Kategori: Nyheter

Det har værtei travel veke, mandagen starta kl 4.30 for vår del. Linda kom tidlig for å passe ungane, mens me sette kursen mot sykehuset for at Tuberkulose pasienten skulle få starte på behandling. Etter å ha hentet den unge mannen reiste vi inn til byen. Han hadde fått beskjed om å møte på det gamle sykehuset i byen. Dette var for inntil 2 år siden hovedsykehuset i byen som har 420 000 innbyggere. Da vi kom dit var det 3 bygninger som bestod av murvegger og blikktak. Disse totalt med parkeringsplasser var ikke større enn grunnflaten på «Coop Mega» på Nærbø. Etter å ha ventet der i en halv time ble fikk vi snakke med rett person. Problemet var bare at vi ikke var rette personer til å bli behandlet på det sykehuset, han soknet til en annen klinikk. Så da kjørte vi dit, det var ca en halv times tur. Dette vi kom til nå virket mer som å være en helsestasjon først og fremst. Det var massevaksinering og veiing. Jeg som av og til har vært litt utålmodig over å vente litt hos helsesøster fikk en tankevekker. Her var det nemlig bare slik at alle møtte opp når de åpnet, så ble man betjent etter tur. Jeg forstod ikke helt systemet, men det virket til å være en viss form for ordning på dette. Vi ventet derimot ikke like lenge som dem med nyfødte barn. Den unge mannen vi hadde med oss ble tatt inn til veiing, blodtrykksmåling mm. i samme rom som de små barna som var til kontroll. Etter å ha tatt diverse prøver gikk vi opp på et såkalt «Tuberkuloserom». Her gav de informasjon om sykdommen, hva som må gjøres av forebyggende arbeid og hvilken behandling han skulle få. Alt i alt var vi begge imponerte over hvor god hjelp og informasjon han fikk her. Til tross for de få ressursene de hadde gjorde de det de kunne for å hindre smitte. Han ble satt på behandling, som skal vare i 6 mnd. Vanligvis er det slik at man må komme til institusjonen hver dag for å få utdelt tablettene. Men siden vi kunne ta på oss ansvaret for utdeling av medisinene skulle vi få for en måned om gangen. Vi har begge dette ansvaret, Kirsten pga. medisin kompetanse og Øyvind pga manglende spanskkunnskaper hos Kirsten. Han er nødt til å følge behandlingsopplegget, dersom han ikke har tatt tablettene en dag, vil de ikke fortsette å gi han medisiner. Men nå har han gått på disse en uke, bare to uker til så er det ikke fare for at han kan smitte andre. I morgen skal vi igjen for å hente nye tabletter til onsdag. På onsdag kommer nemlig fem personer fra legesenteret inkludert lege for å undersøke de andre på barneheimen og på skolen som de driver. Da får vi tabletter for en mnd.

Øyvind har hatt mye skolearbeid denne uken.

Mens guttene på barneheimen hadde ferie fra tirsdag ettermiddag, de har bare samlet opp fridagene i oktober. Det vil med andre ord si at eg (Kirsten) og ungene har vært mye på barneheimen. Me har vært hver dag, i tillegg har me kommet tidlig for å dele ut tabletter. De dagene med ferie har vært ei stund på barneheimen, så har me vært i byen noen ærender. Da har me hatt med oss noen gutter hver gang.

Dei liker veldig godt å være med ut på tur, spesielt å vera med heim til oss. I den sammenheng har det blitt veldig populært med kaffemokka.

En av dagene denne uken var eg å handla med mine tre unger og fem fra barneheimen (nesten mine). Da vi kom ut av butikken fikk eg spørsmål om eg hadde adoptert alle fem, for han meinte av en eller annen grunn de fem siste ikke kunne være mine?!

I ferien har det vært mye fotball, volleyball og annen lek.

På fredag hadde vi med oss heim Michael og Wilmar på overnattingsbesøk.

Det er alltid like kjekt å ha dei på besøk. Ungane våres stortrives når me kan ta med oss noen heim. I tillegg er det flott å sjå kor stor pris de setter på å få være med. Kvelden gikk med til hyggelige samtaler og Super Mario på dataen.

Ellers har ungane laget julekrybbe av teikninger, avisutklypp og små pappesker. Nå har butikkane hatt jul siden me kom her. Så då virke det ikke så tidlig å lage julepynt nå. Selv om det er jul i butikken er vi ikke i det hele tatt berørt av noe stress i forhold til jul. Det er herligt.

