Da er det dessverre blitt ei god stund siden sist vi har fått skrevet eit innlegg. Selv om det har gått lenge siden sist posting har arbeidet godt for fullt heile i 2022. I bunnen av innlegget er det et galleri med bilder over noe av det som er gjort. Går de inn på hvert bilde får de mer forklaring om det enkelte bildet.
Dette året har vi blant annet laget mat 2-4 gonger i uken og hatt leksehjelp flere gonger i uken. Derimot vil jeg spesielt trekke frem to ting, rapporter og programmet vi startet opp i februar.
Vi i Norge har alltid hatt nær kontakt med de som arbeider i Honduras, men nytt fra januar er at vi har greidd å systematisere dette mer. Etter hver aktivitet leverer de en rapport med bilder og ulik informasjon. Dette har gjort at vi i mye større grad har fått oversikt over alt arbeidet som faktisk blir gjort i Honduras.
I februar organiserte vi den støtten vi gir gjennom et program, som de som arbeider med oss i Honduras har utarbeidet. Kort fortalt er ungene organisert i ulike grupper utifra alder, der den enkelte skal kjenne en tilhørighet og skal kunne utvikle seg. Målet er at de eldste etterhvert skal ta del i arbeidet med dei mindre. Vi er veldig fornødd så langt, og vil utvikle dette programmet videre.
Elles skjer de mye spennende i lokalsamfunnet rundt oss, der flere av våre frivillige er med å driv frem positive endringer, uten særleg økonomiske bidrag fra Skape muligheter sammen. De arbeider mellom annet med å få sett opp busskur, stenlegge gatene i landsbyen og få sikrere strømtilgang til deler av landsbyen.
Dette er veldig kort oppsummert hva vi har gjort så langt i år. Vi er veldig takknemlig for alle som støtter arbeidet vårt, som gjev muligheter til alle på bildene under til å bidra positivt i sitt liv og landsbyen sin, Granadita. Er det flere som ønker å støtte arbeidet vårt, kan de gjøre det her.
I begynnelsen av april begynte skolene i Granadita med fysisk oppmøte på skolen en dag i uken. Skape muligheter sammen kjøpte inn skoleutstyr som ble delt ut til barna som er tilknyttet organisasjonen.
På grunn av smittetrykket i området avventet vi litt med å åpne matsalen og begynne med leksehjel. Etter påske fikk vi endelig åpnet matsalen hvor det ble servert varme måltider og avholdt leksehjelp på ettermiddagene. Det var 14 barn og unge som deltok, fordelt på 3 ulike grupper. Det ble også holdt foreldremøte.
Medisinsk brigade
I april ble det avholdt en medisinsk brigade på det lokale helsesenteret, hvor det ble tilbudt gratis helsehjelp fra spesialister. Helsesenteret ligger en kort kjøretur ut fra Granadita. I samarbeid med det lokale helsesenteret bidro vi med transport til og fra helsesenteret slik at flere fikk anledning til å benytte seg av dette tilbudet.
Feiring av morsdagen
Den 9. mai var det morsdag i Honduras. Vanligvis er dette en dag som markeres med en større feiring. Dagen ble i år markert innenfor rammene av smittevern, hvor mødrene tilknyttet organisasjonen kom i mindre grupper og fikk servert et varmt måltid.
Arbeid med muren rundt organisasjonens område
Arbeidet med bygging av muren rundt området der organisasjonen har sine lokaler og bygging av et eget kontor går stadig fremover. Om alt går etter planen vil arbeidet være ferdig i løpet av høsten.
Sprøting av vegetasjon
I Hondras må man jevnlig sprøyte vegetasjonen for å forhindre oppblomstring av mygg som sprer smittsomme sykdommer slik som dengue. I juni har det derfor blitt gjennomført en ny runde med sprøyting av vegetasjonen.
Informasjonsmøte om koronasmitte
I april ble det holdt et informasjonsmøte om koronasmitte og smittevern for foresatte og andre støttemottakere.
Situasjonen nå
I begynnelsen av mai besluttet myndighetene i Honduras å stenge skolene i 60 dager grunnet smittesituasjonen. Det er derfor et opphold i leksehjelpen, og matsalen er stengt inntil videre. Vi håper å kunne åpne matsalen og begynne med leksehjelp igjen i juli.
