Kategori: Nyheter

Kjempefornøyde unger, stolte og glade vaksne, ordføraren var óg tilstede. I går var det innvielse av spisesalen, som har fått navnet; TO FISKER OG FEM BRØD! Her er 20 av de 25 barna som i første omgang skal komme hver torsdag for å få et måltid og leksehjelp.

Det var flott å se hvor fint de hadde pyntet og laget klar til innvielsesfest.

Her sitter vi ved hovedbordet sammen med ordføreren i grønt og Patty, som er pastor, og Dr. Gustavo.

De hadde laget et fint program med både sanger og taler. Her synger Daniel. Han er en gutt som er blitt forlatt av både moren og faren, men bor nå hos bestemoren sin. En musikalsk gutt som liker både å synge og spille piano.

På våre vegne fikk Øyvind sagt noen ord. Kort fortalt; vi er veldig glade for av vi har endt opp denne plassen, og vi sitter med en god følelse. For det er ikke bare vi (Skape muligheter sammen) som kommer og invisterer våre penger her og de bare mottar. Tvert imot, de er også med og bidrar så mye som de kan. Det er et samarbeidsprosjekt. Selv om de ikke har penger har de MYE annet å bidra med. Og uten støtten og samarbeidet fra de lokale her, hadde vi ikke klart å få til noe.

Her er hel gjengen samlet.

Dr. Sylvia ville også dele noen ord.

Vi arbeider med å starte en lokal organisasjon, slik at vi kan sikre at arbeidet fortsetter etter at vi er kommet tilbake til Norge! Hun er en av dem som er med oss i dette, sammen med Dr. Gustavo.

Ordføreren bidrog med både en liten tale i tilleg ønsket han gjennom kommunen å bidra med å bygge toalett til spisesalen. Det er veldig fint å se at også kommunen kan bidra i slike prosjekter. Bak står pastor Patty og gjør seg klar til sin tale.

Så var det klipping av sløyfen, og dermed var spisesalen offesielt åpnet.

Så var det tid for mat, ris og kylling med brød.

Det var ikke vanskelig å sjå at dei koste seg denne dagen, og at de nøt maten.

For det er slik som vi har nevnt tidligere at mange for ikke å sei de fleste av disse 25 ikke får mat hver dag. Noe som gjør at vi i likhet med dem er VELDIG glade for at vi har fått til denne spisesalen.

I det ene hjørnet hadde de laget til en lekekrok, her koste de minste seg.

Kameratene Leonardo og Daniel.

Tidligere denne uken var Øyvind og Gustavo på hjemmebesøk og hadde samtaler i en familie. Som setter pris på noen "utenfra" å snakke med.

Vi var også på besøk hos kyllingene. Sammen med Josué fikk vi se de 46 kyllingene. Han viser frem prosjektet som skoleklassen hans holder på med. Skape muligheter sammen har lånt dem penger til å starte opp, som de skal betale tilbake når de selger kyllingene. Målet med dette er at det skal drive seg selv videre. Med inntektene fra denne runden vil de kunne kjøpe inn et nytt kull. Vi håper at dette vil bidra positivt i lokalmiljøet. Alle elevene er med og bidrar med arbeidet, de har turnus og sitter vakt hele døgnet. I tillegg til at det er lærerikt for dem, vil det også være stort for dem når de ser at dette er noe som kan drives videre. Vi ønsker dem lykke til!

Her sitter de elevene som er "på vakt", de følger med at alle kyllingene spiser og har det bra.

På fredag var vi i Granadita, på den andre siden av byen. Her holdt Dr. Gustavo et foredrag for foreldre om selvtillit. Mens vi hadde nok et foredrag i seksualitet. Her var alderen fra 6-7 til 18. Men de fleste jentene som var ove 15 år hadde en eller flere barn selv, som var med. Dette er noe som viser at det er nødvendig med informasjon om seksualitet og prevensjon.

Her er noen av de minste som var med, selv om det egentlig ikke var beregnet for så små, virket det som de syns det var interessant. Vi velger å fokusere mye på relasjoner og følelser mellom både venner, familie og kjæreste. Og det å være trygge på seg selv.

Det som vi ser mye av her er at istedenfor å være fornøyd med seg selv er det mange som leiter etter kjæreste for å føle seg fullverdig. Og her innebærer det som oftest sex, selv om de er nedi 12 års alderen.

Etter at vi hadde holdt foredraget var det en jente som hadde behov for en liten legevisitt. Siden vi har med oss legen er det ingen problem. Denne jenten hadde fått en stein på lillefingen, så fingen regelrett sprakk, hun hadde sydd 8 sting og nå måtte hun ha et sårskift.

Til slutt må vi bare ta med litt av vår opplevelse etter kollisjonen vår. Tydeligvis hadde hun som vi kolliderte med betalt politiet for å ordne med en politirapport i hennes favør. Så når vi kom på politikontoret ble det konstatert at det var Øyvind som hadde skylden. Selv om juristen var uenig med rapporten, hadde han ingen makt. For her teller poitirapporten 100%. Så selv om det ikke var vår feil måtte vi bare prøve å komme til en enighet. Til slutt klarte vi å forhandle oss frem til at vi kunne hjelpe henne med noe penger til ny bil. Dette skrev vi under på. Men dagen etterpå tok hun kontakt med advokaten vår og ville ha mer penger, for hun hadde kalkulert feil. Slik vi ser det tyder dette mest sannsynligvis på at hun måtte betale politiet mye mer enn hun trodde hun måtte. Dette landet er så korrupt at det er godt gjort… sukk… Men men, det er ikke så mye vi kan gjøre med det.

Men uansett har dette vært en flott uke. Med en super avslutning.

-Kirsten-

Hilsen oss seks

Fra første august har vi avsluttet vårt arbeid på barnehjemmet. På grunn av samarbeidsproblemer fant vi til slutt ut at det var bedre at vi trakk oss vekk. Det var en tung avgjørelse, men vi mener at det var til det beste for alle.