På lørdagen kjørte vi en av guttene inn til skolen i sentrum etter at vi hadde vært på barneheimen. Da vi skulle inn for å kjøpe oss mat på handlesenteret traff vi på Noé, en virkelig fornuftig og flott mann. Han var en av guttene fra barneheimen, men nå jobber han der. Vi fikk snakket en del med han, og han fortalte oss om sin oppvekst.

Når Noé var 7 år flytta han og broren på 9 år fra ein nabo kommune til byen La Ceiba. Her budde dei på gata. Heimen deira låg om lag ein time fra La Ceiba. Dei reiste fra ein voldelig og alkoholisert far, som drakk opp alle pengene. Det var sjeldan eller aldri mat i heimen, og sko var noe han ikkje eide.

Som gatebarn var kvardagen vanskelig for Noé og broren. Dei haldt i saman med ein tredje gutt på rundt ni år. På denne tida var det mange gutter som budde på gata. Noé og dei to andre frykta dei andre og større gruppene med gatebarn, som gjerne rusa seg på lim, løysemiddel, marihuana, crack og andre rusmiddel. Desse andre gruppene med gatebarn hadde òg mange eldre barn, desse banka opp, stjal fra og misbrukte dei mindre barna seksuelt. Den vesle gruppa på tre måtte heile tida flytte seg rundt i byen for å halde vekke fra desse gruppene, og dei hadde ingen områder dei var trygge.

Etter eit halvt år på gata blei dei tatt inn på en barneheim i sentrum. Her var Bill og Mary (lederne for Niños de la Luz i dag) med og dreiv den nyoppretta barneheimen, Casa de Niños. Dette var i 1997, og da Bill og Mary åpnet ein ny barneheim i 2003, spurte Noé om han kunne få flytte inn hjå dei sia han da kunne få tatt seg ei utdanning. Ved Casa de Niño måtte han nemlig flytte ut når han fylte 18 år. Dette er noe me har undra oss over kor reflektert han må ha vore som 13 åring, når han velger å flytte til en ny barneheim utenfor byen, fordi han får muligheter til å få fullføre en utdannelse.

I dag er han utdanna i økonomi fra universitetet og arbeider for Niños de la Luz som assisterende leder. Hans neste mål er å starte ein liten butikk heime hjå mora, dette har me sagt at me som privatpersoner kan støtte han med lån til, slik at han kan få skapt nye muligheter sammen med familien sin. Snakk om å komme seg frem i livet. Han har til tross for de vanskelige forutsetningene klart å gripe de sjansene han har fått. Og skapt muligheter for sin egen fremtid og for familien.

Dette er noe vi har visst hele tiden at vi skal jobbe med gutter som har hatt en vanskelig oppvekst. Men det er noe helt annet når vi sitter sammen med han og blir fortalt hans egen historie. Det er vanskelig å beskrive hvor sterkt det er å bli fortalt dette ansikt til ansikt. Og all respekt til han som har gjort det han har gjort.

Hilsen oss fem

-Kirsten og Øyvind-

PS. For dei som er interesserte og ikkje har fått det med seg så er nettsiden vår oppdatert av Elisabeth.

Nå er det lørdag kveld, og me har natt til i dag hatt besøk av to kjekke guttar fra barneheimen. Me henta dei i går og hadde dei med oss i bilen, noe som ungane våre syns var veldig stas. Marcos og Oscar som fekk vera med oss har siden sist helg uttrykt et sterkt ønske om å vera med oss ein dag. Så dei var veldig fornøgde. På kvelden blei det spilling, vi har kjøpt et spill som er nesten som fantasi. Ikkje akkurat det letteste spillet når en ikke kan så mye spansk. Men det var veldig kjekt, guttene koste seg og vi lærte mange nye ord.

Natt til i dag og i formiddag var det enormt mye regn. Så når me i dag skulle kjøre til byen kjørte vi til tider i elver istedenfor veier. Dette kan være utfordrende i et land der hovedveiene er fulle av hull. Så dei som sier at veiene i Norge er som i U-land har nok ikkje vært her å sett. Og ikkje nok med det, i dag har me brukt genser og bukser. Me har rett og slett våre kalde, det har vore ned mot 25⁰C.

Dette er veien (ELVEN) ut fra gaten vi bor

Her er en gate i byen.

