Torsdag 19.mars 2015 på Sola Flyplass. Tre halvnervøse sjeler som snart skulle gå om bord på et fly som ville ende opp i Honduras. Du kan tro vi var spente, vi skulle jo til en helt annen verden. Hva skulle vi egentlig forvente oss når vi kom dit? Familien Leidland er jo som undertegnede vil kalle det lommekjente i Honduras. Vi har hørt mye, sett bilder, ledd av historier, og hørt litt mindre kjekke historier. Vi har lest litt selv om Honduras, om gjengkriminaliteten, narkotikatrafikken, og den høye drapsstatistikken (San Pedro Sula (flyplassen vi landet på) troner faktisk øverst på denne listen). Vi har blitt advart av kollegaer og venner, «hva skal vi egentlig dit å gjøre?». Men vi gledet oss. Og hvilken fantastisk tur det ble!!!
Etter en natt i Miami landet vi på en liten flyplass, litt utenfor storbyen San Pedro Sula. Her sto hele gjengen og ventet på oss, utrolig kjekt å se dem alle igjen etter over ½ år fra hverandre. VI ble trykket inn i en romslig bil, som i Norge ville hatt en grense på 5 passasjerer, men vi var jo i Honduras og her fins det vel egentlig ingen maksgrense. 6 voksne og 3 barn var ingen problem for denne Mitsubishi-en, pluss en GOD del bagasje. Første helgen vår kjørte vi mye bil, og fikk sett Copan, gamle Maya – ruiner, og en herlig båttur ut til noen fantastisk flotte øyer.
Så var det på tide med «hverdag» igjen, og vi reiste tilbake til La Ceiba og innlosjerte oss i det koselige, gule huset til familien Leidland. Kjempekoselig nabolag, med unntak av et par sinte vakthunder og kanskje verdens dårligste grusvei opp til huset. Her fikk vi lov til å bli med på skolen og barnehjemmet som vi har hørt så mye om. Vi følte oss veldig velkommen, og alle var så hyggelige med oss. Litt språkproblemer ble det jo, men med litt miming, engelsk – norsk – spansk prating, fikk vi konversert med de fleste.
Det var så fint å endelig få treffe alle guttene på barnehjemmet, de vi har hørt så mye bra om. Vi fikk lov til å ta dem med ut en hel dag, da reiste vi på stranden og badet, lekte, spilte volleyball og spiste nydelig fiskemiddag. Det var så gøy å se hvor mye de koste seg og satte pris på den dagen, de var så takknemlige for å få en dag utenfor barnehjemmet, der de ellers tilbringer mesteparten av tiden sin når de ikke er på skolen.
En blir sittende igjen med så mange inntrykk, tanker og følelser, at det blir vanskelig å skille dem. Vi har det godt i Norge, vi har alt vi trenger (og mye mer!), vi har gratis helsevesen, vi vokser opp og lever i trygge omgivelser, vi har alle rett til utdanning, the list goes on and on. Det er dessverre ikke alle som har det slik i resten av denne verden, og det fikk vi oppleve her i Honduras. Mange har så vidt råd til et lite måltid med ris til dagen, mange er foreldreløse, og må klare seg helt på egenhånd. Her hender det da ofte at en finner en gjeng som en tilslutt blir medlem av, du blir da en del av et samhold og får en tryggere hverdag. Men disse gjengene er langt ifra trygge, de er kriminelle, farlige, og vil mest sannsynlig ta livet av deg til slutt. Det er her skolen og barnehjemmet kommer inn. De hjelper unge, flotte og håpefulle gutter mot en bedre og tryggere fremtid. Fjerner dem fra den utrygge, farlige gaten, og setter dem inn i et mye tryggere miljø. De får muligheten til å ta en utdanning, istedenfor å måtte risikere livet sitt hver dag. Skape muligheter sammen gjør en super jobb, med både midler til utdanning for disse guttene, de tar dem med på ting, opplevelser utenom barnehjemmet, og gir dem kunnskap, omtanke og kjærlighet. Hver gang Kirsten, Øyvind og Elisabeth kommer til hjemmet, gir de alle guttene hver sin klem. Akkurat det samme gjør de før de reiser igjen. Det var helt fantastisk rørende å se kontakten dem imellom, og hvor mye tillit de har til dem. Noen ganger er det viktigste å bare føle at en blir sett, og å kjenne på en omsorg og nærhet fra andre. Det kan gjøre en så mye rikere en å ha 1 million i banken.
