Demonstrasjon på veien, skorpion på badet, men harskuldrene senket og nyter øyeblikket. Uten vann!!

Eg har hatt en dag i Honduras nå. Men eg må likevel tilbake til Panama City for å få med siste delen av turen. På hotellet i Panama fekk eg meg ei god og lang natt med søvn. Eg fekk for siste gang på 14 dager dusja i varmt vann🧖‍♀️! (Og når du vet at det er lenge til neste gang så er det ekstra godt).... Eg fekk meg litt frokost og kaffe, hadde god tid til å nyta den og slappe av litt før eg reiste til flyplassen!



Flyturen gikk veldig greit. Men når eg kom fram var det ingen kjente på flyplassen. Eg fekk kontakt med Josué etterhvert, men dei var blitt noe forsinka pga. mye trafikk. Så då hadde eg muligheten til å få meg litt etterlengta nylaga tortilla med bønnestuing og avokado! Vanvittig godt!



Så kom Josué, Walter og kjæresten hans. Då var det bare å sette seg i bilen. På turen fra San Pedro Sula til La Ceiba bruker vi vanligvis 3-3,5 time. Mens vi brukte rundt 6 timer. Dette på grunn av mye trafikk og 4 ulykker. Pluss en stopp og to for å kjøpe mat og litt og Lichas. Lichas eller Rambutan er en veldiggod frukt der fruktkjøttet likner litt på druer.




Det å kjøre på veiene i Honduras er virkelig ikke som hjemme i Norge. Her gjelder det å få med seg mest mulig og flest mulig på det fremkomstmiddelet man har. Og så lenge det eller de henger på så er det lov.


På turen bort satt jeg og Josué og diskuterte det faktum at broren til presidenten i Honduras nettopp har blitt dømt i USA for narkohandel og at Presidenten også er innblandet i dette. Vi snakket om at vi får håpe folk ikke demonstrerer før etter at jeg er ute av landet igjen. Rett etter dette fikk Josué telefon fra moren, som kunne fortelle at i dag hadde demonstranter satt fyr på bildekk på broen over Rio Danto! Det er den siste broen vi må over for å komme til La Ceiba. Og her finnes det ikke noe veinett, her er det kun en vei mellom de ulike byene! 😨

Klump i halsen, åååhhh nei. Det va jo akuratt dette som ikkje skulle skje.

Mens vi kjørte diskuterte vi ulikd alternativer, vi kunne eventeuelt overnatte i en by mellom San Pedro Sula og La Ceiba. Men vi fikk etterhvert melding om at det nå var mulig å passere.

Når vi var ca. 5 km fra broen stoppet trafikken opp og det var meget saktegående kø frem til broen. Men vi kom oss forbi.

Siden de hadde startet såpass tidlig som de hadde gjort, var det bare noen få dekk som enda brant når vi kjørte forbi.

Men det er ikke til å komme bort fra at det likevel var en noe trykka og spesiell stemning i bilen når vi nærmet oss broen! Vi passerte først en lastebil der det satt fyllt opp med væpnet politi. Deretter brannbil. Når vi kom over på andre siden stod det også væpnet politi og 3 politibiler.



Vi burde kunne føle oss trygge når politiet er tilstede. Men slik er det ikke her i Honduras. 💔 De gangene det er demonstrasjoner her, ender det ofte med at politiet går inn i situasjonen og begynner å skyte. Uten at det trenger være noen uroligheter rundt demonstrasjonen.

Etter at vi hadde passert broen og kom innover mot byen sovnet jeg og ble vekket når vi var fremme.

Veien opp fra hovedveien og opp til huset er en meget ujevn grusvei. Så her må vi ta bena fatt! Når du da har en rullekoffert på 23kg er det godt å ha med seg Josué! Han slengte kofferten på nakken, så gikk vi oppover. Det er ikke lys langs veien, så lommelykta på mobiltelefonen måtte på for at vi skulle kunne gå, og være sikre på at vi ikke tråkket på slanger eller liknende...

Så kom vi frem til huset vårt, jeg og Øyvind har sammen med Elisabeth (søsteren hans) kjøpt og bygget huset. Som nå var ferdig bygget og innredet. Sist jeg var her hadde vi kun gulv og vegger.

Det var ubeskrivelig godt å komme frem. Men selvfølgelig var det noen småkryp spm ventet på meg.

Det første jeg gjorde var å gå inn på badet fof å gå på do. Her ble jeg møtt av en skorpion, så dj kan si deg ble mye skrik og hyl.