Dette er hovedveien inn til byens største offentlige sykehus.

Her er byens golfbane.

Vi måtte til byen for å kjøpe diverse utstyr og desinfiseringsartikler til barneheimen. Det er nemlig en av guttane som har fått påvist tuberkulose. Dette fikk han vite på fredag kveld, da ble han fortalt at han måtte isoleres, men måtte vente til mandag for behandling siden dei bare tok imot alvorlige tilfeller i helgene. Så nå er fokuset på å sikre at dette ikke sprer seg. Noe som kan være utfordrende når de sanitære forholdene ikke er som hjemme i Norge, i tillegg lever disse guttene tett innpå hverandre. Mange deler kanskje et glass, ikke fordi de må men fordi de er vant med det. De deler også gjerne på maten dersom noen liker noe veldig godt og andre ikke liker det. Gutten har vært syk en stund, så det er ikke lett å finne ut hvor han kan ha fått dette fra, og det er på den andre siden mange som eventuelt kan ha blitt smittet. Vi er vaksinerte, men det foreligger ingen informasjon om guttene har blitt vaksinerte, og i så tilfelle hvilke vaksiner de har. Det er heller ikke klart hvem av de ansatte på barneheimen og skolen (som barneheimen driver) som er vaksinerte.

Eg og Øyvind syns det er en litt vanskelig situasjon, når me kommer med forslag til tiltak som kan og helst bør utførast, men som ikkje blir utført både på grunn av manglende kunnskap og forståelse for at det faktisk er nødvendig for å hindre smittespredning. Og i motsetning til det vi er vant med i forhold til å informere mest mulig, er det her ønskelig å si minst mulig, men det er kulturelle forskjeller.

Det me har gjort til nå, er at me med midler fra «Skape muligheter sammen» har kjøpt det som var nødvendig for å hindre smittespredning. Me har presisert det me meiner er viktigst, så får heller resten komme etter hvert som de selv ser behovet for det. De vet at vi er her for å hjelpe, og hva vi kan bidra med. Mer kan ikke vi gjøre i forhold til det på dette tidspunktet. Vi håper og ber om at dette går over i «ligaste lage», og det er på dette tidspunktet ingen av de andre som har indikasjoner på tuberkulose.

For vår del er det nå salig fred i heimen. Eg har funne meg en ny favorittsang, som me har hørt x antall ganger i kveld.

https://www.youtube.com/watch?v=I9cCPQVPv8o

Ellers så står nå rommet til tante Elisabeth klar til ho kommer ned 13. desember, med velkommen tegning og det hele. Me gleder oss alle til ho kommer.

Hilsen oss fem

-Kirsten og Øyvind-

Då har eg hatt ein dag på skulen der eg har fått snakka mykje med rektoren om kva ho ynskjer at eg skal gjera neste skuleåret (skuleåret er februar til november). Så langt ser det ut til at dei ynskjer at eg skal ha kombinert undervisning i data og engelsk på alle trinna (2-3 økter i veka på kvart trinn), hjelpe til i matematikk i 4. og 5. trinn (6 økter på kvart trinn) og hjelpe til i samfunnsfag og naturfag på 6. trinn (4-5 økter i veka i begge fag). I tillegg håper dei at eg skal få gjennomført såkalla «science fair» i naturfag og samfunnsfag på alle trinn. Var ein veldig hyggeleg samtale med ei som hadde klare visjonar om kva ho ynskjer å få til og kvifor dette er viktig. Gleder meg veldig til å ta fatt på dette, men med opp mot 40 økter (á 40min) i klasserommet så er det ikkje er noko som heiter tid til for- og etterarbeid her nede. Hovudmålet er i alle fall at eg skal introdusere meir praktisk undervisning, da undervisninga i dag hovudsakleg føregår som avskrift frå tavla grunna manglande lærebøker til elevene. Håpet er at dei andre lærarane skal kunne få moglegheit til å plukke opp nokon tips. Alle lærarane på skolen er rundt 22år og var ferdig utdanna før omlegginga av lærarutdanninga i Honduras vart gjennomført. Dei har derfor berre skulegang tilsvarande norsk vidaregåande, og fleirtalet studerer på kveldstid eller i helgene. I naturfag ynskjer rektoren at me skal gjennomføre enkle forsøk, i samfunnsfag på 6. trinn er ynskje at eg skal kunne bidra meir til undervisninga kring verdas land og religionar.

