Author: Skape muligheter sammen

Dette har vore ei helg kor me hatt noe på programmet heile tida. På fredag var me først og handla ting til barneheimen (som me skreiv om på bloggen igår). Så tok me turen til barneheimen. Når me reiste heim derfra hadde me med oss en av guttane, for at han skulle ligge hos oss den natta. Det virka som om han synes det var veldig stas. Mens det var noen av dei andre guttane som godt kunne tenkt seg at det var dei som fekk vera med. Og det satser me på at me får til seinare. Det er nemlig ikkje så mye de får mulighet til å være med på utenfor barnehjemmet. Dette er av sikkerhetsmessige grunner. For en tid tilbake var guttene med på fotballtrening utenfor barneheimen, med det resultatet at en av guttene ble medlem av en gjeng. Siden gjengaktivitet er et stort problem, er dette noe vi virkelig ønsker å holde dem borte fra. På grunn av dette forsøker vi nå å få til mer aktiviteter inne på barneheimen sitt område.

Når me kom heim hadde Linda (hushjelpen vår) laga god kveldsmat til oss. Etter maten lekte ungene og koste seg veldig ilag. Me lærte José å spille svartepetter. Og så var det tid for seng.

Lørdags morgen var det ut på tur. Me ønska å ha en dag sammen med Linda og familien hennes, så me hadde planlagt at ho skulle vise oss en plass me kunne bade. Me blei til slutt 5 vaksne og 9 unger som skulle på tur i en femseters bil. Så en kan nesten sei at eg kjørte buss.

Turen gikk til en plass hvor me bada både i ei elv og på stranda litt lenger nede.

Dagen blei avslutta med å levere tilbake José på barneheimen. Der lekte me også ei god stund før me reiste heim.

Idag var me i kyrkja, der me stort sett oppholder oss på søndagsskulen heile familien. Sjøl om det er for 3-5 åringer passer vi gangske godt inn der, i alle fall både Kirsten og ungane. Siden nivået på spanskkunnskaper ikkje er så vanvittig høgt ENDA. 😉

Etterpå var det som vanlig noen av guttene som ville sitte på i bilen med oss. Da er det mye snakk og sang. Det er kjempe kjekt både for guttane, ungane våre, meg og Øyvind. Når me kom til barneheimen var det først middag. Og etter det var det kake for å feire dei som hadde hatt fødselsdag i august, september og oktober.

Nå er det blitt kveld i heimen, ungane søve og me er snart klar for seng me og etter ei kjekk og innholdrik helg. Nesten på andre sida av kloden gjer dei fleste av dåkke som leser bloggen dåkke snart klar til å gå på jobb, skule og det som måtte vera aktiviteten for dagen! Me tenker på dåkke i kalde Norge (i alle fall kaldere enn her)., og håper at dåkke har det bra!

Hilsen oss fem

-Kirsten og Øyvind-

Vi har vært på tur og handlet inn mye kjøkkenutstyr til barneheimen. Enkelte av tingene var det virkelig behov for å fornye.

Her er det nye og det gamle kjøleskapet. Det de hadde var nesten ikke brukende.

Dette var skjærefjøla dei hadde, denne brukte dei til alt.

Nå har dei én til kjøtt, én til fisk og én til grønnsaker.

Vi kjøpte mye kjøkkenutstyr, men også noen bokser som vi skal "innrede" til førstehjelpsskrin. Noe de nesten ikke hadde fra før. Og en boks med blandt annet kalkulator og skrivesaker.

Videre er vårt ønske å få forsørget guttene med fluortabletter og få dem undersøkt og behandlet hos tannlegen.

De og vi er utrolig takknemlige for at det er noen som har bidratt til å gjøre hverdagen enklere for dem. Vi vil derfor si tusen hjertelig takk til alle som har bidratt. Det er utrolig hvor mye en kan få ut av pengene her.

Hilsen oss fem

-Kirsten-

I helga hadde me oss en tur til byen med Linda (hushjelpen vår) og datteren hennes Ashley. Me fekk ordna det me skulle i bank og i butikker før me kjøpte oss noe mat og koste oss med sammen! Me bruker mye tid i lag med Linda og barna hennas, det er veldig kjekt for både store og små. Hun snakker bare spansk, så hun er en god lærer både for Kirsten og ungene. Det vi ikke forstår verbalt, det tar vi på tegnspråk eller visning.