Selv om vi har trukket oss vekk fra barnehjemmet er vi fortsatt aktive i hjelpearbeid her med hovedvekt i Caracas. Vi har hatt diverse møte med de som bor og arbeider i området, for å kartlegge hvilke behov som finnes. Her er vi med rektor og lærere på den lokale ungdomsskolen.

I Caracas fortsetter vi arbeidet med forelesninger om seksualitet. Til nå har vi hatt forelesning for 117 elever fordelt på 3 skoler.

Her er Dr. Gustavo aktiv med å gi medisinsk hjelp. Her er det en liten gutt som skal få en injeksjon mot en hudinfeksjon.

På onsdag var vi på vei til en skole i Roma, der skulle vi holde et foredrag om Seksualitet, men så langt kom vi aldri. Vi var i en bilulykke, Kirsten og Øyvind i vår bil og en dame med to ungdommer i en annen bil. Heldigvis var det ingen som ble hardt skadet. Legen trodde først at Øyvind hadde brukket noe i nesen, men etter nærmere undersøkelser ble dette avkreftet, utenom dette var det bare litt vondt i nakken og hode på begge to, men det er allerede mye bedre. Det var verre med bilene, her er vår…

Å være i en bilulykke her er IKKE det samme som i Norge. Når dette skjedde ringte jeg til 911. Og etterpå spurte folk rundt hvem det var som (hadde vært så dumme) å ringt ploitiet.

Når politiet kom, så var jeg nesten litt tilbøyelig til å tenke det samme. For det politiet brydde seg om var bare å få dratt inn førerkort og få signert papirene. Om det var noen som var forslåtte og skadede så var ikke det noe farlig. Det var liksom ikke det som var deres prioritet.

Etter en kort samtale og utfylling av noen skjema var vi ferdige på stedet. Men på fredag var Øyvind i møte med den andre parten. Som tydeligvis har betalt under bordet til politiet. Juristen som var der mente tydeligvis at det var hennes feil, mens rapporten fra politiet sa at det var Øyvind sin feil.

Versjonen til politiet samstemmte ikke med verken bilder, forklaringen hennes eller forklaringen til Øyvind. Her luykter det KORRUPSJON!!! Imorgen skal vi i nytt møte. Denne gangen stiller vi med advokat. Så får vi se hvordan det går.

Men takk og lov at vi har så mange gode folk rundt oss. Helt fra smellet, passet de på oss og fikk oss inn i et hus så Øyvind kunne få legge seg ned. Hugo og Tania kom og hentet oss på stedet. KJørte oss til legen Dr. Syvia, etterpå for å ta røntgen. Dagen etter kom Gustavo og hentet Øyvind for å kjøre til legen igjen. Så videre for å ta en ny undersøkelse dagen etter. Og slik fortsetter det. De gjør så mye de bare kan alle sammen. Hugo på sin side er opptatt med å fikse bilen. Som han gjør uten betaling. Vi betaler bare for delene.

Vi er omgitt av engler som dere forstår!

På fredag var det en familiedag på barneskolen til Elias, de feiret familie og mangfoldet i deres kultur. Ungene viste stolte frem sanger, danser og skuespill.

Her er føsteklasse med en dramatisering og sang.

Elias stiller stolt som gress.

Her viser de to lokale danser.

Etter fremvisningen var det typisk Honduransk mat for elevene, deretter lek og kos ute i godværet!

Den siste måneden har det skjedd mye, men her er noe av det vi har gjort.

Strandtur med Linda og familien hennes.

Her graves det tunell, med mange byggmestre.

Her er Ashley og Leandro på graving.

Alltid kjekt med bilde!

Her var vi på tur til en plass som kalles Las Rocas.

Nesten alle (ikke meg) var uti og bada. Kjempekoselig tur.

Forrige helg var vi på tur med Tania, Hugo, Anahi, Ana Ceci og Sylvia til Laguna de Cacao.

Først var det en liten gåtur.

Så var vi klar for båt.

Elisabeth, Tania, Ana Ceci, Sylvia, Hugo

Kirsten, Amund, Øyvind, Elias, Anahi og Eilén.

​Her sitter vi alle avslappede og kikker etter apekatter og andre dyr.

Etter en 40 minutters padletur kom vi til stranden.

Siden vi ikke har bil for tiden må vi finne på litt forskjellig hjemme. Igår var det muffinsbaking og smaking.

Idag reiste vi sammen med Gustavo til Caracas. Her snakket vi med en gutt og en jente. Disse to skal vi bruke litt tid på å bli kjent med, og bidra i hverdagen deres. Veldig hyggelig å bli bedre kjent med flere lokale folk i Caracas.

Her er Gustavo i en samtale, mens ungene leker og koser seg.

Videre i Caracas nærmer det seg åpningen av spisesalen. Måten dette vil fungere på er at det i starten vil være en dag i uken at vi skal servere et måltid, deretter vil det være litt tid hvor vi tilbyr leksehjelp. Det er 25 stykk som er plukket ut til å være medlemmer. Disse er valgt på bakgrunn av behov. Vi håper at dette kanskje vil kunne vokse og utvides etterhvert. Vi har vurdert det slik at det er bedre og starte med en dag, og deretter øke antall dager. Vi gleder oss veldig til å komme igang med dette.

Ellers med arbeidet vårt her så har vi brukt en god del tid og krefter på å få startet opp en "søsterorganisasjon" her i Honduras. Dette vil gjøre arbeidet vårt lettere både mens vi er her, men spesielt når vi kommer tilbake til Norge. For vi ønsker at det skal fortsette og at vi skal kunne støtte de elevene og studentene vi støtter nå. Dr. Gustavo og Dr. Sylvia vil være med i det lokale styret her.

Og nå når vi nærmer oss ett år i landet ser det ut som at det snart kan ordne seg med oppholdstillatelse!!!! -Glede!!!!-

-Kirsten-

Hilsen oss seks

Etter en fin flytur kom me fram til Honduras Laurdag klokka 21 lokal tid.