Etter en ukes tid i La Ceiba fikk vi enda mer besøk fra Norge, et vennepar av Kirsten og Øyvind kom fra Oslo og ble med oss den siste uken ut på den flotte ferieøya Roatan. Her var det stort sett rolige pg avslappende dager, det ble mye soling, spising og bading. Utrolig flott øy, med en helt herlig avslappet atmosfære. Fredrik, Malin og Leif Egil fikk til og med skaffet seg dykkersertifikatet, og fikk dermed også oppleve en flott dyreverden under vann. En herlig avslutning på ferien.
To uker føyk forbi, og plutselig var vi hjemme i trygge, gode Norge igjen. Vi har hatt en helt fantastisk flott reise, MANGE opplevelser, blitt kjent med en hel haug med flotte mennesker, lært liiiitt spansk, og kommer hjem med en koffert full av minner. Kirsten, Øyvind og Elisabeth har tatt så godt imot oss, vist oss alt vi har måttet ønske, og lært oss så mye om Honduras. Honduras – et land med ufattelig mye fattigdom, kriminalitet og dårlige levekår, men samtidig den flotteste naturen du kan tenke deg, åpne og vennlige innbyggere som vet å sette pris på det lille de har. Vi har lært mye, og kommer til å ta det med oss videre her i hverdagen i Norge. Ikke stress så mye, hvorfor gjør vi det? Sett pris på det livet du har, alle menneskene og familien rundt deg, og ikke ta noe for gitt. Vi er heldige.
Ein av dei siste dagene me hadde besøk av Solveig, Marie og Fredrik, bad dei guttane med ut for å ete på restuarant på stranda, kor det óg blei mykje bading, volleyball speling og tur gåing. Alle saman kosa seg. Her er Eduardo, Melvin, Noé, Luis og Bill.
Me var samla nesten alle guttane, Tania og jentene og begge besøka fra Norge (Marie, Fredrik, Solveig, Leif Egil og Malin).
Angel, Enrique, Darwin og Micheal he fått tak i sukkerspinn
Det blei og tid til litt volleyball speling etter at banen blei saumfart for glasskår.
Her er Angelito som har gravt seg ned i sanden.
Jose, Milton, Natasha og Angelito leker i vasskanten
I varmen enda dei fleste ein tur uti, dei som ikkje hadde badeklær blei då hjelpt uti, som Elisabeth.
Det har alltid vært eit ynskje for rektoren ved Escuela Niños de la Luz (der Øyvind arbeide) å samlast i lag ulike aktivitetar med andre skular. I samband med Dia de la idioma, den internasjonale dagen for feiringen av det spanske språket, den 23. april inviterte Tania (rektoren) 5 nabo skular til å markera dagen. Skape Muligheter Sammen bidrog med økonomisk støtte til denne tilstelninga. Det vart uttrykka av alle deltakande skulane at dei óg kunne ynskja at det blei gjennomført slike samlingar ved andre anledningar.
Dei besøkande elevane.
Fornøgd rektor Tania.
Påmelding i dei ulike klassane det skal konkurrerast i; slå oppi ordbok, lesa, skriva og stava.
Folkedans frå dansegruppa på skulen.
Først på programmet var å slå opp i ordbok.
Så var det lesing som sto på programmet, dette var den einaste øvelsen det vart tatt høgde for kva klasse elevane gjekk i.
Tredje øvesle ut var staving.
Til slutt var det skriving og løkkeskrift som sto på programmet.
Vinnarane, 2. plassane i dei ulike klassane. Samantha som støttes med skulegang gjennom Skape muligheter sammen blei så vidt slått i staving.
Alle deltakarane som var med på arrangementet. Alle fekk kvar sin diplom for deltakinga.
Som ein oppfølging av kursinga Skape muligheter sammen hadde av lærarane i januar, fekk foreldrene og 2,5 timar med innføringkring læringsvanske frå samme psykolog. I tillegg sendes nå dei som har behov for utredning av læringsvansker til psykolog. Tre får tilbud om gangen dersom dei har moglegheit, det er det dessverre ikkje alle som har grunna arbeid hjå foreldrene.
Ting som var kjøpt til barneheimen; stamp til matlaging, knivar til kjøkkenet og strikkar til å laga armbånd men gutane,
Her er guttene i full gang med å lage både armbånd og smykker.
Dette var noe som engasjerte de aller fleste.
I tillegg var det ikkje lenger vaske og tørkefiller på kjøkkenet, så det var kjøpt inn nokre, og strikka ei.
Fredag 1. mai planla me å ta med okke gutane på stranda grunna den høge varmen her (over 40 grade + 80-100% luftfuktigheit) og lage pizza til dei etterpå. Men regne kom denne dagen og det blei heller tur på kino, dette var minst fyrste gang på kino for ein av gutane, Alex på 13 år.