Da vi hadde vært i byen skulle vi bare kjøre Linda og Ashley hjem, men da ville jo våre unger være med hjem til henne. Så det endte opp med at de to eldste fikk være igjen på besøk hos Linda mens vi reiste til barnehjemmet. Der hadde vi nok en fin dag!

Søndagen var vi i kirken, og etterpå var vi på Pizza Hut og spiste med hele barneheimen. Det var ei dame fra USA som hadde vært her og jobbet frivillig tidligere som var på besøk, så hun spanderte pizza på alle. Det er igjen veldig flott å se hvor takknemlige og glade de blir for noe sånn ekstra.

På mandagen hadde me en fin dag på barneheimen. Det er mye lek, spill og lekser som er aktivitetene på hverdagene. Men denne dagen var litt annerledes. Øyvind hadde som vanlig reist på skolen tidlig om morgenen, så når vi rundt lunsj skulle kjøre bort var det bare jeg og ungene som kjørte. Da vi kom til der vi pleier å svinge av hovedveien forstod jeg at det hadde skjedd noe. Det stod politi i vegen og dirigerte trafikken. Det var samlet en del folk som bare stod på en lang rekke på den ene siden av vegen. Da vi kom nærmere så jeg at det lå en mann midt i den ene veibanen, han var ikke tildekket, politiet gjorde ikke noe i forhold til han, de bare dirigerte trafikken rundt. Dette er for å si det mildt ikke noe vi er vant med i Norge. Men takk og lov så fikk jeg ungene til å se den andre veien, de kunne nesten se til en strand som vi var og badet på en annen dag, og de var veldig opptatt med det, heldigvis. Dagen etter kunne vi lese i avisen at dette hadde skjedd en time og ett kvarter før vi kjørte forbi, og at dette ikke hadde vært en trafikkulykke. Men at han hadde kjørt på moped, noen hadde kommet bak han og skutt han ned. Mest sannsynlig var han en utpresser eller på annen måte blandet inn i narkotika eller gjengaktivitet. Også dette var jeg forberedt på at vi kunne komme til å se noe av, men det blir noe helt annet å oppleve det. Dette er en av mange ting som gjør at vi er veldig glade på guttene sine vegner at de faktisk får en trygg og god oppvekst, slik at det er minst mulig sjanse for å rote seg borti for eksempel gjenger og narkotika. Og for vår egen del føler vi ikke at dette er noe som setter oss i fare.

Me har også hatt oss en liten runddans med sykdom igjen. Denne gangen har det vore forkjølelsen som har herja litt. Men me er på bedringens vei. Når me har vore litt halvegs i form så har me fått laga litt pynt til veggene. Me har begynt på alfabetet og me har lagt familietre. Så nå blir det så flott atta.

I dag har me vore heile dagen uten å vera på barneheimen. Men me tok oss en tur midt på dagen sammen med Linda og ungane hennas. Me gikk bare rett borti vegen her me bur. Veldig fint område med mye flotte store tre.

Noen glimt fra dagene på barneheimen;

Hilsen oss fem

-Kirsten-

Siden sist har vi opplevd mye. Vi har innholdsrike dager så tiden flyr. Noe som vi har sett og merket hele tiden er de store forskjellene mellom folk. Dette fikk jeg virkelig kjenne på da jeg en kveld i helgen skulle inn til byen for å kjøpe noe mat på kvelden. Da jeg kom til ett veikryss var det en gutt som sprang uten sko tvers over krysset, han hadde en fillete t-skjorte og en alt for stor bukse. Det så virkelig ut som om han bare eide det han gikk med. Da jeg skulle tilbake samme vei så jeg at det var fire gutter til som holdt til ved det samme krysset. Det virket som om denne gjengen hadde sitt område her. Det så ut som om de kunne være fra 5-9 år.

Dagen etter fikk vi fortalt at det gjerne også kunne hende at dette var gutter som hadde et hjem, men at de ikke hadde mat eller foreldre hjemme, og derfor ble de vandrende i gatene for å få tiden til å gå eller eventuelt skaffe seg noe mat.

Dette er noe som jeg var forberedt på å se, men likevel ble dette en veldig sterk opplevelse. Alt føles liksom så urettferdig og galt fordelt. Her skulle jeg til byen for å kjøpe noe vi kunne kose oss med på kvelden, mens disse guttene ikke hadde det mest nødvendige, mat og et trygt hjem. Dette ble ekstra spesielt når dette er snakk om gutter som virket til å være på alder med vår gutt.