Når me blei henta på flyplassen og skulle kjøre til hotellet, fekk me møte en «honduransk elg» (dvs. en frittgående hest), som nesten havna på panseret. Etter en god natts søvn i El Progresso, fekk me endelig sjå igjen ungane. Det var kjempekjekt!

På stranda på Punta Sal; Øystein, Linda, Lene, Øyvind, Amund, Kirsten og Cesar. Eilen og Elias fremme.

Søndag reiste me til Tela og kjøret ut med båt til Punta Sal, ilag med Cesar. Her var det litt jungeltur der me fekk sjå litt av kvart blant anna kreps og edderkopper.

I jungelen fekk vi smakt på litt forskjellige ting som; en type banan med masse frø, Små mini kokosnøtter. Og termitter, dette smakte som gullerøtter.

Her er en liten smaksprøve for de som var modige nok.

Dette ble avslutta med en middag bestående av hel stekt fisk, frityrstekte bananer, ris og bønner. Dette var en god fisk, men smakte veldig som kylling.

Dagen ble avslutta med bading og snorkling på stranda. Før turen gikk hjem til familien Leidland sitt hus.

Her koser alle seg i det varme vannet.

Mormor tar ut på snorkling.

Øyvind, Øystein og LInda.

Kjempekjekt å svømme med mormor. Amund holder seg i vannkanten og nyter bølgene som kommer.

Dagen etter var vi en tur i byen og fikk sett litt rundt.

Turister i La Ceiba.

Kule, med mormor.

Øystein fikk sett på noe framtidig arbeid.

Her er nok å ta tak i for elektrikere, og dette er bare to av mange lyktestolper.

Me var på barneheimen og skulen å fekk sett koss dei hadde det der, og fekk helst på folka.

Her viser Elias frem klasserommet sitt.

Her er de inni kirken.

Me fekk sjå i klasseromma, der elevane går på skule mellom klokka 7.00 og 13.00 med bare en pause på 20 min. Og inntrykket er at me syns dei er gode som klarer å halde ut i den varmen med så lite pause.

På barneheimen fekk me sett litt på kva Øyvind, Kirsten og Elisabeth driver med, og kor stor pris ungane setter på at dei er her.

Marcus, Kirsten, Øystein, Linda, Øyvind, Elisabeth, Eilén og Darwin i hengekøya.

Marcus og Lene.

Me var i Corosal og bada og åt lunsj. Der var det skildpadder og fisker. Og det er faktisk vanskelig å beskrive kor fantastisk det er å bade her. Det er så godt og varmt i vatnet.

Det var også idag ganske varmt, så det var godt med noe kaldt å drikke.

Etter denne dagen var det noen som hadde fått litt mye sol.

På kvelden var me på en restaurant på stranden og spiste middag.

Der feira me bryllupsdagen til Kirsten og Øyvind, med en bedre middag.

Linda, Øystein, Kirsten, Øyvind og Elisabeth.

Elisabeth og Lene.

Etterpå var det mulighet for å legge seg i en hengekøye og slappe av litt. Her er Øyvind og Øystein i avslappa stil.

Dagen etterpå var vi en tur på handling, før vi kjørte innom og kjøpte 16 Pizzaer. Disse tok vi med til Caracas. Der hadde ungene som bur i det området sommerferie. Og for at ungene og ungdommene skal ha en plass å være er det mye fokus på å lage en god og positiv samlingsplass for dem, for å hindre at de havner i gjengmiljø eller rus. I løpet av denne uken med ferie hadde de tre dager med «Sommerleir». Fra kl 8.00 til 15.00 var det leker, spill og sang. Det var sekkeløp, potetløp, fotball, volleyball og mye mer. Og til lunsj var det pizza til alle. 16 pizzaer var nok til rett over 50 stykk.

Her er Leonardo fornøyd med Pizza.

Like fornøyde og takknemlige var de andre.

For en gruppe med unger, der noen ikke får mat hver dag er det en velsignelse å få servert mat.

Sekkeløp er kjekt i alle land!

Og vi kan bruke sekkene til å leke med!

Oppunder taket spillte vi volleyball.

Vi fikk også lært noen sangleker.

Så var det fotball.

Før vi reiste hjem kom alle ungene og gav en klem til hver og takket for maten. Det var oppriktig kjempefornøyde og takknemlige.

Her fikk Linda en klem av Daniel.

På torsdagen var vi hjemme i huset og koste oss med ungene mens Kirsten, Øyvind og Elisabeth var i minnestund på barnehjemmet.

Jillt mæ onkel!

Amund og Øystein.

Linda og Eilén.

Tegnetid.

Me hadde god lunsj og god middag.

Pastelitos.

Siden dei andre var på barnehjemmet denne dagen var Elias tolk hjemme med oss, for Linda som arbeider her kan bare spansk. Øystein har aldri følt seg så lite inteligent, når han for vært spørsmål måtte ha hjelp av Elias på 6 år.

Fredagen var me på stranda og bada, spiste på restaurant. Mormor bada kvær anledning hu hadde.

På veien heim foreslo Kirsten at det hadde våre veldig godt med en is ( ala mc flurry), den var veeeeldig god. Øystein så godtroende han er som lillebror stemte for dette. Men det skulle vise seg til å bli starten på en to dager lang "magasjao" på alle untatt Linda og ungane.

Morgenen etter skulle vi reise til Cayos Cochinos. Denne båtturen var det bare, Øystein, Linda, Øyvind og Elias som gjennomførte. Det var en veldig våt båttur på ca en time. Men det var paradis på jord der ute på øya. Det er en øygruppe på 18 øyer. Noen er bebodde og andre ikke. Den ene er bare en holme på størrelse med et stort hus, der var det bare en liten hytte og tre palmer. Men den øya som vi sov på var litt større.

Her er fra dei øya vi sov på.

Elias er fotograf. Tante Linda og onkel Øystein.

Dette var hytta vi sov i.

Etter at vi hadde fått kastet av bagasjen reiste vi ut til en annen øy. Her ble det dykking på Øystein og Øyvind, og de var tydeligvis ikke så strenge på første dykket. Plutselig var vi nede på 20 meters dyp. Imens snorklet Linda og Elias.