-Øyvind-

Idag har me våre på barneheimen og der var den store attraksjonen MAUR. Både ungane og ikke minst eg (Kirsten) synes det var veldig fasinerande å sjå koss dei jobba ilag.

Dette er maur som er veldig store og når dei kommer så mange er det nesten imponerande å sjå kor godt organisert det heile er. Maur tua er på den andre sida av muren som går rundt barneheimen, så den ser me ikkje. Men me såg rundt 50 meter med "motorei" av maur.

Ungane lekte som vanlig ilag med guttene. Elién har virkelig funnet tonen med Oscar.

Mens Amund leker mye med et brødrepar, her er Milton

Eg var med og hjalp til med lekser (og lærte mye selv og)! Etterpå hadde me tungegymnastikk på spansk. Her er to av fem brødre som bor på barnehjemmet Jose og Darling.

Hilsen oss fem

-Kirsten og Øyvind-

Dette har vore ei helg kor me hatt noe på programmet heile tida. På fredag var me først og handla ting til barneheimen (som me skreiv om på bloggen igår). Så tok me turen til barneheimen. Når me reiste heim derfra hadde me med oss en av guttane, for at han skulle ligge hos oss den natta. Det virka som om han synes det var veldig stas. Mens det var noen av dei andre guttane som godt kunne tenkt seg at det var dei som fekk vera med. Og det satser me på at me får til seinare. Det er nemlig ikkje så mye de får mulighet til å være med på utenfor barnehjemmet. Dette er av sikkerhetsmessige grunner. For en tid tilbake var guttene med på fotballtrening utenfor barneheimen, med det resultatet at en av guttene ble medlem av en gjeng. Siden gjengaktivitet er et stort problem, er dette noe vi virkelig ønsker å holde dem borte fra. På grunn av dette forsøker vi nå å få til mer aktiviteter inne på barneheimen sitt område.

Når me kom heim hadde Linda (hushjelpen vår) laga god kveldsmat til oss. Etter maten lekte ungene og koste seg veldig ilag. Me lærte José å spille svartepetter. Og så var det tid for seng.

Lørdags morgen var det ut på tur. Me ønska å ha en dag sammen med Linda og familien hennes, så me hadde planlagt at ho skulle vise oss en plass me kunne bade. Me blei til slutt 5 vaksne og 9 unger som skulle på tur i en femseters bil. Så en kan nesten sei at eg kjørte buss.

Turen gikk til en plass hvor me bada både i ei elv og på stranda litt lenger nede.

Dagen blei avslutta med å levere tilbake José på barneheimen. Der lekte me også ei god stund før me reiste heim.

Idag var me i kyrkja, der me stort sett oppholder oss på søndagsskulen heile familien. Sjøl om det er for 3-5 åringer passer vi gangske godt inn der, i alle fall både Kirsten og ungane. Siden nivået på spanskkunnskaper ikkje er så vanvittig høgt ENDA. 😉

Etterpå var det som vanlig noen av guttene som ville sitte på i bilen med oss. Da er det mye snakk og sang. Det er kjempe kjekt både for guttane, ungane våre, meg og Øyvind. Når me kom til barneheimen var det først middag. Og etter det var det kake for å feire dei som hadde hatt fødselsdag i august, september og oktober.

Nå er det blitt kveld i heimen, ungane søve og me er snart klar for seng me og etter ei kjekk og innholdrik helg. Nesten på andre sida av kloden gjer dei fleste av dåkke som leser bloggen dåkke snart klar til å gå på jobb, skule og det som måtte vera aktiviteten for dagen! Me tenker på dåkke i kalde Norge (i alle fall kaldere enn her)., og håper at dåkke har det bra!

Hilsen oss fem

-Kirsten og Øyvind-

Vi har vært på tur og handlet inn mye kjøkkenutstyr til barneheimen. Enkelte av tingene var det virkelig behov for å fornye.

Her er det nye og det gamle kjøleskapet. Det de hadde var nesten ikke brukende.

Dette var skjærefjøla dei hadde, denne brukte dei til alt.

Nå har dei én til kjøtt, én til fisk og én til grønnsaker.

Vi kjøpte mye kjøkkenutstyr, men også noen bokser som vi skal "innrede" til førstehjelpsskrin. Noe de nesten ikke hadde fra før. Og en boks med blandt annet kalkulator og skrivesaker.