I mars var det veldig mye koronasmitte i området der Skape muligheter sammen arbeider. Man har derfor valgt å nedskalere eller ikke gjennomføre mange av aktivitetene vi vanligvis holder. I løpet av mars har vi likevel fått gjennomført mange aktiviteter og prosjekter.
Byggearbeider
Byggearbeidet som foregår der organisasjonen holder til nå er godt i gang. Dette byggearbeidet er finansiert privat og går ikke av midlene til organisasjonen, men organisasjonen vil dra nytte av det. En mur rundt området vil bidra til betydelig økt sikkerhet og et stort planert område vil gi ungene bedre mulighet for aktiviteter. Etterhvert vil et nytt kontor gi de frivillige en god plass å arbeide og følge opp støttemottakerene (bildet under er av dagens kontor).
Sprøyting av vegetasjon
Dengue er en virussykdom som finnes i tropiske strøk, hvor smitten blir spredt med mygg. I Honduras er risikoen for å bli smittet av dengue til stede hele året, men verst er det i regnsesongen som går fra oktober til februar. Man må derfor jevnlig sprøyte vegetasjonen for å unngå oppblomstring av mygg som sprer smitten. Skape muligheter sammen støtter dette arbeidet lokalt.
Rørarbeider
I 2020 bidro Skape muligheter sammen til finansieringen av å få lagt spillvann fra bolighus i rør under bakken. Arbeidet bidro til å redusere spredning av sykdom og oppblomstring av mygg. I år har vi støttet arbeidet med å få deler av grøftene langs veien bygget over.
Informasjonsmøte om tuberkulose
Forekomsten av tuberkulose i Honduras utgjorde 31 tilfeller per 100 000 innbyggere i 2019, i henhold til offisielle tall. Det er mye stigma knyttet til sykdommen. Skape muligheter sammen samarbeidet i mars med den lokale helsestasjonen for å tilrettelegge for et informasjonsmøte om tuberkulose.
Utdeling av vannfilter
Skape muligheter sammen har bistått den lokale menigheten La gran comision med organisering og smittetiltak i forbindelse med utdeling av vannfilter til 60 husstander i Granadita. Dette innebærer at husstandene nå trygt kan drikke vann rett fra springen i stedet for å kjøpe vann.
Dia del Padre
Den 19. mars var den farsdag i Honduras. Skape muligheter sammen arrangerte aktivitet for barna, hvor barna lagde fine farsdagskort. Vanligvis markere man denne dagen med å invitere far og barn til en markering der alle får kake, men på grunn av smittesituasjonen måtte aktivitetene nedskaleres for å unngå smitte.
Dersom du ønsker å støtte arbeidet vårt, finn du mer informasjon her.
I Honduras har vi begynt å legge til rette for et nytt skoleår med leksehjelp i organisasjonens lokaler. Her er det standard at stolene sitter fast i skolepultene, og vi har dermed bestilt spesiallagde skolepulter fra en lokal håndverker. Tanken er at disse skolepultene skal brukes til flere aktiviteter. Vi har også fått laget til en egen skoletavle.
Leksehjelpen må tilpasses til koronasituasjonen, og klargjøring av lokalene innebærer derfor også tydelig informasjon om smittevernstiltak.
COVID-19 – smittesituasjonen i Honduras
Fylket der organisasjonen holder til, Atlantida, er for tiden svært hardt rammet av koronasmitte. Vanligvis begynner det nye skoleåret i Honduras i månedsskiftet januar/februar, men på grunn av smittesituasjonen er oppstarten utsatt til mars. Vi håper å kunne starte opp med leksehjelp etter påske, men må forholde oss til smittesituasjonen. Etter at Honduras stengte ned uken etter Norge i fjor, har elever i Honduras enda ikke fått være fysisk tilbake på skolen.
Økt sikkerhet
Denne måneden begynte arbeidet med å få på plass en mur rundt hele eiendommen der organisasjonen har lokaler. Dette er et privat initiativ, og organisasjonens midler brukes ikke til dette arbeidet. Muren vil likevel bidra til å bedre sikkerheten for organisasjonen.
Vi håper at muren i fremtiden vil gi organisasjonen mulighet for å tilby barn og unge trygge fritidsaktiviteter på ettermiddagen.