For å ikkje få for lite laga Kirsten og Linda 20 heimalaga pizza. Det var meir enn nok, så det blei både kvelds og morgonsmat. Til stor glede alle gutane.
Skape Muligheter Sammen vil takke så mykje for alle store og små bidrag som har gjort alt dette mogleg. Me håpar at dette kan syna at bidraga dykkar bidreg til forandring for enkeltpersoner i kvardagen.
På fredag forrige helg hadde me middag med Eduardo for å feira at han var ferdig utdanna advokat, ettersom Kirsten og Øyvind var i Norge når han hadde feiringa. Me kosa oss med god mat og fine samtale utover kveld
Dagen etter var det av gårde til barneheimen, her er Amund, Eilén og Elias i bilen.
Mange på barneheimen er veldig interesserte i musikk. Elvin har nett kjøpt seg gitar og driver nå med sjølvlæring.
Darwin lure på om Elvin kan spela en sang
Guttane har og den siste tida lært seg å lage armband av strikker. Skape Muligheter Saman har brukt nokon av pengane til innkjøp av strikker, for å aktivisere guttane i kvardagen. Dei synst det er kjempe kjekt.
Her er Jose. Alex, Darling, Josue og Oscar
Angelito i full gang med å lage armband
Her er Alex
Kirsten, Wilmer og Alex
Det blir fort eit samlingspunkt når strikkane blir funne fram.
Fleire og fleire av guttane gjer uttrykk for at dei setter pris på gode samtaler. Her har Elvin og Elisabeth kome godt inn samtalen.
På søndagen i førre helg reiste me til stranda med guttane. Her er me i bussen på veg.
Nokon av guttane bader her i elva som renn ut på stranda.
Dei synest det er veldig kjekt å få kome seg ut litt. Her er Wilmer, Angel, Darwin, Enrique og Josue
20 Mars fekk me besøk fra Norge. Då kom Tante Faster, Marie og Fredrik på besøk, me reiste rundt med dei på litt ferie, i tilleg fekk dei vera med på barneheimen og sjå koss me har det her. Når dei hadde våre ei veka fekk me besøk av Leif Egil og Malin. Det var stor stas for både store og små. Veldig kjekt å ha besøk.
Her er me alle sammen på vei ut til ei øygruppe som heter Cayos Cochinos
Når tante Faste, Marie og Fredrik hadde vært to uker og vi skulle ha ei veke til ilag med Leif Egil og Malin, skjedde det noko heime. Far (Far til Kirsten) fekk hjerteinfarkt og døde på langfredag. Så da blei det en tur til Norge for alle unntatt Elisabeth.
Det var en lang tur, med over 10 timer venting i Amsterdam. Men her fikk vi besøk på flyplassen av Evelinn. En engel av ei veninne som tok med seg ungange på leking, teikning og ut for å sjå på fly, mens me voksne kunne sova litt. Her er me klar til å gå inn i flyet!
Sjølv om det ikke var ønskelig å komme heim på denne måten var det utrulig godt å koma heim og vera i lag med familie og venner. Det var ein fin begravelse, og det var godt å vera i lag med alle heime i denne tida! Takk for alle støttande ord og tankar!
Imens i Honduras; Eduardo blei graduert som advokat! Han hadde invitert ni personer til å være med å sjå på når han mottok graden sin. Her er Eduardo og Noé.
Eduardo og Elisabeth.
Her kommer Eduardo hjem etter en helg på øya Roatan, der han har fått slappet av med et amerikansk par. Lindsey kom fra USA for å delta på graduasjonen.
Lindsey og Willmar, mens Michael spiller fotball i bakgrunnen.
Når vi så kom tilbake til Honduras var det blitt SOMMER, temperaturer på mellom 30 og 40. Og i tillegg hadde vi problemer med vannet inn til huset. Og du vet at du har lite vann når du ikke kan trekke i do meir en ein gang til dagen, sølv heile familien har vore på do. Og kjøper ekstra flesker med destilert vann for å kunne trekke i do… Ja me har hatt det litt kummerligt, men me lever ennå. 😉 Me som er fra Norge er heldigare enn me vet om!!!
Fra Norge hadde vi med sjokolade fra mor (Lene). Alle guttene fikk hver sin plate med Melkesjokolade -et lite stykke Norge- Dette var veldig suksess.
Milton
Michael, med sjokolade – utfordringen er bare at i 35 grader smelter den ganske fort.
Josè og Darling.
Her er guttene på vei å ta ut vannet av bassenget for å fylle i nytt.
Her er oppfinnsommheten fullt tilstede. De ordner det slik at de kan fylle i bassenget med godt trykk.
Så var det bading.
Vil han ikke så skal han.