Heldigvis var Josué rett i nærheten, så han kom og fjernet den.

Etterpå tok jeg en runde for å se på rommene, da fant jeg såklart en edderkopp. Som igjen Josué tok seg av.

Josué er den jurididke representanten og en av koordinatorene i organisasjonen her i Honduras, i tillegg til å være en god venn som hjelper til med det meste, og sier aldri nei! Det er også han som bor i huset for å passe på det.

Når jeg da var innlosjert låste Josué dørene og gikk for å kjøpe vann og litt mat. Mens jeg ventet i huset, så da fikk jeg pakket ut av kofferten og slappet av litt.

Vi ligger såpass langt borte fra bilveien og så langt opp mot jungelen at vi ikke hører biler på kveldene. Det eneste vi hører er jungellyder. Vanskelig å beskrive, med det er enormt avslappende og behagelige lyder.


Så var det vannet da, ellervi kan heller kalle det mangel på vann. Det er lenge siden det har regnet i hele regionen og vi er derfor uten vann. Så det at jeg skrev at jeg nå hadde tatt den siste varme dusjen på 14 dager kan fort ende med at det var siste dusj i det hele tatt på 14 dager.

Når jeg sier at vi ikke har vann, så snakker jeg altså om vann i kranen og i rørene. For drikkevannet må vi uansett kjøpe. Men viss det fortsetter sliksom dette, blir vi noknødt til å kjøpe vannfor å vaske oss og tømme i do.

Etter litt mat og ei god natts søvn var det en ny dag. Det var bare helg fantastisk å våkne opp til denne utsikten fra soverommet. Rett ut til palmer og flotte trær.



Jeg våknet tidlig og låste meg ut gjennom flere sikkerhetslåser. Før soven var kommet helt opp fikk jeg tid til å nyte utsikten, plassen, stillheten og freden.



Jeg fikk óg snakka litt med Øyvind og ungene hjemme i Norge.

I 9 tiden stod Josué opp og vi ruslet nedover i bygda. Vi gikk til en liten kafé eller bod, hvor de selger mat. Her kjøpte vi oss litt mat, slappet av og pratet om løst og fast.



Etterpå forflyttet vi oss til bakgården hostanten til Josué en koslig dame som er søsteren til Lili (hun er koordinator i organisasjonen). Her satte vi oss i skyggen i noen hengekøyer, og her ble vi værende til langt ut på ettermiddagen.



Det var veldig hyggelig, og vi fikk pratet med mange som kom forbi eller innom.

Tanten til Josué som heter Hilda driver en "pulperia", som er en lkten kiosk, derfor er det mange som kommer innom i løpet av en dag.

Jeg hadde det veldig kjekt med Eliseo, en gutt som nettopp har fyllt 3 år. Han prater mye, synger og er en livlig og fantasifull gutt. Her er han sammen med søskenbarnet sitt!




Jeg sa til Josué at en av de største forskjellene mellom Honduras og Norge travelheten vi er rammet av i Norge, behovet for å være så enormt effektive og produktive. Mens her blir man bare dratt ned på jorda og enten man vil det eller ikke blir man tvunget til å senke skuldrene og ta livet med ro.

Noe jeg tenker at jeg burde være flikere til når jeg er i Norge også. DET ER JO HER OG NÅ SOM ER SELVE LIVET.

Ut på ettermidsagen kom Lili, som hadde vært bortreist noen dager. Vi fikk pratet mye og hadde en veldig fin avslutning på dagen.


Til slutt vil jeg bare si tusen tusen hjertelig takk til hver enkelt av dere som har vært med å bidra i innsamlingen . Vi klarte til slutt å nå målet på 20 000 kroner. Siden det ble overført på Vipps i tillegg. Sammen med 10 000 som ble samlet inn tidligere i høst samt en enkel donasjon på 5000 har vi nå tilsammen fått inn 35 000 kroner. Og har da nok til å bygge!

Fantastisk og nesten overveldende respons på innsamlingen.

Igjen tusen takk! <3

Her viser plattingen vi skal bygge på.

Det var alt for denne gang.

Nå er jeg klar for en ny dag, håper dere har en fin søndag!

Hilsen meg

-Kirsten-

137 visninger

Organsiasjonsnummer (Norge):       NO 913 984 528

Personería Jurídica (Honduras):       2016000564

  • Grey Facebook Icon
  • Grey Instagram Icon
  • Grey Snapchat Icon

© 2018 av Skape muligheter sammen