Videre er vårt ønske å få forsørget guttene med fluortabletter og få dem undersøkt og behandlet hos tannlegen.

De og vi er utrolig takknemlige for at det er noen som har bidratt til å gjøre hverdagen enklere for dem. Vi vil derfor si tusen hjertelig takk til alle som har bidratt. Det er utrolig hvor mye en kan få ut av pengene her.

Hilsen oss fem

-Kirsten-

I helga hadde me oss en tur til byen med Linda (hushjelpen vår) og datteren hennes Ashley. Me fekk ordna det me skulle i bank og i butikker før me kjøpte oss noe mat og koste oss med sammen! Me bruker mye tid i lag med Linda og barna hennas, det er veldig kjekt for både store og små. Hun snakker bare spansk, så hun er en god lærer både for Kirsten og ungene. Det vi ikke forstår verbalt, det tar vi på tegnspråk eller visning.

Da vi hadde vært i byen skulle vi bare kjøre Linda og Ashley hjem, men da ville jo våre unger være med hjem til henne. Så det endte opp med at de to eldste fikk være igjen på besøk hos Linda mens vi reiste til barnehjemmet. Der hadde vi nok en fin dag!

Søndagen var vi i kirken, og etterpå var vi på Pizza Hut og spiste med hele barneheimen. Det var ei dame fra USA som hadde vært her og jobbet frivillig tidligere som var på besøk, så hun spanderte pizza på alle. Det er igjen veldig flott å se hvor takknemlige og glade de blir for noe sånn ekstra.

På mandagen hadde me en fin dag på barneheimen. Det er mye lek, spill og lekser som er aktivitetene på hverdagene. Men denne dagen var litt annerledes. Øyvind hadde som vanlig reist på skolen tidlig om morgenen, så når vi rundt lunsj skulle kjøre bort var det bare jeg og ungene som kjørte. Da vi kom til der vi pleier å svinge av hovedveien forstod jeg at det hadde skjedd noe. Det stod politi i vegen og dirigerte trafikken. Det var samlet en del folk som bare stod på en lang rekke på den ene siden av vegen. Da vi kom nærmere så jeg at det lå en mann midt i den ene veibanen, han var ikke tildekket, politiet gjorde ikke noe i forhold til han, de bare dirigerte trafikken rundt. Dette er for å si det mildt ikke noe vi er vant med i Norge. Men takk og lov så fikk jeg ungene til å se den andre veien, de kunne nesten se til en strand som vi var og badet på en annen dag, og de var veldig opptatt med det, heldigvis. Dagen etter kunne vi lese i avisen at dette hadde skjedd en time og ett kvarter før vi kjørte forbi, og at dette ikke hadde vært en trafikkulykke. Men at han hadde kjørt på moped, noen hadde kommet bak han og skutt han ned. Mest sannsynlig var han en utpresser eller på annen måte blandet inn i narkotika eller gjengaktivitet. Også dette var jeg forberedt på at vi kunne komme til å se noe av, men det blir noe helt annet å oppleve det. Dette er en av mange ting som gjør at vi er veldig glade på guttene sine vegner at de faktisk får en trygg og god oppvekst, slik at det er minst mulig sjanse for å rote seg borti for eksempel gjenger og narkotika. Og for vår egen del føler vi ikke at dette er noe som setter oss i fare.

Me har også hatt oss en liten runddans med sykdom igjen. Denne gangen har det vore forkjølelsen som har herja litt. Men me er på bedringens vei. Når me har vore litt halvegs i form så har me fått laga litt pynt til veggene. Me har begynt på alfabetet og me har lagt familietre. Så nå blir det så flott atta.

I dag har me vore heile dagen uten å vera på barneheimen. Men me tok oss en tur midt på dagen sammen med Linda og ungane hennas. Me gikk bare rett borti vegen her me bur. Veldig fint område med mye flotte store tre.

Noen glimt fra dagene på barneheimen;

Hilsen oss fem

-Kirsten-

Siden sist har vi opplevd mye. Vi har innholdsrike dager så tiden flyr. Noe som vi har sett og merket hele tiden er de store forskjellene mellom folk. Dette fikk jeg virkelig kjenne på da jeg en kveld i helgen skulle inn til byen for å kjøpe noe mat på kvelden. Da jeg kom til ett veikryss var det en gutt som sprang uten sko tvers over krysset, han hadde en fillete t-skjorte og en alt for stor bukse. Det så virkelig ut som om han bare eide det han gikk med. Da jeg skulle tilbake samme vei så jeg at det var fire gutter til som holdt til ved det samme krysset. Det virket som om denne gjengen hadde sitt område her. Det så ut som om de kunne være fra 5-9 år.