Støtte fra flere land
Selv om mye av midlene til Skape muligheter sammen kommer fra Norge, kommer det også bidrag fra flere andre land. Organisasjonen har den siste tiden har mottatt mat fra personer i Honduras som ønsker å bidra til å distribuere til de mest trengende i denne vanskelige tiden. Vi er veldig takknemlig for all støtten til arbeidet vår. Ønsker du å bidra?
Bli kjent med en av våre frivillig
Dilma Lili Funez Arteaga er en av våre koordinatorer i Honduras, med ansvar for utdanning, sosiale aktiviteter og helse. Lili har et brennende engasjement for barn og unge, og har på ulike måter jobbet for barn og unge gjennom hele livet. Under er en hilsen fra Lili.
Først og fremst vil vi i Skape muligheter sammen takke for all støtten i året som har gått. Uten denne støtten hadde det ikke vært mulig å få gjennomført så mye som vi fikk gjort i 2020. Nedenfor følger en liten oppsummering av arbeidet i året som gikk:
I 2020 var det 18 barn og unge som mottok studiestøtte fra Skape muligheter sammen. Skape muligheter sammen jobber tett med familiene som mottar støtte, og gjennom året har vi hatt flere møter med foresatte og støttemottakere. Frivillige har holdt foredrag for støttemottakere, foresatte og andre interesserte omkring forskjellige temaer, som søppelrydding, vannsparing, verdier og hygiene.
Ny matsal
Den nye matsalen stod ferdig i januar. Vi rakk så vidt det var å åpne matsalen i mars, før den måtte stenges etter 2 uker grunnet Covid-19. I perioden matsalen var åpen fikk opptil 40 barn servert et varmt måltid 4 dager i uken.
Matutdeling
I tiden matsalen har vært nedstengt støttet vi en lengre periode 15 familier med utdeling av mat hver fjortende dag. Som følge av høyere matpriser reduserte vi etter hvert dette til matposer til 10 familier hver tredje uke. Vi har også gitt kurver med mat til 10 eldre.
Dengue
Det har periodevis vært store utbrudd av Dengue i Honduras. Sykdommen spres via mygg, og i tillegg til informasjon har vi bidratt med sprøyting av nærområdet i Granadita.
COVID19
Skape muligheter sammen har informert om smittevern under aktiviteter i regi av organisasjonen. Vi har også holdt egne informasjonskvelder om smittevern og håndhygiene, hvor vi blant annet har delt ut masker, håndsåpe og informasjonsplakater.
Utdanning
Grunnet situasjonen med Covid-19 er det mange barn som har hatt problemer med skolegangen. Våre frivillige har tilbudt de mest utsatte barna jevnlig leksehjelp. På grunn av dette samlet vi også inn penger til kjøp av en PC.
Sosialt arbeid
Skape muligheter sammen har gitt støtte og bidratt til feiring av flere merkedager i Honduras blant annet dia del indio og barnas dag. Feiringene har blitt lagt opp for ivaretakelse av smittevern. I tillegg har det blitt gitt støtte til flere bursdagsfeiringer.
Så lenge smittesituasjonen har tillatt det har vi arrangert ulike aktiviteter for barn og unge gjennom året. Blant aktivitetene har det vært å lage smykker, maling og dekorering av matsalen.
Helse
I samarbeid med den lokale helsetjenesten har vi tilrettelagt for at barna tilknyttet organisasjonen og andre i lokalsamfunnet har fått influensavaksine, medisiner mot parasitter og multivitaminer. Videre bidro vi til å få på plass håndtering av avløpsvannet i deler av landsbyen der organisasjonen holder til.
Orkaner
Honduras ble hardt rammet av to orkaner kort tid etter hverandre. Skape muligheter sammen bidro med utdeling av mat og klær til de som var hardest rammet.
Søndagen starta med møte med disse flotte ungdommene som skal være med å ha ansvar for de sosiale aktivitetene. Fantastiske møtelokaler og ivrige jenter.
Barnebarna til Lili var også med. De fikk bade mens vi hadde møte.
Vi avsluttet dagen med kino. Familien Adams. 😊
Før kinoen var jeg innom i banken for å ta ut penger. Noe som ikke har vært så lett å få til denne gangen. For oss som bor i Norge og er vant med å bruke en app på telefonen blir det fryktelig tungvint når man må reise inn til byen med bankbok for å kunne ta ut. Siden jeg ikke hadde med meg passet og bankboken hadde blitt byttet, måtte jeg reise inn til byen på mandagen også, for å få dem til å lage ny bankbok.