Etterpå fikk Linda et uventet møte med en slange som hun holdt på å tråkke på når de var på vei inn i hytten for å spise lunsj.

Etter lunsj var det avslapping i skyggen, før vi fikk servert Taco til middag.

Kvelden endte brått da vi stupte i seng kl:19

Når vi lå i sengen hadde vi utsikt rett ut mot sjøen hvor vi kunne nyte synet av regn og torden på fastland der Kirsten, «Mormor og de 2 ungene» og Elisabeth tilholdt seg. Vi kunne ikke klage der vi lå med god utsikt mot klar stjernehimmel der vi hadde avslappende insektlyder i stedet for torden.

Når vi sto opp Søndags morgen hadde vi frokost før reiste å snorklet en siste gang, etter snorklingen vendte vi nesen hjem, på vei til fastland stoppet vi på en holme som var tettpakket med hus restauranter og hjemmene til det lokale folket «garífuna». Fra denne holmen kunne du vasse over til en annen holme som besto av utleiehytter.

På land ble vi møtt av Kirsten, Mormor, Eilén, Amund og Elisabeth som hadde vært å badet tidligere på dagen.

Mandag var me en tur i byen og handla litt, før me reiste te barnehjemmet. Vi fikk med oss litt av feiringen de hadde på skolen. De feiret Lempira, og viste sine hjemmesydde indianerdrakter.

Linda og Øystein fikk truffet fadderbarna sine når de var ferdige på skolen. De fikk hilse på dem og gitt dem en liten gave. Dette var noe de virkelig sette pris på.

Øystein og Ricardo.

Linda og Samantha.

Resten av ettermiddagen var vi på barnehjemmet med guttene. Der var fikk vi servert lunsj. Det var tortilla lefse med bønnestuing og ost. «Smelly chees». Dette var ikke helt favoritten for vår del. Men det var nok av gutter som hadde lyst på en ekstra lefse.

Etter lunsj og leksetid hadde vi lyst til å se hvordan det fungerer når guttene fisket etter taranteller. Så lenge vi kunne stille med tyggi og tråd så ville de gjerne vise oss dette. Det var fascinerende å se på en 8 og en 12 åring som klarte fiske opp taranteller, og når de hadde fått de opp stod de barføtte og dyttet i dem med føttene.

På kvelden kom fadderbarnet til Lene, Justin og hans familie kom på besøk. Også her var det mye takknemlighet.

Her er Lene og Justin.

Familien til Justin; Marco, Justin, Lene, Ashley, Linda og Leandro (fremme).

Tirsdag

Vi fikk igjen litt tid til shopping. Og etter lang leting fikk vi kjøpt hengekøyer. Så tok vi turen til stranden, der var vannet som vanlig godt og varmt. Men i dag var det mye strøm i vannet og MYE vind.

På kvelden kom Tania med god mat, hun hadde laget enchilada, som bestod av fritert mais tortilla med kjøttdeig og rødbetsalat oppå. Det minnet litt om taco, det er nesten som Tacofredag ifølge Øystein.

Onsdag

Da var det pakking og skriving av blogg. Vi har også forflyttet oss til et hotell i El Progresso slik at det i morgen tidlig bare vil være en liten kjøretur til flyplassen.

Det har vore en kjekke tur med mange opplevelser. Og mye inntrykk som får deg til å tenke på kor godt me har det. Ting som me tar som en selvfølge, er ikke en selvfølge her. Som å få daglige måltid,

med tanke på at små barn kan gå inntil tre dager uten mat. Som for eksempel noen av de barna i Caracas som var med og åt pizzaene vi kjøpte. Andre ting er at vi har arbeid, kan gå på skule, har hverandre, tilgang til gratis helsehjelp.

Me syns at det er et veldig fint arbeid familien Leidland holder på med. Og vi ser hvor mye ungene setter pris på at de er der for dem. De gjør en god jobb. Det er veldig lett å sjå at det er nyttig at de er her. Det er flott å sjå kor lite som skal til for å hjelpe så mange. Og kor mange de har klart å hjelpe.

Vi takker for oppholdet og en fantastisk tur med mye kjekke opplevelser. Og lykke til med videre arbeid. Dåkke æ en fine gjeng.

Mange klemmer fra

-Linda, Øystein/Peter og Lene-

Her er to fornøyde gutter som møtte opp en av dagene det ble sesrvert mat.

Og her er de blide damene på kjøkkenet. Til venstre er Lili, (søsteren til Pastoren) hun er med og hjelper oss i forhold til å følge opp de elevene som blir støttet med skolegang.

Her lages det tortilla og pastelitos! Flinke damer som er med og bidrar frivillig.

Nå er det endelig blitt gang bå byggingen. Det skal bygges gulv og tak, men i tillegg blir det gravd et hull til avløpsvann, slik at det er klar til fremtidig toalett.

Her er det stablet stein fra bunn til topp. Dette blir gjort av beboere i området på frivillig basis. Vi må si at vi er imponerte, de er ivrige og dyktige.

Ikke rent lite arbeid.

Øyvind fikk feire sine 29 år med kake i Caracas. Her bar de ut stuebordet og stolene, og de gjorde stas på en aldrende ung mann. 😉

I tillegg fikk vi hatt et lite møte med noen av lærerne på ungdomsskolen i bygda. Det var tre lærere som virkelig var engasjerte i ungene "sine". Til tross for de få ressursene de har på skolen gjør de en fantastisk jobb.

Øyvind har også litt utekontor. Hvor det ordnes med støtte til elever. Til nå er Skape muligheter med og bidrar til at 15 barn og unge får skolegang.

Jeg og Elisabeth var også så heldige å bli invitert til den lokale ungdomsskolen utenfor barnehjemmet, denne dagen var det sangfestival og mange bidrog til at det var en kjempe kjekk opplevelse.

Her er avslutningssangen med alle som vil. Michael har mikrofonen.