Her er Willmar og Darwin PÅ bilen! Plutselig hadde vi dette bilde på kameraet. 😉
Darwin og Amund med Øyvind i bakgrunnen.
Willmar slapper av på arbeidsplassen. De holder på å bygge et verksted på barnehjemmet.
Eilén og Amund tørker seg i solen etter bading, utenfor det som skal bli verksted.
Darwin nyter -et lite stykke Norge-
Eilén, Tante Elisabeth og Willmar
Her er Oscar i gnag med å lage armband.
Til slutt må vi ta med en liten hendelse her.
Vi satt en kveld hjemme i stuen, og hadde besøk av Tania.
I det vi satt og snakket hørte vi noen smell et stykke lenger vekke.
Var dette fyrverkeri eller skudd???
Det var skudd sier Tania.
Vi snakker videre.
Vi hører flere skudd, mange skudd…
Denne gangen nærmere.
Vi fortsetter igjen å snakke.
Så hører vi et eller annet kjøretøy komme mot huset vårt, som ligger rett i veien.
Vi hører enda flere skudd.
Denne gangen er det så nærme at Kirsten slenger seg på gulvet og kryper løpende i beste militærstil ut på soverommet til ungene.
Elisabeth løper bort i gangen for så å krype inn på et av soveromma for å se til ungane.
Øyvind la seg ned på gulvet og måtte sjekke etter om det var kommet inn et skudd i stova, for det virket som om det var så nærme.
Tania er noe nyskjerring så hun legger seg ikke ned på gulvet før etter at hun har observert skuddild rett utenfor vinduet.
Når da disse kjøretøya var kjørt forbi og adrenalinnivået hadde sunket litt så fikk vi snakket med noen naboer og fikk vite hva som hadde skjedd.
Det hadde vært et tyveri av en moped, og denne personen hadde blitt etterfulgt av politiet. Det var med andre ord politiet som hadde løsnet skudd. Og siden det ikke er lovlig for en politi å skyte bakfra ble det antagelig bare skutt i bakken. Når vi da fikk klarhet i hva som hadde skjedd var dette ikke så skremmende som det føltes når vi var midt i situasjonen.
Men vi har det bra, og er glade for å være tilbake igjen i Honduras. Hvor vi nå har bestemt oss for å være frem til sommeren 2016.
Me har hatt nok ei kjekke helg på barnheimen kor me overnatta. Alle hadde det veldig kjekt sist gang, så derfor har me bestemt oss for å gjere det oftare. Under er det nokre bilete frå denne dagen.
Det bles veldig mykje denne dagen, så blader dekka heile bakken til slutt. Me fekk mesten følelsen av at det var haust. Dei minste hadde det veldig gøy med bladene og koste seg med å hive blader opp i lufta og dekke kvarandre med blade
Her er Darling heilt dekka av blader
Her holder Angelito, Milton, Alex og Jose og dekke Amund med blader
Eilén
Angelito, Darling, Milton, Alex og Jose
Her måtte Darwin få ut litt energi
Det endte tilslutt med at eit halvt tre knakk og datt over han! Men som ein kan sjå så gjekk det bra.
Angelito
Nå har dei planta fleire nye frukter og grønnsaker på prosjektet. Her er det ananas, men det har også planta cassava og rambutan.
Her balanserer Darwin på fotballmålet, mens Oscar og Josue ser på.
PÅ kvelden så var alle med å laga kake. Det er ikkje så ofte dei får vera med å lage mat så mange på ei gang, så dei koste seg masse.
Me fekk til og med til til litt dans mens me lagt mat. Her danse Darwin, Josue, Milton, Michael og Enrique.
Milton, Jose, Enrique og Michael
Når kakene var ferdige lagte me kaffi og koste oss alle saman.
Etterpå hadde me konkurranse me optisk illusjonar, iq-test og meir. Konkurranseinstinktet kom fram sjå mange og dei synst det var veldig kjekt. Her er Alex, Angelito, Josue, Eduardo og Wilmer
Marcos, Oscar, Jose og Obet
Michael, Elvin, Darling og Milton
Dagen etter me overnatta var me på fjelltur med familien Bardales. Denne hengebrua måtte me over før me begynte å gå. For å sei det sånn var det ikkje mange som var høge i hatten.
Hugo
Utsikten frå brua.
Som ei kan sjå var det dei minste, Elias og Eilén, som leda veien, og det gjore dei store deler av turen. Det var ein kjempe fine tur.
Anahi, Ana Ceci, Øyvind, Elias og Elisabeth
Amund, Øyvind og Tania
Eilén
Her er ein av mange fosser me gjekk forbi på turen.