Over til mandagen, stod opp tidlig og gikk ned til Lili hun skulle ikke til byen, men det skulle broren hennes, så jeg fikk sitte på med dem. Jeg kom meg til banken og fikk meg nå bankbok og fikk tatt ut penger. Jeg spiste frokost sammen med ei bekjent. Veldig hyggelig å treffe henne igjen.
Så ble det litt vas og kikking i butikker. Betale for postboksen vår mm. Når jeg går og rusler på handlesenteret ser jeg en familie som tydeligvis ikke har sett en rulletrapp før. Både barna, foreldrene og det som så ut til å være besteforeldrene var i ekstase når de så rulletrappen. Og enda mer når de stilte seg på trappen og ble kjørt nedover, som om det var en karusell.
Det er nok ikke så mange som aldri har vært i byen og sett blant annet rulletrapp, men det er noen. Som er oppvokst i rurale strøk og hele livet bare har oppholdt seg der.
Siden vi ikke har hatt vann i huset på noen dager, og jeg visste at jeg ikke fikk vaske håret før jeg kom til Norge, unnet jeg meg den luksusen å gå på en frisørsalong og be dem om å vaske og tørke håret mitt! Det var fantastisk.
Litt senere traff jeg Ana Cecilia, som har besøkt oss i Norge. Veldig koselig å få en oppdatering på hvordan det går med henne og familien!
Når jeg skulle hjem hadde jeg egentlig en plan om at min gode venn og taxisjåfør skulle kjøre meg. Men siden han ikke kunne, måtte jeg spille på andre kjente. For å reise aleine med den lokale bussen aleine er noe jeg bare IKKE tørr å gjøre! Heldigvis kunne Saralee kjør meg hjem. Så da var dagen bokstavelig talt reddet.
Tirsdagen startet med at min gode venn og taxisjåfør som skulle kjøre meg til flyplassen når jeg skulle reise meldte avbud. Det var jo akkurat det som ikke skulle skje. Det er også det som har vært så gidt med han, at når vi har avtalt noe så kommer han. Men det dukket opp noe, som han ikke kunne forutsett. Så da var det ikke annet å gjøre enn å finne et annet alternativ. Han kom med et tilbud om en som han kjente. Men jeg liker best å kjøre med noen jeg vet hvem er.
Så jeg satt Josué på saken, og han ordnet kjapt med en kamerat som kunne kjøre oss.
Resten av dagen gikk egentlig til møter med støttemottakere, foresatte og mellom oss i organisasjonen for å planlegge neste år. Her er bilde fra det ene møtet. Disse to får tilbud om universitetsutdanning.
Så var det pakking og noen timers søvn før alarmen gikk kl. 4.00.
Siden vi ikke har vann ble vasken unnagjort med våtservietter.
Og jeg var klar for avreise.
Då var det bare reisen tilbake som står igjen.
Jeg og Josué gikk ned mot hovedveien, der vi skulle bli hentet, men måtte sitte en god stund å vente. Jeg hadde i utgangspunktet sagt at jeg ville kjøre kl. 6. Men Josué sa at han skulle komme 5.20. Og han kom kl. 5.50. Så da lå vi godt ann,
tter skjemaet.
Kjøreturen gikk greit. Me mye flott natur å se på. Og mange spesielle og andeledes kjøretøy og måter å laste et kjøretøy på.
Når vi hadde kjørt et stykke plukket vi med oss Darwin. Som er blitt som vår Honduranske unge. Han var med resten av turen til flyplassen. De ventet en liten stund før de kjørte tilbake, og jeg reiste videre alene.
Må bare si en ting om Honduras, de kan å sysselsette folk. Etter å ha sjekket inn bagasjen gikk jeg til passkontrollen. Her står det først en mann og tar imot et skjema eg hadde med meg.
Så til neste som sjekker pass, fingeravtrykk og boardingpass.
Videre til ei anna som sjekker boardingpass. Så til nestemann som sjekker pass opp mot boardingpass. Så var det gjennomlysning av bagasje. Og etter det videre til gaten hvor de sjekket pass og boardingpass. 🤪 adjø Honduras.