Jeg er virkelig glad på vegne av de guttene som har vært så heldige å få plass på barnehjemmet Niños de la Luz. Det går nesten ikke ann å beskrive hvor heldige de er som har et trygt hjem, mat og folk som bryr seg om dem rundt seg. Det har virkelig gjort at de kan skape muligheter for en god framtid. Og vi som er norske tenker som oftest ikke en gang over hvor heldige vi er som har det vi trenger, det blir liksom som en selvfølgelighet i livet.

I Norge var hodebryet hva skal vi finne på å lage til middag eller kveldskos….

I Honduras er bekymringen for mange; har vi mat til neste måltid….

I Norge var spørsmålet hva skal vi finne på ikveld….

I Honduras snakker vi om at vi håper at vi har strøm og vann ikveld….

Det er nemlig slik at hver dag mellom kl. 11 og 13 forsvinner vannet, og noen dager er det borte til rundt kl.22. Dette på grunn av at noen store bedrifter kjøper opp hele forsyningen disse tidene. Men vi er heldige og har en pumpe fra en tank, så vi merker lite til dette.

Strømmen kan også være borte et par ganger en gang i løpet av døgnet, som regel 3 timer i strekk, noen ganger lenger.

Ellers må eg sei at vi har det bra alle sammen. Vi har det alle sammen veldig kjekt på barneheimen. Vi føler oss veldig inkluderte og ønska her.

I helga var vi med guttene på stranden på lørdag, her koste de seg veldig alle sammen.

Vi hadde med oss en gjeng i vår bil.

Jeg og Øyvind har brukt en god del tid og tanker på å finne ut hvor vi ønsker å bidra med pengene vi har fått inn. Vi har ikke bestemt oss for alt, men noe av det som vi skal kjøpe er;

• Nytt kjøleskap (dagens kjøleskap holder ikke maten kald)
• Tannlege til guttene, etui til tannkostene og fluortabletter(dette er virkelig nødvendig)
• Fornying av kjøkkenutstyr og kopper
• Grunnleggende førstehjelpsutstyr

Det er noe vi ønsker å starte med siden det er her vi føler det er mest behov for det.

I dag har vi feiret Eilén som ble 4 år.

Hilsen oss fem!

-Kirsten-

Idag har Elias fått fritt spillerom med kameraet.

Angelito

Marcos

Darwin

Angelito

Amund Angelito og Kirsten

Cindy og Amund ser på fotballtrening

Dei har vore så heldige å fått en fotballtrener som skal komme regelmessig, det var dei veldig glade for.

Når me var og handla idag var det full juleutstilling i heile butikken! Det starta allerede i en annen butikk da vi kom rundt 12 september. Men nå er det jul for fullt.

Me har hatt nok en varm og fin dag! Etter at butikken hadde lagt opp til julesnakk, så blei det en lenger samtale om hvorfor ikke alle har penger til julegaver. Men det er ikke så lett å forstå hvorfor , og hvorfor de da ikke bare kan få av julenissen.

Hilsen oss fem

-Kirsten-

Siden sist har me vore litt sjuke. Me har nok fått en virus infeksjon alle saman i meir eller mindre grad. Men nå er det vist over for alle sin del. Sånn innimellom at me har hatt litt sykdom så har me hatt det fint. Me har fått vore fleire dager på barneheimen, noen av oss. Og me har fått blitt betre kjent med ungane til Linda som er og lager mat og passer på huset for oss. Ho har tre barn. Justin på 5 år, Leandro på 2 år og Ashley på 8 måneder. I tillegg har me hatt besøk ein av av tantungene til Linda. Så det har til tider vore tilnærma barnehage her i huset! Det er veldig kjekt, for dei koser seg masse ilag. Her har dei god plass både inne og ute (som er innegjerda). Inne har det mye vore teikning og skriving i blant anna leksebøker, og ute har dei lekt med ball og bada mykje i et lite badebasseng som me har skaffa oss, og andre ganger bada i regnet. For når det regner her så DETTER det ned. Det har vore herligt for ungane å kunne kjøle seg litt ned på det varmeste. For JA, det er varmt her. Men det går ganske bra med alle i varmen. På det heilt varmaste er me ikkje så mykje ute. Og når det er for varmt inne på dagene så har me vifter så me kan få litt luft.

Elles er ungane blitt ganske gode på å bruke dei spanske orda dei kan, når dei leker med ungane, men også til oss vaksne. Amund var ferdig å spise og skulle si takk for maten; «takk for maten», jeg sa til han at han måtte si det til Linda. Da gikk han bort til henne og sa «takk for maten». Når jeg så sier du må si det på spansk så snur han seg til henne og sier «PÅ SPANSK». Til slutt fikk han sagt «Gracias por la comida». Hun lager mye god mat til oss, heilt fantastisk med en så flink kokk i huset.