Kirsten
Me møtte på mange insekt, småkryp og sopp i løpet av turen. Her er eit lite utvalg.
Me blei fortalt at sist gang familien Bardales hadde gått denne turen, hadde dei møtt på ein slange. Så me håpte at me skulle sleppa det denne gangen. Men me måtte jo møte på enn, og det er ikkje ein kvifor ein som helst. Det er nemligt ein Barba Amarilla, som er ein av den farligaste og giftigaste slangane i Honduras. Det var Eilén som oppdaga den. Ho gjekk fremst, å sa til Ana Ceci som gjekk bak ho: Sjå der, ein slange. Ana Ceci sin reaksjon derimot var eit høgt skrik og ho grabde med seg Eilén og sprang tilbake. Deretter fekk Hugo fjerne den frå stien. Det skumlaste av alt var at eg er ikkje sikker på om mange av oss andre ville ha oppdaga den, på grunn av at den var relativt liten og gjekk i ett med bakken. Så me kunne like så greit gått rett på den.
Etter me hadde møtt på slange, var det fleire som var litt redde, så det gjekk litt fortare etterpå. Her er Tania.
Kirsten, Øyvind og Amund
Kirsten og Eilén
Ved det nye huset med bur i nå er det også eit rykende dyreliv. Her er ein bitte liten firfisle
Denne edderkoppen ser kansje ikkje stor ut, men den var enorm, og den dukka opp rett utanfor huset våret.
Skape muligheter sammen har kjøpt paraplyer til alle gutane som går på ungdomskule og videregåande, som dei bruker for å beskytte seg mot regnet og sola.
I løpet av ein dag, kan me sjå ganske mykje morsomt, som denne karen som er ute på sykkeltur med hunden ståande bakpå sykkelbrettet.
Den siste veka har me også vore meir eller mindre uten vatn i huset på grunn av at sikringa til pumpa raug. Derimot har me hatt vatn i tanken. Så me he mått tydd til manuell vasskrane. Men nå har me fått fiksa det, etter at Kirsten hadde fått nok og tok det i sine hender. Det er litt gamle sikringer her, så me kan ikkje skru av straumen inn til huset. Så når Kirsten hadde demontert sikringskapet, prøvde Marcos å byte sikring, det endte med at han fekk straum i seg. Så me bestemte oss egentleg for å venta på ein elektriker. Men Kirsten hadde fått nok av alt ventinga så ho tok saken i eigne hender, og fekk ut den øydelagde sikringa, så me fekk fiksa det.
Denne veka starta bra. Me fekk den nye bilen vår. Og erstatta dette vraket med et nytt glis.
Her har Marcus vaska bilen for oss.
På tirsdagen reiste me på barneheimen, da var det leeeenge siden me hadde vore der. Me hadde et lite møte med rektor Tanja.
Når det begynte å bli kjedelig for de to små måtte hun til med litt underholdning.
Angel var så heldig å fekk seg en liten kjøretur med en av de ansatte på barneheimen.
Når me så kom heim og parkerte så stod bilen godt! Neste gang me prøvde å starte den fekk me ikkje gang på han. Og konkluderte med at me rett og slett hadde kjørt han tom for drivstoff.
Så onsdagen blei heimedag for oss som ikkje skulle på skulen. Me koste oss med lek og i dag var det perling som var det kjekkeste.
Og snille Linda laget Bananmilkshake som vi hadde til mellommåltid med gulrøtter og eple!
I tillegg var det tid til litt studering for meg og, med Kaffikoppen og flott utsikt i morgentimene utenfor huset.
Mens Elias var på skulen, føste dagen med hel uniform. Det har vært problemer med bestillingen, derfor har de ikke vært klar før nå.
Torsdagen startet bra, vi fikk drivstoff fra vår gode nabo. Og han fikk milkshake av oss, god deal!
I dag fikk de med seg kamera og tok bilder av de guttene og jentene som blir støttet gjennom fadderordningen som vi har startet med i Skape muligheter sammen.
Etterpå fikk Elias litt spillerom med kameraet.
Dette er læreren i første klasse Miss Ingrid.
Her er guttene i full lek, sett med Elias sine øyne.
Og her er Mister Øyvind i gang med å rette lekser.
På fredagen var vi igjen en tur på barneheimen. Idag hadde Darwin fødselsdag og ble 18 år.
Her koste ungane seg ute.
Vi hadde avtalt med Marco og Gabriel at de skulle hjelpe oss med å bli kvitt termittene, så lørdags morgen var de klar. Vi valgte å pakke tingene våre og finne en annen plass og sove i natt. Vi spurte Bill Som er leder av barneheimen om vi kunne sove der, og det var ingen problem. Så vi kjørte til barnehjemmet, Her var gutten i full gang med jobbing.