Dagen etter fikk vi fortalt at det gjerne også kunne hende at dette var gutter som hadde et hjem, men at de ikke hadde mat eller foreldre hjemme, og derfor ble de vandrende i gatene for å få tiden til å gå eller eventuelt skaffe seg noe mat.

Dette er noe som jeg var forberedt på å se, men likevel ble dette en veldig sterk opplevelse. Alt føles liksom så urettferdig og galt fordelt. Her skulle jeg til byen for å kjøpe noe vi kunne kose oss med på kvelden, mens disse guttene ikke hadde det mest nødvendige, mat og et trygt hjem. Dette ble ekstra spesielt når dette er snakk om gutter som virket til å være på alder med vår gutt.

Jeg er virkelig glad på vegne av de guttene som har vært så heldige å få plass på barnehjemmet Niños de la Luz. Det går nesten ikke ann å beskrive hvor heldige de er som har et trygt hjem, mat og folk som bryr seg om dem rundt seg. Det har virkelig gjort at de kan skape muligheter for en god framtid. Og vi som er norske tenker som oftest ikke en gang over hvor heldige vi er som har det vi trenger, det blir liksom som en selvfølgelighet i livet.

I Norge var hodebryet hva skal vi finne på å lage til middag eller kveldskos….

I Honduras er bekymringen for mange; har vi mat til neste måltid….

I Norge var spørsmålet hva skal vi finne på ikveld….

I Honduras snakker vi om at vi håper at vi har strøm og vann ikveld….

Det er nemlig slik at hver dag mellom kl. 11 og 13 forsvinner vannet, og noen dager er det borte til rundt kl.22. Dette på grunn av at noen store bedrifter kjøper opp hele forsyningen disse tidene. Men vi er heldige og har en pumpe fra en tank, så vi merker lite til dette.

Strømmen kan også være borte et par ganger en gang i løpet av døgnet, som regel 3 timer i strekk, noen ganger lenger.

Ellers må eg sei at vi har det bra alle sammen. Vi har det alle sammen veldig kjekt på barneheimen. Vi føler oss veldig inkluderte og ønska her.

I helga var vi med guttene på stranden på lørdag, her koste de seg veldig alle sammen.

Vi hadde med oss en gjeng i vår bil.

Jeg og Øyvind har brukt en god del tid og tanker på å finne ut hvor vi ønsker å bidra med pengene vi har fått inn. Vi har ikke bestemt oss for alt, men noe av det som vi skal kjøpe er;

• Nytt kjøleskap (dagens kjøleskap holder ikke maten kald)
• Tannlege til guttene, etui til tannkostene og fluortabletter(dette er virkelig nødvendig)
• Fornying av kjøkkenutstyr og kopper
• Grunnleggende førstehjelpsutstyr

Det er noe vi ønsker å starte med siden det er her vi føler det er mest behov for det.

I dag har vi feiret Eilén som ble 4 år.

Hilsen oss fem!

-Kirsten-

Idag har Elias fått fritt spillerom med kameraet.

Angelito

Marcos

Darwin

Angelito

Amund Angelito og Kirsten

Cindy og Amund ser på fotballtrening

Dei har vore så heldige å fått en fotballtrener som skal komme regelmessig, det var dei veldig glade for.

Når me var og handla idag var det full juleutstilling i heile butikken! Det starta allerede i en annen butikk da vi kom rundt 12 september. Men nå er det jul for fullt.

Me har hatt nok en varm og fin dag! Etter at butikken hadde lagt opp til julesnakk, så blei det en lenger samtale om hvorfor ikke alle har penger til julegaver. Men det er ikke så lett å forstå hvorfor , og hvorfor de da ikke bare kan få av julenissen.