Den siste uken nå har vi foruten å forsøke å få alle friske også prøvd å bli ferdige med oppgaver til studiene våre begge to.

Ungene liker godt å være med Linda, hun har hatt med seg sine unger så de har fått tid ilag. Det er flott å sjå at ungane er blitt så trygge på Linda at dei kan for eksempel vera heime i huset med henne mens vi er på butikken eller har noen ærend i byen!

En typisk dag er at me er heime på formiddagen (har litt barnehage/leksetid) eller evt. er i byen eller på butikken og gjør noen ærend. Så spiser vi lunsj, og så reiser vi til barnehjemmet. Her er vi til rundt 4 tiden, så er det hjem, kveldsmat og legging.

Når vi kommer til barneheimen midt på dagen kommer ungene litt etter litt fra skolene. De går på forskjellige skoler. Noen går på den skolen som drives på barnehjemmet, mens de som er eldre går på andre skoler. De aller minste er også ferdige litt før de eldste. Fra skoleslutt og frem til mat er det som regel god tid til å gjøre det vi ønsker. Nå i starten har det vært mye bli kjent snakk og lek. Så er det mat og etter maten er det tid for det de må gjøre. Noen gjør lekser og da kan vi kanskje hjelpe til litt og motivere dem. Andre har plikter på barnehjemmet som rydding, vasking blant annet. Men det er alltid noen som er ferdige med det de skal som har lyst til å leke med ungene våre. Det virker som om de har funnet seg veldig godt til rette på barnehjemmet.

Ellers har vi her i huset fått en leieboer som ikke betaler for seg. En gekko som har fått navnet Alexandra.

Og vi hadde en liten (ca. 6cm) kakerlakk som prøvde å komme seg inn, men den kostet Linda ut og lukket døren. Ungene kom deretter inn og fortalte at Linda hadde slått den veldig hardt, og siden har ingen sett den. Andre krypdyr vi har fått nærkontakt med er taranteller. Guttene på barnehjemmet ropte oss bort en dag vi var ute. Da vi kom bort holdt de på å «fiske» opp taranteller fra hullene de bodde i i bakken. Jeg syns ikke det var spesielt stas, nå som jeg faktisk hadde begynt å tenke at det kanskje ikke var så mange store edderkopper her. De jeg har observert til nå har nemlig vært ganske tynne og spinkle, så selv om noen av dem har vært ganske store så har til og med jeg klart å ta hånd om dem.

La Ceiba er en by som ligger mellom kystlinjen og en fjellkjede der den høgeste toppen Pico Bonito er 2435 moh. Denne fjelltoppen er det ikke ofte vi ser for det er mye skyer rundt den, men me har fått sett den tre ganger til nå. Frå terassen vår har me denne utsikten opp mot fjellkeden, me bur så å sei i jungelen sjøl om me bur i ei gate.

.

Hilsen oss fem

-Kirsten-

Nå har me hatt tri dager på barneheimen. Det har vore utruligt kjekt! Spesielt kjekt har det vore å sjå den gleden ungene på barneheimen viser når me kjem på besøk! Dei er utrulig flinke og tålmodige, forklarer på spansk og teiknspråk til både meg og ungane! Dei leker med ungene våre og passer på dei, som om dei er storebrødrene deira!

Me ser fram til å tilbringe meir tid med guttane på barneheimen, og gleder oss til å bli kjent med dei!

Hilsen oss fem!

– Kirsten –

Eg må nesten starte frå begynelsen.

9/9-14 Heile turen starta med at me natt til onsdag fekk informasjon på epost om at dei to første flya me skulle ta frå Stavanger og London var kanselerte. Men når me gikk inn på nettet viste det seg at flyet gikk som planlagt, men at våre biletter var kanselerte. Så me gikk og la oss.

10/9-14 Øyvind stod opp igjen etter tri tima med søvn og kjørte til Sola med Elisabeth. I korte trekk var det vanskelig å få hjelp der inne, fordi dei ikkje var heilt enige om hvem som hadde ansvaret for oss. Men til slutt ordna det seg og me fekk ordna slik at bilettane våre vart gyldige igjen!