Så var det neste fødselsdag, 3 årsdagen til Leandro. Og dette ble feiret med kake og piñata på ekte honduransk vis.

Klare for PIÑATA!!

Leandro slår det han kan. Snart skal han få plukke opp godteriet som er inni.

Smekklås på dører kan noen ganger være veldig ubeleielig. Spesielt når de smeller igjen og ALLE er utenfor. Så da var det nødvendig å leke litt "Neal Caffry". Med en binders var døren åpnet. Heldigvis var det en dør med netting. 😉

Idag har vi igjen hatt møte med mødre i Caracas. Denne gangen var temaet Hygiene. Med spesielt fokus på håndhygiene.

Denne gangen møtte det opp 10 stykk i tillegg til oss to og Gustavo. En gjeng med mødre og bestemødre som er interesserte i å lære nye ting, som har spørsmål og forslag og innspill. En kjekk samlig.

Her er Gustavo og Øyvind igang med å forklare viktigheten i håndvask.

Nå er det blitt kveld i Honduras også og ikveld er kofferten pakket klar, imorgen reiser vi til El Progresso for å møte Cesar. Der skal vi overnatte, på lørdag skal vi hente mor, Øystein og Linda på flyplassen. Dette gleder vi oss veldig til. Alltid kjekt å få besøk.

Hilsen oss seks.

-Kirsten-

Denne gjengen med mødre og bestemødre møtte opp på fredag, her var ønsket og behovet for informasjon stort.

Det møtte opp 15 stykk i tillegg til oss tre og Gustavo. De fleste var mødre som hadde ansvar for sine barn, men også en del bestemødre som hadde omsorg for barnebarn, og én dame som hadde ansvar for sin bror. Alle kom de for de hadde hørt om at det var kommet noen mennesker til denne plassen for å bidra med blandt annet informasjon, nemlig "de norske".

Vi fikk presentert oss, og hver enkelt av dem fikk presentert seg. Det gjorde virkelig inntrykk å høre hvordan de lever, når de forteller om hvordan de bor. For eksempel hun som var bestemor hadde seks av sine barnebarn boende hos seg. Når det såvidt er noe inntekt sier det seg selv at det virkelig er vanskelig å få endene til å møtes. Vi snakket en del rundt de behovene de hadde. Og det er tydelig at det er store materielle behov i området. Det er mange, mange som ikke har råd til å sende ungene på skolen. Og mangler penger til å kjøpe mat til familien.

I forhold til skole er det veldig utfordrende, på seks trinn er det to klasserom. I det ene klasserommet er det to klasser, mens det andre klasserommet er for de fire siste klassene. Siden det da er en lærer i hver klasserom så er det vanskelig å kunne undervise på en god måte på så mange nivå samtidig.

Vi diskuterte litt hvilke tema vi skal snakke om på de neste møtene, og de hadde ønske om informasjon innen hygiene, tannstell, ernæring. I tillegg tenker vi i Skape muligheter sammen å snakke om familieforhold, det å være foreldre og førstehjelp for å nevne noe.

Etter møtet ville Daniel og Jonathan sjekke ut om det stemmte at Elisabeth kunne spille piano. Så da blei det musikktime for dei tri. Noe det så ut som dei likte. Så dette må vi gjøre mer av.

Ellers har også denne uken vært preget av sykdom, men takk og lov ser dette ut til å gi seg nå. Så vi satser på en fin kommende uke. Det er ferie for Elias og Øyvind, så vi får se hva vi finner på.

Hilsen oss seks

-Kirsten-

Forrige helg var vi med guttene fra barnehjemmet på fotballkamp. De spillte mot en gruppe ungdommer i den kirken de pleier å gå i. Lite alvor og mye morro. Det er fantastisk å se hvordan de koser seg når det skjer noe slikt. Kjempe kjekt å sitte på sidelinjen og heie, og ta bilder.

Enrique i kvitt og Willmar i svart med ballen!

Veldig kjekt å sjå kor fornødde alle er.

Her er brødrene Angel og Josué.

Så var det denne ukens dyriske innslag. En gigantisk padde som hadde forskanset seg i et hjørne utenfor huset.

Siden det i Norsk målestokk er sommer her året rundt så er det alltid mye god frukt vi kan plukke ned fra trærne. Nå er det sesong for MANGO!

Både Elisabeth og Øyvind fikk mango av Angel.

Her er Elisabeth i hengekøyen, med Oscar nedforbi.

Så var det til for Graduation for Ana Cecilia, datteren til Tania og Hugo! Høgtidelig og fin feiring.

Med koselig middag etterpå med familien hennes!

Alltid kjekt å ta bilder med rammer.

Elisabeth og Anahi, lillesøster til Ana Cecilia.

Så var det på tide igjen med en tur til Caracas. Her var det først en samling med barn og ungdommer, hvor Gustavo snakket en del om det å ha tro på at ting vil endre seg, selv om det kan se håpløst ut. Han snakket mye om å fokusere på de positive tingene som skjer i lviet. Og å være åpen for hva som kan skje, for å kunne se mulighetene som dukker opp. Her kommer også Øyvind med innspill.

Denne gjengen er veldig interessert i å lære, i tillegg til at de reflekterer rundt det vi snakker om, og kommer med sine innspill og påpeker det de synes var viktig.

Imens står damene på "kjøkkenet" og lager maten de skal få etterpå. De bidrar også frivillig til fellesskapet.

Denne gangen hadde vi i tillegg med to medisinskrin7førstehjelpsskrin som de skal ha på stedet. Dette er for å kunne bruke dersom det akkutt oppstårsituasjoner der det er behov for medisinsk hjelp. Dette vil bli administrert i samarbeid med Gustavo som er lege. Siden det for de fleste ikke er noe annet alternativ på kveldstid og helg så er det veldig nyttig for lokalsamfunnet at de har tilgjengelig hjelp.

Her står Elisabeth, Øyvind og Gustavo og diskuterer fremtidsplaner. Vi jobber i samarbeid med han for i fellesskap å starte en organisasjon lokalt i Honduras, som Skape muligheter skal sammarbeide med etter at vi som familie reiser hjem til Norge.