Etter hvert ble det tid til litt fotball også.
Etterpå tok vi med oss guttene og reiste på stranden. Der ble det bading og de koste seg virkelig.
Her ble det også litt fotball.
Når vi skulle tilbake stoppet vi på en Pulperia (lokal kiosk) for å kjøpe vann. Det som er mest vanlig er vann i pose. Dette er ikke det beste vannet en kan oppdrive. Og vi var så uheldige at halvparten av posene hadde ligget sammen med fisk og den andre halvparten fikk poser med noe gammle reste av ett eller annet melkeprodukt på. Vet ikke hvem som var mest uheldig.
Videre utover dagen koste vi oss sammen med guttene på barneheimen. Vi har i det siste merket at noen av guttene har endret seg i oppførsel, og vi har tenkt og følt at dette nok er en reaksjon på at vi ikke har vært der på en stund. Men i løpet av denne dagen virker det som om vi er tilbake til der vi slapp, før bilen brant. Og det var godt å se at det går bedre med guttene. Her har Darling plukket seg ned en kokkosnøtt!
Vi hadde kjøpt inn brus, chips og popcorn, og det var en hit! Veldig kjekt når me får muligheten til å være med guttene på kveldstid også! Vi storkoste oss alle sammen!
Søndag morgen var det tid for tur med naboene, familien Avila Bardales. Vi reiste til en strand hvor vi på veien til stranden måtte over denne broen.
Og på veien tilbake måtte vi kjøre ned i elven. Og det er ikke laget en vei i elven, vi kjørte faktisk i elven.
Når vi kom frem var det grilling i en heimelaga grill, en felg med påsveisa føtter.
Og med den vinden måtte alle hjelpe til med å lage live.
Vi koste oss med grillmat. Men me måtte sitte den rette veien for at ikkje maten skulle fyke vekk!
Selvfølgelig blei det også bading, for ungane i det minste 😉
Fasinerande sky!
På veien heim var det regn, og da er det vanskelig å kjøre her, når hull som disse i hovedveien (tilsvarende europavei).
Vi må også nevne at i tillegg til å studere selv har Elisabeth begynt å være lærer for Ana Ceci, datteren til Tania og Hugo. Hun har søkt og kommet inn på folkehøgskole i Norge, og har begynt å lære seg norsk. Vi venter alle spent på svar om hun får stipend.
Linda og Marco er de gode vennene og hjelperne våre. Her hjelper de oss med å vaske plattingen utenfor huset og vanntanken.
Og her er det vi ser når vi står utenfor huset vårt om kvelden.
Nå er endeleg ei ny oppdatering her frå Honduras, og mykje har skjedd. Etter at bilen brann i slutten av januar har me vore utan bil i ein månad. Me har endeleg fått kjøpt ein nye nå, som Hugo og Tania, våres nye naboar, kjem heim med i kveld. Me har difor ikkje hatt moglegheit til å vera så mykje på barneheimen den siste tida, men derimot er har det skjedd mykje heime.
Heilt frå Øyvind og Kirsten kom til Honduras hadde dei problemer med huseigeren, som er advokat, og ende opp i ein konflikt med han på grunn av mange problemer i huset som me fekk skylda for, blant anna store mengder sopp. Han trua oss med alt frå fengsel, utkasting frå landet og bøter, så me var på veg å gå til advokat, med hjelp frå nære venar. Men ein anna venn hjalp oss, så me kunne berre gi frå oss nøklene å flytte. Me fant fort ut at advokatar i Honduras var ein svært dårleg likt yrkesgruppe her i Honduras. Fleire ga klart beskjed om at advokatar var nokon du bør holde deg vekke frå når det gjaldt all form for avtalar og spesielt økonomiske.
Sopp som dette voks over store deler av huset.
Før me flytta feira me Amund og Ashley som fylte året den 30 og 31 januar.
Her er burstagsborna Amund og Ashley
Alltid gildt med ballonger
Det blei tid til litt dansing og. Justin prøver å lære Elias, Eilen, Leandro og Elisabeth å danse Punta, ein lokal dans.
Linda laga to kaker som ungane i alle aldre koste seg med.
Amund var så heldig å få feira dagen sin to dager. Andre dagen var det Tania med famile som kom i selskap. Amund blei kjempe fornøyd då han fekk ei t-skjorte og pusslespel av dei.
Alle koste seg med kake.
Dagen etter selskapet startet me med pakkinga.
Her pakker Amund og Elias sine klær.
Me fekk mykje god hjelp av gode venar med flytting av tinga våres.
