd hos oss i noen uker nå, og er vår eldste sønn! Og ikke nok med det. Han skal bli far, noe som vil si at vi skal bli besteforeldre!
Darwin har vore med på de aktivitetene vi har hatt i organisasjonen. For eksempel så var han ekspertkompetansen når vi hadde verksted på ungdomsskolen. Vi hadde i forrige uke tre dager med verksted. Det var kjekke dager, og fornøyde unger, som fikk gjøre en aktivitet de vanligvis ikke har mulighet til å gjøre. Hvor målet er å lære dem noe de kan bruke videre, for eksempel for å lage og selge. I tillegg til at det betyr mye for dem å kunne gjøre noe for å utfolde seg kreativt. Her er noen glimt fra disse dagene.
Hun som er ansvarlig for å leie ut huset til oss kom en dag på døren her. Hun lurte på om hun kunne få lov til å sy tradisjonelle drakter til ungene våre. Noe hun selvfølgelig fikk lov til. Så da kom hun og tok mål, reiste og handlet stoffet, og kom til slutt med tre flotte drakter. Et flott minne å ta med hjem til Norge.
For to uker siden var det jentekveld på lørdags ettermiddag. Det var herlig å slappe godt av etter søppelryddingen på formiddagen. Vi resite til byen og spiste middag på en restaurant nede ved sjøen. .
Siden det nærmer seg hjemreise var det på tide å sette av tid til å lære oss å lage det vi ikke har lært enda. Så idag var vi hos Sylvia for å lære Lime pai, og vi skulle være henne å lage foccasia brød. En koselig formiddag, og et smakfult resultat. Ungene hjalp til med matlagingen og de koste seg med leking. De fikk også være med ut å mate kaninene, det var stas.
Her er noen bilder som viser hvordan ting kan gå i forhold til markesdføring, dersom det ikke er kontroll og regler. Første bilde viser flaskene til venstre som er medisin for barn, som paracet. Til høgre i bildet er det dessert/sukkertøy. De to andre bildene viser alkohol, hvor det er strategisk plasert tabletter og medikament i pulver for dagen derpå.
I tillegg til alle de dyrene vi vanligvis har i og rundt huset (det være seg, flaggermus, mus, maur, mygg, kakkerlak, vepser, biller og liknende), hadde vi nettopp besøk av en baby skorpien! Spørsmålet er bare hvor har mamma-skorpionen gjemt seg???
Fredag hadde vi besøk av fotballaget vi støtter. En sosialkveld med pizza. Så da var det noen timer med baking før de kom glade inn etter å ha vunnet kveldens kamp.
I forrige uke fikk vi besøk av Oscar fra barnehjemmet, han ville bare komme innom for å snakke med oss. Det var veldig koselig.
Her har me laga litt påskepynt. Alltid kjekt. Til lørdagesgodt fekk dei Kinder egg fra farmor og farfar.
Me var i møte med ordføreren i det området vi arbeider mest. Her sitter Josué og Øyvind utenfor kommunehuset. Mens eg nytta sjansen til å ta noen bilder rundt forbi.
Det gikk bra på møtet og vi fikk positiv tilbakemelding på forespørsel om han kunne donere oss en tomt.
Så når vi da skulle tilbake måtte vi ta taxi. Noe jeg ikke liker å gjøre siden jeg blir så dårlig av å sitte på i bil. Men jeg var positiv og tenkte at dette skal gå bra. Men ca 5 minutter etter at vi er begynt å kjøre, stopper han for å ta med noen andre i tillegg. Problemet var bare det at han hadde med seg en sekk. Og i den sekken var det tørrfisk. Det luktet noe så helt forferdelig, og jeg tenkte at nå var jeg nødt til å finne en ny taxi. Men det kom seg når vi begynte å kjøre litt fortere. Det var nok verre for dem som satt bak. Jeg skal ikke si at det gikk bra, men det gikk. Og vi kom oss trygt hjem, som er det viktigste.
Det har vært farsdagsfeiring på skolene her både torsdag og fredag!
Øyvind og Amund klart til å gå på skolen igår. Stolt gutt som fikk med seg pappa på skolen.
På skolen Esther Bilingual School ble det markert farsdag med forskjellige aktiviteter for barna og fedrene.
Her skulle fedrene danse, men som dere ser var det ikke alle som danset. Som for eksempel Øyvind som filemt. Dermed måtte disse foreldrene danse etterpå.
Her er en liten snutt med fedrene som måtte danse etterpå.
Fredag var det feiring av farsdagen på skolen Niños de la Luz.
Her er andre klasse sin fremføring til fedrene.
Idag var vi i Sambo Creek for å se på fotballkamp, vi fikk sett både guttelaget og damelaget til Caracas.
Guttene tapte, mens damene vant 3-0 mot Sambo. Det var litt regn, så det ble en våt afære.
Som dere kan se på bildene var det store forskjeller med tanke på utstyr. Noen spillte i fotballsko, mens andre spillte barføtt. Noen av dem har fotballsokker, men ingen har leggbeskyttere.
En annen morsom bemerkning er dommeren som går og slapper av midt på banen med ryggsekk på ryggen, han hadde det ikke akuratt noe travelt med å bevege seg.
Her er mål nummer tre, som kom i siste spilleminutt. Veldig kjekt å se spillergleden både hos de som vant, og som dere kan se i bilde ovenfor av guttene som tapte, også de var kjempe førnøyde og glade!
Ikveld fikk vi besøk av tvillingene Angel og Willmer fra barneheimen. De hadde vært i et selskap og kom hit etterpå for å overnatte. Kjempekjekt med besøk av disse to! De fekk en ekte norsk kveldsmat, brød med forskjellig pålegg. De prøvde knekkebrød, kaviar, brunost, prim, makrell i tomat, leverpostei og vossafår.
Avslutter denne bloggen med et bilde av Pico Bonito i disen!