Til slutt kan vi nevne at nå er elevene på skolen, inkludert Elias, i gang med eksamen. Samtidig som vi har "magesjau-virus" på besøk i heimen… 🙁

Men alt i alt har vi det bra alle sammen!

Vi ønsker alle en fin uke!

Hilsen oss seks

– Kirsten-

Den 8. juni døde Bill Kwiatkowsky etter lang tids sykdom og litt over en måned på sykehus i USA. Dette er en situasjon som naturlig nok er veldig vanskelig for guttene, som så på han som sin far. Han har jobbet med gatebarn og barn som har hatt en vanskelig oppvekst i mer enn 40 år!

Dagen etter var det ikke skole for guttene på barnehjemmet. Og de ble tatt med til Hotel Rainbow for å slappe av og koble av litt.

Ramon (arbeider på barnehjemmet) Angel, Elisabeth og Willmar stod på sidelinjen idag.

Det har vært en del regn i det siste. Noe som resulterer i tilnærmet elveleier eller innsjøer.

Elien og smurfine

Amund og en smurf

En handletur i byen. Noen norske produkter ble observert. Voss vatn!

Og norsk røkt laks.

Trur Amund var litt varm her en dag, eller er det bare vannets tiltrekningskraft. Ikke vet eg? Men han tok seg et lite friminutt for seg selv i vaskekummen.

På fredagskvelden var det tid for litt feiring på forskudd. Eg og Øyvind var ute og åt på en restaurant nede på stranda, veldig koselig!

Avslappa og godt, med stranda for oss sjølv.

På dagen på lørdagen var me på barneheimen en liten tur! Me hadde med oss muffins og koste oss med. Og ungane koste seg med å få ta litt bilder.

Oscar!

30 åringen!

Eilén

Elias, Angel, Eilén, Amund og Josue.

Willmar og Eilén

Meg og Angel

På kvelden var det feiring heime. Med gode venner. God mat og leker.

Ana Ceci, Amund og meg. Her får han dessert litt før alle andre, for at det ikkje skulle bli for seint i seng.

Marco og Ashley.

Doktor Sylvia, Elisabeth, Tania, Ana Ceci og Øyvind.

Denne uken kom Jim (en av dem som er med og finansierer barnehjemmet) fra USA på besøk her. Idag (søndag) inviterte han alle til Pizza hut! Då var det masse god pizza og dei galkoste seg! Her på bilde sitter Jim i enden av bordet, med hatt!

Etter maten var det tid for lit lek og spill før turen gikk hjem igjen.

Eduardo, Enrique og Michael

Alex, Natasha og José.

Dette har vore ei veke med mye forskjellige opplevelser og inntrykk. Bill sin bortgang, som har preget denne uken. Vi fikk beskjed om at vi må få tak i nye leietakere. 30 års feiring. En blanding av både gleder, sorger og usikkerhet

Vi ønsker alle ei fin veke.

Hilsen oss seks

-Kirsten-

Me har hatt noen fine stunder ilag med guttene på barneheimen. Her er eg (Kirsten) ilag med Alex.

De siste to-tre ukene har det vært aktivt og variert her hos oss! Vi har for det første flyttet til nabohuset hvor vi bodde før. Av forskjellige grunner, men mest av alt fordi hagen vår ble forvandlet til en byggeplass over natten. Når da tomten ble invadert tok vi rakst en besluttning om å flytte.

Under flyttingen var Øyvind opptatt med sin eksamen, Elisabeth med studie. Så da var det bare for alle oss andre å pakke og flytte. Og det var mange gode hjelpere som bidrog med det de klarte. Her på bilde ser vi det hvite huset med blå karmer, dit flyttet vi.

Og i tillegg til flyttingen var det selvfølgelig tid til leking. Siste dag med leking på denne plattingen.

Her er tann nr to ute

Her er det nye huset vårt, fremdeles i litt flyttekaos!

Kokkosnøtter nyplukket fra palmen, det smaker godt og søtt, så dette liker guttene. José og Milton.

Alex vil dele med seg….

Jose slapper av i en hengekøye.

Amund tar seg også en hvil i varmen.

Kirsten og Willmar

Elisabeth

Me har fått en 6 åring i hus, så da bli det selskap. HURRA for Elias!!

Med selskapsleker, her er Linda med sine unger. Bro bro brille på spansk.

Eilén, Amund, Tania og Anahi

Tania, Øyvind, Elias, Amund og Eilén.

Ute oppunder taket på huset var det er vepsebol med svære vepser, ca 3 cm lange. Så disse var det bare å få vekk.

Da var det bare å klatre opp med en pose for å fange dem i og en kniv til å kutte ned bolet. Og vips så var de vekke! Jeg er enig i at det kan stilles spørsmål i forhold til rutiner innen HMS?! Men vekk måtte de.

Her er Øyvind leksehjelp for Darwin, idag var det Europakartet som skulle pugges. De setter stor pris på hjelpen de får med lekser.

Michael og Øyvind

En kveld hadde eg Anahi og Anna Ceci på besøk for å lære dem å bake grove rundstykker.

På grunn av begrenset tillatelse til å bidra på barnehjemmet har vi kommet i kontakt med et annet prosjekt. Dette er en gruppe personer som jobber med base i en kirke i en bygd som heter Caracas . De jobber for å hjelpe lokalsamfunnet rundt vel så mye som de evangeligserer. Som de sier selv, viss en person ikke har dekket sine fysiske behov, hvordan kan han da følge med på det de har å si i kirken. Dette er mer eller mindre som et mini "Sosial senter", som hjelper beboerne i området. I dette området er det store materielle behov, og de har et ønske om hjelp i form av informasjon innen forskjellige områder, som blant annet helse, hygiene, barns utvikling, selvfølelse og familierelasjoner. Dette vil vi gjøre i samarbeid med Gustavo som er utdannet lege og holder på å studere psykologi. Han bidrar også frivillig med for eksempel samtaler, medisinsk veiledning eller behandling.