Etter en 2 timers flytur var det litt over en time ventetid i Panama.
Så gikk turen til Amsterdam der jeg har hatt noen avslappende timer før siste del av reisen.
På Sola hentet Øyvind meg og vi reiste rett til Åsenhallen for å gjøre klar til Solamessen.
Litt temperaturfakta:
Når jeg reiste fra Honduras var det rundt 30°
Kom til Panama der var det 39°
Videre til Amsterdam 5°
Og hjemme på Sola 7°
Helt tilslutt må jeg si at jeg har hatt en flott tur. Jeg sakket med mange flotte barn og ungdommer som er takknemlige for at de får støtte fra Skape muligheter sammen. Jeg har snakket med foreldre og besteforeldre som er glade for at deres barn har fått mulighet til å gå på skole.
Jeg sitter igjen med en takknemlighet for at vi har det så godt her i Norge. Vi lever en trygg plass og har mat og hus.
Og jeg er enormt takknemlig for at så mange har vært med å støtte det arbeidet vi gjør. Noe som gir oss mulighet til å fortsette med det arbeidet.
Onsdag morgen starta med en busstur inn til byen. Det å ta en lokale buss er i seg selv en opplevelse. Én er selvfølgelig sjåfør, én går rundt i bussen og tar i mot penger, én er innkaster og passer på at alle er kommet innforbi døren før bussen suser videre. Det er også hans oppgave å informere de som går langs veien om hvor denne bussen skal. Noe han gjør ved å rope. Og dersom noen gir tegn til at de vil være med bussen, er det han som sier ifra til den som kjører slik at de stopper og venter til vedkommende har løpt frem til og kommet eg inn på bussen.
Vi kom inn til en tilstnelatende full buss. Men de som stod lenger bak i bussen ropte og pekte for å få oss til å komme helt bak. Vi forsøkt etter beste enve å gå bakover i den trange midtgangen. Hvor det er en selvfølge at alle snakker med alle, selv om de ikke kjenner hverandre. Alle vinduene som kunne åpnes var heldigvis åpne, slik at det kom mye luft inn når vi kjørte. Jeg prøvde så godt jeg kunne å blende inn med de jeg reiste sammen med. Men når du er såpass hvit i huden som jeg er, så er ikke det særlig lett. De fleste så på meg som om jeg var litt utenomjordisk. Jeg prøvde å smile tilbake og gjorde som ingenting mens jeg fortsatte å gå bakover.
Når vi kom helt bak i bussen var det noen få ledige seter, jeg fikk plass helt bakerst. Noe som ikke plent er min favorittplass i og med at jeg lett blir reisesyk. Men med alle vinduene åpne gikk det veldiggreit. Når jeg satt det gikk det mange tanker igjennom hodet mitt! Så mange foskjfllige liv og skjebner. På mange av dem er det ikke vanskelig å se at de har levd og lever et tøft liv. Mens på andre kan det virke som de har det de trenger. De har fine klæg og er fint stelte! Men det som er sannheten bak mange av disse fasadene, er at dette er det eneste settet med file klær de har. Og det tar de på seg før de reiser inn til byen.
Når vi kom inn til byen var jeg med Lili og vasket i en kirke. Verken hun eller jeg var i særlig god form, så vi ble ikke lenge i byen. Men før min faste taxisjåfør kjørte oss hjem fikk vi være med på litt sang og kake for Carlos som fyllte 3 år.
Så blei det sånn for min del at jeg fikk mageproblem og hadde 2 dager hvor jeg egentlig ikke gjorde så mye annet enn æ holde sengen og springe på do!
Den ene kveldin fikk jeg besøk av Lili. Vi satt og snakket og heklet sammen.
Ellers har eg brukt dei siste 2 dagene på å bli bedre i magen. Med andre ord, eg har ikkje opplevd så mye utenfor huset.
Men inni huset har eg truffe på mange småkryp. En heil gjeng med maur som ville inn i huset.
Biller, edderkopper med mer… Her er forresten Spike, hunden som er med å passe på huset vårt.
Og Lili har heile tia passt på at eg har fått mat og drikke.