Hilsen oss fem

-Kirsten-

Siden sist har me vore litt sjuke. Me har nok fått en virus infeksjon alle saman i meir eller mindre grad. Men nå er det vist over for alle sin del. Sånn innimellom at me har hatt litt sykdom så har me hatt det fint. Me har fått vore fleire dager på barneheimen, noen av oss. Og me har fått blitt betre kjent med ungane til Linda som er og lager mat og passer på huset for oss. Ho har tre barn. Justin på 5 år, Leandro på 2 år og Ashley på 8 måneder. I tillegg har me hatt besøk ein av av tantungene til Linda. Så det har til tider vore tilnærma barnehage her i huset! Det er veldig kjekt, for dei koser seg masse ilag. Her har dei god plass både inne og ute (som er innegjerda). Inne har det mye vore teikning og skriving i blant anna leksebøker, og ute har dei lekt med ball og bada mykje i et lite badebasseng som me har skaffa oss, og andre ganger bada i regnet. For når det regner her så DETTER det ned. Det har vore herligt for ungane å kunne kjøle seg litt ned på det varmeste. For JA, det er varmt her. Men det går ganske bra med alle i varmen. På det heilt varmaste er me ikkje så mykje ute. Og når det er for varmt inne på dagene så har me vifter så me kan få litt luft.

Elles er ungane blitt ganske gode på å bruke dei spanske orda dei kan, når dei leker med ungane, men også til oss vaksne. Amund var ferdig å spise og skulle si takk for maten; «takk for maten», jeg sa til han at han måtte si det til Linda. Da gikk han bort til henne og sa «takk for maten». Når jeg så sier du må si det på spansk så snur han seg til henne og sier «PÅ SPANSK». Til slutt fikk han sagt «Gracias por la comida». Hun lager mye god mat til oss, heilt fantastisk med en så flink kokk i huset.

Den siste uken nå har vi foruten å forsøke å få alle friske også prøvd å bli ferdige med oppgaver til studiene våre begge to.

Ungene liker godt å være med Linda, hun har hatt med seg sine unger så de har fått tid ilag. Det er flott å sjå at ungane er blitt så trygge på Linda at dei kan for eksempel vera heime i huset med henne mens vi er på butikken eller har noen ærend i byen!

En typisk dag er at me er heime på formiddagen (har litt barnehage/leksetid) eller evt. er i byen eller på butikken og gjør noen ærend. Så spiser vi lunsj, og så reiser vi til barnehjemmet. Her er vi til rundt 4 tiden, så er det hjem, kveldsmat og legging.

Når vi kommer til barneheimen midt på dagen kommer ungene litt etter litt fra skolene. De går på forskjellige skoler. Noen går på den skolen som drives på barnehjemmet, mens de som er eldre går på andre skoler. De aller minste er også ferdige litt før de eldste. Fra skoleslutt og frem til mat er det som regel god tid til å gjøre det vi ønsker. Nå i starten har det vært mye bli kjent snakk og lek. Så er det mat og etter maten er det tid for det de må gjøre. Noen gjør lekser og da kan vi kanskje hjelpe til litt og motivere dem. Andre har plikter på barnehjemmet som rydding, vasking blant annet. Men det er alltid noen som er ferdige med det de skal som har lyst til å leke med ungene våre. Det virker som om de har funnet seg veldig godt til rette på barnehjemmet.

Ellers har vi her i huset fått en leieboer som ikke betaler for seg. En gekko som har fått navnet Alexandra.

Og vi hadde en liten (ca. 6cm) kakerlakk som prøvde å komme seg inn, men den kostet Linda ut og lukket døren. Ungene kom deretter inn og fortalte at Linda hadde slått den veldig hardt, og siden har ingen sett den. Andre krypdyr vi har fått nærkontakt med er taranteller. Guttene på barnehjemmet ropte oss bort en dag vi var ute. Da vi kom bort holdt de på å «fiske» opp taranteller fra hullene de bodde i i bakken. Jeg syns ikke det var spesielt stas, nå som jeg faktisk hadde begynt å tenke at det kanskje ikke var så mange store edderkopper her. De jeg har observert til nå har nemlig vært ganske tynne og spinkle, så selv om noen av dem har vært ganske store så har til og med jeg klart å ta hånd om dem.

La Ceiba er en by som ligger mellom kystlinjen og en fjellkjede der den høgeste toppen Pico Bonito er 2435 moh. Denne fjelltoppen er det ikke ofte vi ser for det er mye skyer rundt den, men me har fått sett den tre ganger til nå. Frå terassen vår har me denne utsikten opp mot fjellkeden, me bur så å sei i jungelen sjøl om me bur i ei gate.

.

Hilsen oss fem

-Kirsten-