Her ønsker vi å bidra med vår kunnskap, som min utdanning som vernepleier, Øyvind med sin kjemi utdannelse og som lærer. Elisabeth med sin utdanning, kunnskap og arbeidserfaring kring tilhøvet for barn og unge i Honduras. I tillegg ønsker Skape muligheter sammen å bidra økonomisk for at de skal kunne oppretthalde en kantine for barn, der barna kan komme å få gratis mat en gang i uken. Det er et ønske å få til minst tre ganger i uken. Men forhåpentligvis lenger fremme kanskje også mer. Grunnen til at vi ser dette som en god plass å bidra er at de er mange barn i dette området som ikke får dekket sine primære behov. Noen får kanskje bare mat en gang til dagen. Andre får kanskje bare hver andre eller tredje dag! Og når man før høre at utgiftene ligg rundt 200kr dagen for mat til 40 barn…Så er dette noe Skape muligheter sammen ønsker å gjøre.

Det første Skape muligheter sammen skal gjøre av praktiske ting er å få støypt et gulv der hvor ungene samles, her samles rundt 40 unger i alderen 1-15 år hver gang det er samling. Men mange flere vil få nytte av dette. Så ønsket er å utvide dette "huset" slik at det blir støypt utover på høgresiden her, samt laget et tak over dette. Ettersom golvet blir oversvømt og gjørmete når det regner, er det nødvendig å ha det søtypt. I tilegg skal det bli konstruert noen benker og bord, slik at de har noe å sette seg på.

Det er egentlig en kirke som driver en slags søndagsskole. En av dem som bidrar frivillig med barnearbeidet i denne kirken fortalte hvordan de hadde startet.;

"Når de startet opp med søndagsskole var det veldig vanskelig. De hadde prøvt å få ungene til å være med på forskjellige aktiviteter, synging lek, klapping og dans. Men de bare satt der og virket late som hun sa. Vi lurte på om de var late? Hva ellers det kunne være? Men så var det en av dem som sa, det kan hende de ikke har spist før de kommer. Og dermed ble det neste gang servert et måltid før de startet opp. Og dette utgjorde forskjellen. Da fikk de se hvor livlige og glade unger de hadde med seg. Derfor fortsatte de med dette. "

Her er pastoren Patty og viser frem hvilke aktiviteter de har gjort med ungene. Til venstre er Henry som jobber som frivillig i denne kirken. Til høgre er Gustavo.

Vi spaserte en tur i nærområdet og de fleste husene som var i området var blikktak og mye blikkvegger. Men noen murhus. Men de som bodde i bydelen var nyskjerrige på hvem som gikk rundt i området, og de smilte og vinket.

Ellers var vi en dag innom på tivoli.

Litt kos på formiddagen.

En slange som vi traff på barnehjemmet. Heldigvis ikke giftig for mennesker.

Me var utelåste en dag, men Elisabeth skulle sitte utenfor, så ho måtte til å klatre! 😉

Glade unger, fekk pakka i posten fra Norge.

Etter initiativ fra Eilén gikk ungene gjennom lekene sine og fant en god del leker og bøker som de ønsket å gi til ungene i Caracas. Må få lov å sei at eg er glad for at de faktisk klarer å sjå at det andre som ikkje har like mye som dei.

Ungane våre med til Caracas på lørdag. Elias, Leonardo, Amund, Daniel og Elién. I bakgrunnen er Henry en av dem som arbeider frivillig i kirken.

Her leker ungene med klinkekuler som ungane hadde med.

I tillegg til samtaler og lek fekk me vera med doktor Gustavo på en undersøkelse av en liten gutt som var 8 måneder og tilsynelatende undernært og slapp. Som det vises på bilde her er det ikke akkurat optimale fasiliteter for å gjøre en undersøkelse. Men det er absolutt gjennomførbart. Og for dem som har få ressurser er det å faktisk kunne få råd fra en lege av stor betydning.

Me glede oss veldig til å få bli bedre kjent med denne plassen og folka som bur der.

Hilsen oss seks

– Kirsten-

I staden for ski og kvitkledde fjell valte me i år å legge påska til varmare strøk. Til i gjennomsnitt

skrekkblanda fryd for oss. Malin i ekstase over å reise til fjerne land, Leif Egil i skrekk over tanken på

varme. Særleg når det tilsynelatande var den varmaste månaden på året me hadde klart å booke

flybillett.

Fyrsteinntrykket av Honduras var eit vakkert og frodig land, med flotte grøne områder og flott natur

og VARMT.

Etter å ha kjørt ein runde i La Ceiba, fekk ein verkeleg sjå korleis tilhøva var ikring. Somme

strøk var vel dekorerte hus, med flotte bilar i oppkøyringa, medan i andre kvartal like ved budde stor-

familiar i eit slags skur. Langs og i vegen sat personar med eller utan fot og tigga etter pengar.

Tilgangen på mat var tydeleg også liten for dei fattige i landet. For oss som hadde moglegheita til å

kjøpa det vi ynskte til ein billeg penge, vart dette ein stor kontrast. Klasseskiljet var veldig tydeleg.

Øyvind og Kirsten har ei hushjelp som heiter Linda. Ho vart vi etterkvart godt kjend med, på trass av

at ho ikkje kunne eit ord engelsk. I starten gjekk det i google translate. Men då internettet til familien

Leidland vart kutta (slikt skjer i Honduras…) gjekk det i ordbok og teiknspråk, og særs god tålmod frå

Linda si side. Der satt me, me kvar vår ordbok og slo opp det eine ordet etter det andre for å prøve å

finne ut av kva det var ho spurte om, og kva me skulle svare. Ho er gift med Marco, som stiller opp på

seine nattetid for å prøve å få gang på vatnet (for slikt skjer i Honduras, at ein mistar vatnet…).