Her er Øyvind, Marco, Gabriel og Gustavo, bror til Hugo the mechanic (i bilen). Heldigvis flytta me ikkje så langt, bare til nabogata.
Her er det nye huset våres, me har stor hageplass utanfor. Me har også fått ein hund med på kjøpet, Marina, som er hunden til huseigaren. Blant dei næraste naboane finn me rektoren og 1. klasse læraren, vår private læge, mekanikkar og elektrikker. Regelrett eit godt steinkast under finn me 4. klasselæraren, vår husmorsvikar og private røyrlegger og hagearbeider. Legg merke til at me har en svart vanntank som står i sola. Noko som betyr at me ikkje treng å dysje i kaldt vatn. Nå er det lunka på gode solværsdager. Og det må presiserast at det er fantastisk når me har dusja i KALDT vatn i 4 mnd.
Hagen
Me har til og med utsikt båe til sjøen og til Pico Bonito (2435moh) som er et av dei høyeste fjellene i Honduras.
Elias, Eilen og Amund med Pico Bonito i bakgrunnen.
Dagen etter me flytta til det nye huset, begynte Elias i 1. klasse og Øyvind som engelsk og datalærar på skulen på prosjektet.
Me har slete med sjukdom store deler av dette året, og det kan vera litt slitsom. Her sovna Amund med bordet.
Det er ganske spennande å bu her, det er stadig nye dyr og insekt som dukker opp. Her finner Marco ein skorpion ute på plenen.
Me fant og ein store grashoppe inne i huset vårt.
I tillegg har me ein stor populasjon av termitter og maur i huset. På kveldstid har me eit fint syn utanfor huset, heile plenen pleie vera dekka av ildfluer.
Då Kirsten skulle lage fisk til middag blei me litt fasinerte av fiskafileten.
Det har også vore feiring av día de amistad y amor (kjærleikens og venskapetsdag). Då kom naboen våres, Hugo, med ei rose til Kirsten og Elisabeth.
Det nye huset har heller ikkje vore uten problemer. Dei første dagene fekk me ikkje vatn, men med god hjelp frå venar og bekjente fant dei ut at det var røyret som var tett inn til huset, så det blei fiksa. Den siste veka har ikkje vatnet fungert skikkeleg, og me har vore uten vatn. Då er det godt å ha gode naboer som slenger over hageslangen på kveldstid (det er berre vatn mellom 6 om kvelden og 6 om morgonen) for å fylle opp tanken. Me har også hatt problem med begge doene i huset. Det eine gjekk det absolutt ikkje ann å tappe opp, mens det andre lækte og virkte nå og då. Etter mykje om og men endte det opp med at Marco og Gabriel tok å fjerna doet, for å så rensa det. Det me fant inni var ei tytteflaske og ein vaskesvamp. Det var ikkje løye at det ikkje funka då.
Elias koser seg på skulen, her er han mala som ein somarfugl av læraren
I helga fekk me endeleg kome oss til barneheimen igjen. Her speler Michael, Jose, Angel og Darling fotball.
Her snakker Darwin og Elisabeth saman, mens Darling og Jose spelar på mobilen.
Marcos og Eilen
Her er nokon av gutane på barneheimen samla
I begynnelsen av februar starta skuleåret for dei fleste i Honduras, også på Niños de la Luz der Øyvind arbeider. Skape muligheter saman saman støtter nå åtte elver på denne skulen med hele eller deler av kostnaden. I tillegg blir fire støttet på diverse måter med utdanning utanfor prosjektet.To av dei tar utdanning på universitetsnivå (psykologi, indistrielle relasjonar) og to på videregåande, der ein av dei vil fullføre ein yrkesretta utdanning i kjølesystemer dette året.
Dei siste vekene har det kome fram at enkelte av gutane på prosjektet, som går på colegio (tilsvarar ungdomskule/vidaregåande i Norge) må gå omatt forrige skuleår, i tillegg til at dei ikkje kan byrja før til neste skuleår. Skulen dei går på har nemleg vist seg å ikkje gjort det nødvendige papirarbeidet for å få godkjennelse. Nå er heldigvis han som byrja på denne skulen dette året flyttet over til ein anna tilsvarande skule. Så får me håpa at dei andre kan sleppe unna med å berre ta eit år omatt.
Sommarenvarmen som vanlegvis startar i februar og er på topp mellom mars og mai lar vente på seg. I staden har det vær mykje regn og kaldt (blei registrert heilt ned i 17 grader) i februar. Lite shortsvær med andre ord.
Slik såg vegen opp til huset vårt ut i dag, omforma til ei elv.
Dagen startet tidlig. Vi reiste til skolen for at Elias og Justin skulle få ta eksamen på skolen, for å se om de kunne få begynne på skolen. Dette gikk veldig bra, begge fikk bestått og var veldig stolte og fornøyde!