Så då var me på vei, spente og letta over at det hadde ordna seg. Spesielt ungane syntes det var stas med fly og alt som følger med det! Turen gikk fint til London, der hadde me ganske knapt med tid, men det gikk, mye på grunna av at vi fikk snike oss forbi alle køane siden me hadde med oss tri små! På det neste flyet tilbrakt vi 9,5 time. To og en halv av desse var det turbulens og det var det som skulle til for at Eilén skulle sovne. Elias sov ikke på flyturen, men i det øyeblikk at flyet landet på bakken i Miami klarte han ikke holde øynene oppe lenger. Her fant vi oss en shuttle buss som kjøret oss til hotellet, og fekk ei god natts søvn. Vi sov alle nesten 12 timer (vi hadde ikke trodd at vi skulle få ungene til å sove så lenge på grunn av tidsforskjellen).

11/9-14 Etter en amerikansk frokost på hotellet gikk turen til flyplassen igjen. Her fikk me litt hjelp av en vennlige ansatte til å pakke om bagasjen. Det var tydeligvis noen av koffertene som «visst» var blitt tyngre i løpet av turen. Når me kom inn på flyplassen var det tydelig at dei gjorde seg klar til markering av 11. september. Det kom militærfolk med uniformer og flagg marsjerende. Før flyet skulle letta hadde me litt tid som skulle brukes.

Når me så kom oss på dette flyet var det bare ett par timer med fly, men nesten heile tida måtte me ha på belte på grunn av turbulens. Vel landa i San Pedro Sula i Honduras oppdaga me at Øyvind ikkje hadde fått med seg kortholderen med bankkort og førerkort fra Miami. Men me fekk nå sperra korta, og har nå bestilt nytt! (Har også bestilt til Kirsten, siden ho hadde mista sitt). På flyplassen blei me henta av Cesar, han hadde med seg en bekjent som skulle kjøre oss. Her er det ikke samme fokus på sikring av barn og voksne i bil. Så på denne turen var det alle 5 i baksetet.

Vi stoppte på veien og fikk oss noe mat, før vi kom oss frem til huset vårt. Her hadde Mary gjort alt klar for oss. Så vi kunne bare bære inn bagasjen vår og føle oss som hjemme. Vi fikk hilse på Linda som skal være hushjelpen vår.

12/9-14 I dag ble det mye ordning av ting til huset. Vi var på en handletur og fikk kjøpt inn det vi hadde behov for både ting og mat. Siden ingen av oss har sertifikatet så måtte Mary kjøre oss. Vi har altså en bil som vi ikke kan kjøre før vi har fått tilsendt nye førerkort. Så akkurat nå er vi ikke så mye rundt forbi. Senere fikk vi god honduransk mat av Linda. Ungene var noe skeptiske, men de var flinke å prøve. Det ble tidlig kveld siden vi enda ikke har klart å stille oss helt om, normal til å våkne på har vært 04.00.

13/9-14 Likt ble det i dag også, opp og hopp kl. 04.00, men klokka er jo tross alt 12.00 i Norge da. I dag har me slappa av og vore en tur til en «Pulperia», en liten kiosk lignende sak, som ligger rett nedi gaten vi bor i. Nå i ettermiddag hadde vi en time ca med PØS regn, da var Eilén og Elias ute og «badet» i regnet.

Vi har funnet oss godt til rette i huset, og sett bort fra at vi til tider er ganske varme, så har vi det bare bra!

14/9-14 Idag har vi også bare hatt en avslappende dag og kost oss i varmen! Har også brukt litt tid for å få lagt til dette blogginnlegget. Men det blir nok lettere etter hvert.

LItt refleksjon over forskjellene mellom her og Norge. Når vi var og handlet fikk vi virkelig se hvordan de gjør for å få sysselsatt flest mulig. Det var veldig mange som gikk rundt i butikken for å hjelpe til. Og når vi skulle betale var det fire til fem stykker som var med i prosessen med å få varene opp på handlekurven, registrert i kassen, kontrollert at alt vi skulle kjøpe ikke var ødelagt, lagt i poser og båret ut i bilen. De har gjort det de kan for at flest mulig skal få jobb.

Kom gjerne med tilbakemeldinger eller send mail dersom det er noe å berette hjemmefra!

Hilsen alle oss fem!

-Kirsten-

Hei,

For interesserte hadde søndagsrevyen en lengre reportasje om barns forhold i Honduras. Hvordan oppvekstvilkårene og fremtidsutsiktene er for barna.

Det er dette som gjør at vi ønsker og bidra til å skape muligheter sammen med barn i Honduras.

Gå inn her: http://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen

Velg søndag 07.09.2014 og velg tiden 28:14 i sendingen.

#bakgrunn