I tillegg til hushjelp og rørleggarvener har familien god tilgang på både lege, apotek, kokke og

bilmekanikar, som Øyvind stadig vekk diskuterer bil med. «Kokka»(Tania), som er rektor ved skulen

der Øyvind arbeidar, sørga for at me fekk smake nokre av dei lokale spesialitetane i Honduras. Blant

anna ferdigtygde bønner, som faktisk smakte svært godt.

I Honduras er Manjana, manjana eit uttrykk som MÅ lærast. Dette tyder i morgon, i morgon, og

speglar haldninga til mange der. Nyt dagen i dag, og utsett det som kan utsettast til i morgon.

Stressnivået til innbyggjarane var på eit særs behageleg nivå. Einaste gongen vi registrerte at kanskje

blodpumpa slo eit par slag ekstra i minuttet var då Hugo-bilmekanikar skulle svippe Leif Egil attende

for å hente dei gløymte passa før båten gjekk. Køyringa kunne minnast meir om flyging enn

bilkøyring.

Medan trafikk er nemnt. Det er ein riskikosport i dette landet. Dobbel sperrelinje tydar truleg minst

to forbikøyringar på same stad. Ein på utsida og ein på innsida av bilen som blei køyrd forbi. Den

typiske «stasjonvogna» må kunne seiast å vere ein suzuki 150 motorsykkel. Den fekk plass til eit par-

tre ungar, mor og far samt dagens handling. Hjelm på motorsykkel var storsett til å setta oppå

hovudet og snu han bakfram.

Sidan halve reisefølge frå Noreg er interessert i geologi, må dette også nemnast. Det var lite å sjå.

Berre lausmassar. Vegskjæringane i landet er av særs optimistisk karakter. Nærast vertikale

lausmasseskjæringar, ville truleg utløyst store summar i sikringstiltak hadde det vore i Noreg. Godt

Vegvesenet ikkje hadde noko der å gjer

Som eit nedkjølingstiltak vart første delen av opphaldet lagt til Roatan, ei øy like nord for La Ceiba.

Her gjekk det an å bade, kjøle seg ned, bade og i tillegg fri tilgang på aircondition. Noko som var

svært etterlengta blant somme. Me fekk også tid til å ta dykkerlappen her.

Me reiset også til ei anna øygruppe, Cayos Cochinos, der me snorkla og dykka ned til eit flyvrak.

Sjølvlysande fisk

Ein av hovedgrunnane til at me ynskte å ta den lange turen, var for å få eit innblikk i kva Leidland

faktisk drive med der nede. Me fekk besøkt både skulen som Øyvind arbeidar på og Prosjektet,

barneheimen som ligger like ved skulen.

Det var veldig kjekt å sjå kor stor pris gutane på barneheimen sette på Leidland. Og bli litt kjend med dei. I tillegg var vi ute på ein strand og åt fisk. Aldri har me sett barn som var så glade i fisk.

Alt i alt hadde me ein uforgløymeleg tur, ein skikkeleg ikkje standard turisttur, med turistinnslag.

Me fekk bli kjend med nokre fantastisk snille og omtenksame folk, som bryr seg om og stiller opp for

kvarandre. Det er iallfall slike folk Leidland familien er omkransa med.

-Malin og Leif Egil-

Viser Honduransk påske.docx.

I forbindelse med morsdag blei me inviterte til feiring på skolen til noen av elevane på fradag. Her er me på den ungdomsskolen som ligger nærmest barnehjemmet. På denne skolen er det fire gutter fra barnehjemmet som går.

Her er Kirsten, Willmar, en klassekamerat og Elisabeth

På skolen var det laget til og pyntet av elevene, her er en teikning som er laget av Willmar og en klassekamerat har malt på farger. Me er stolte av guttane "våre", dei er kjempeflinke.

Det var ikke bare pynten som var imponerende. De hadde brukt tid og innsats på å forberede et variert program med musikk, skodespill og dikt.

Her fremføres et dikt FELIZ DIA MAMÁ

Her fremføres skodespel, og Willmar er lærer. Nedenfor ser vi eleven med sine foreldre.

Her er hele skolen samlet for å fremføre en sang, sammen med rektoren.

Her fremføres en sang av noen av guttene. Michael er her helt til venstre.

Alle elevene i sjuendeklasse var fremme og gav en pressang til sine mødre. Og siden moren til Enrique ikke var der, ble det Kirsten som var den heldige!

Etter programmet var det severing av baconsurret svinefilét, pastasalat og ris, med kake til dessert.

Så var det fotografering.

Her er Elisabeth, Willmar, en klassekamerat, Michael, Enrique og Angel

Enrique og Elisabeth

Willmar til høgre, sammen med to klassekamerater.

Og til slutt var det Piñata.

Forrige fredag var det feiring på en annen skole hvor det går to gutter fra barneheimen. Her var det også en flott feiring med varierte innslag, og mye flott pynt som elevene hadde laget.

Som tidligere saksofonspiller i korps, syns eg (Kirsten) at det var veldig stas å få sjå skolekporpset til denne skolen.

På skolen Niños de la Luz var det feiring forrige lørdag. Her går Elias og seks av guttene fra barnehjemmet. Også her hadde de et flott og spennende program.

Her har 6. klasse en dramatisering av en sang.

Så var det tid for konkuranser, her er fire sporty mødre med på en dansekonkuranse. Med grønnt sjal er Linda (som arbeider hos oss).

Her er fjerde klasse sin fremføring av en dans.

Og her fikk hver mor utdelt litt avis, litt farga papir og en taperull.

Oppdraget var å kle på ungen sin. Her er de klesplaggene som ble laget.

Her er første klasse, med Te quiero mucho mamá (Eg er gla i deg mamma)!

Dette har for oss våre tre veldig forskjellige men og veldig finne feiringer av morsdagen. Det har vore utrulig stas og få lov til å vera med for guttane. Men mest av alt veldig flott å sjå kor stor pris dei satte på at me var med dei, og at dei fekk visa det dei hadde laga og arbeida mye med å lære seg! Me er kjemep takknemlige som får lov til å "eiga" litt i desse guttane!

Hilsen oss seks

-Kirsten og Elisabeth-