Vi kjørte med Eduardo til universitetet hans for at han skulle forsvare oppgaven sin for å bli ferdig utdannet advokat. Dette gikk også veldig bra, han mangler nå bare Graduation.
Når me var på vei heim etter me hadde henta Eduardo etter høyringa, begynte me å kjenne ei lukt så var litt urovekkande. Når me endeleg klarte verifisera at det var våres bil det kom frå, såg me at det begynte å røyka i frå pansaret. Då var me mesten heima, så når me stoppa utføre huset og opna pansaret brant det. Me prøvde å få slukt det med eit mini brannsløkkingsapparat, men det fungerte ikkje.
Me søkte tilflukt i huset mens me prøvde å få tak i hjelp.
Så då prøvde me, med hjelp av Eduardo, å ringa brannvesenet, politiet men det skulle vise seg å vera vanskeleg, ingen svarte. Me ringte til noen venner som kom for å hjelpe. Til slutt var det enn eller annan som hadde fått tak i brannvesenet, eller kanskje dei mesten såg det sjølv i frå brannstasjonen, for då stod bilen i full fyr og røyken sto høgt til værs.
Så nå sidde me igjen med ein halvfull bensintanken. En bil som ser sånn ut:
Men klarte å redda ut noko: Bevis på at me har betalt årsavgift, eit brent kompendium, skulesekken til Elias, ordboka til Øyvind og 100 lempira og Elisabeth sitt internasjonale førerkort:
Men til tross for at bilen ser slik ut er det flere som har kommet og spurt om de kan få kjøpe deler av bilen! 🙂
Me fekk masse god hjelp av fleier både under og etter brannen. Av blandt annet Hugo;
Ittepå såg de fleste ut som brannmenn ittepå, den nye moten er svart.
Grunna eit røykfullt hus, flytta me ein litt uhøgtideleg feiring av at Eduardo har blitt advokat, ut i annekset bak huset. Her fekk me følgje av alle dei som hjelpte okke under og etter brannen.
Etterpå tok me tilflukt i same rom, og laga ein sovesal, her sov me alle unntatt Eilén. Her hadde me stjerneutsikt når me la oss.
Og våknet til denne utsikten og fuglekvitter:
Eilén var så heldig og fikk sove hos Tanja, her er hun badet og klar for seng;
Det går veldig bra med oss!
Sitat Amund; "Nå må me kjøpa nye bil", så me får vel gjer det då!
Dette året har hittil vært preget av sykdom. Siden natt til 3 januar har vi vært syke her i huset. Antagelig et virus som har herjet litt med oss. Og selvfølgelig har alle hatt det, så da tar det litt tid før alle har hatt sin del av omgangssyken. Men nå virker det som det begynner å gå seg til. Vi er bare ikke helt i toppform enda.
Selv om vi har hatt sykdom i huset har de som har vært friske hatt mulighet til å reise til barnehjemmet. Der har vi hatt noen fine dager med guttene, og inni mellom har vi hatt med os nokre av barna hjem påovernatting. Her nede begynner det som tilsvarer sommerferien i Norge å nimma seg slutten.
Eilén, Oscar, Eduardo og Jose leker karusell.
Marcos og Elias
Angelito
Spilletid Jose, Elias, Alex, Elisabeth, Oscar, Eilén Angelito og Darling
Michael, Elisabeth og Jose
Alex vs Turtle
Luis har flyttet fra barnehjemmet for å studere i en annen by. Dette måtte han for å kunne fortsette på farmasøyt studiet. Der bor han hos en tante, men han kommer til å komme på besøk i ferier.
Her er Luis og Elisabeth. Vi skrev i forrige blogg at Darwin hadde bestemt seg for å flytte ut fra prosjektet. I dag fikk vi gladmeldingen om at han likevel kommer tilbake, og allereie til helga, det ser vi alle frem til.
Den siste tiden har også Elias vært en del hos Tanja (rektoren) for å øve seg til skolen.
Han har vært kjempeivrig. Og i morgen skal han på skolen og ta eksamen for å se om har får lov til å starte i første klasse. Det er ikke som det er i Norge, her må man blandt annet vise at man kan alfabetet, skrive navnet, fargene og kunne plusse der svaret er opp til 9. Så han var spent når han la seg i kveld.
Ellers kan vi informere om at Skape muligheter sammen har fått tre stykk som vil være fadder til et barn og hjelpe med å dekke skolegangen til dette barnet. Det er en hyggelig nyhet fra oss.
Vi satser på å kunne rapportere om noe mer spennende enn tre ukers sykdom neste gang.