Den eine dagen eg var ålaina i huse, låg eg å slappa av. Plutselig høye eg fysst 4 så 2 skot. Eg høyrde de ganske godt. Så eg sendte melding til Lili og spurte om ho hadde høyrt det og om det var i nærheten av ho. Svaret fra henna var, ja stemme det. Eg hørte det, men det var lenger vekke. Når då Josué kjeme og eg spør hen, svarer han at det sikkert bare var noe som solgte våpenå, som lot de prøva.
Så slo det meg. De æ så vandte med det at de ikkje er redde ei gang. Mens eg høppe te den verste konklusjonen, før eg roe meg ner. Bare til info, så æ dette avnitte skreve mæ litt merkelige ord mæ vilje. Så det kje ska vær så lett å øvesedja te et aent språg.
I går kveld kom Martha og Daniella innom en tur. De ville forberede seg til dagens aktivitet som er laging a armbånd.
Etter å ha sovet godt i natt var eg klar for en dusj. Det var en kald dusj, men den blei kort óg. I det ene hjørnet av dusjen satt det en edderkopp og skumlet på meg.
Vel ikke lenge etterpå kom to gutter bærende på en hengekøye/hengebenk. Det er årets julegave fra meg og Øyvind til hverandre. Fantastisk å sitte i skyggen i denne.
Så litt over klokken 9 kom en liten gruøpe med barn og unge som ville lage armbånd. Dei var i 2,5 time, og såg virkelig ut til å kosa seg og bare være barn! Veldig kjekt å få være i lag med denne fine gjengen!
I ettermiddag var eg med Lili på et møte i den lokale kirken her.
Her er noen glimt fra gåturen til kirken. Første bilde her er skolen med flott natur i bakgrunnen.
Til informasjon, så er jeg fremdeles veldig fornøyd med at vi har vann i tanken!
Nesten hele bygda er uten vann, og har vært det i nesten 3 uker. På denne tiden er det vanligvis en god del regn. Men til nå har det vært tørke, elver og bekker har lite eller ikke noe vann i det hele tatt. Derfor må vi klare oss med det lille vannet vi kjøper. Til nå har jeg hatt 3 bøtter med vann fra en vannkumme ute, og 1 stor flaske me renset vann til å drikke og vaske hendene i.
Men idag kom regnet. Det var nesten en time med regn. Og i 40 av disse minuttene gikk jeg rundt og rundt huset for å samle inn regnvann. Og klarte til slutt å få fyllt opp "pilaen" vaskekummen som er ute.
Det er nesten vanskelig å forklare den følelsen når du hører at det kommer vann! For en glede.
På søndag hadde vi en flott dag hvor vi ikke gjorde noe produktivt eller effektivt. Målet var kun å kose oss! Og det klarte vi. Først kjørte vi til en restaurant og koste oss, spiste og pratet.
Så kjørte vi til et hus ved stranden hvor noen vi kjenner holder til. Her fikk vi bade i bassenget og dusjet!!! Fantastisk!
Igår var en rein møtedag! Vi var i møte fra kl. 9 til 19.30. Dette var forskjellige møter. Alle møtene var fine, hver på sin måte. De fortalte sterke historier om hvordan deres oppvekst eller fortid har vært. Jeg er utrolig glad for å få lov å bli kjent med så mange av dem som bor her! ❤
Her blir noen av klærne vi hadde med fra norge gitt til denne fine prinsessa på 4 måneder!
I løpet av disse dagene jeg har vært her til nå, har jeg sett hørt og opplevd mye spennende. Noe av det er alle småkrypa som svirrer rundt her nede.
En annen fasinerende og fin ting jeg har sett er hvordan barna klarer å leke med alt. Plutselig er de i sin egen verden. Her har 2 av jentene sin egen lekekrok.
Idag tidlig fikk jeg telefon fra Lili. Hun lurte på om jeg kunne ta med meg Josué og komme ned til huset hennes. Hun ville ha oss med ut å spise frokost.
Vi tok en mototaxi til Roma. Her koste vi oss med en god frokost før vi ble kjørt tilbake!
Vel tilbake ble det etterhvert tid for møte med koordinatorene i organisasjonen.
Så var det tid for avslapping resten av dagen. Viss vi ser bort fra 40minutt med å samle regnvann!
En god drøs me Josué før det ble kveld. Rett før jeg skulle til å legge meg kunne jeg høre at det var begynt å komme vann i tanken! ❤😊
Eg har hatt en dag i Honduras nå. Men eg må likevel tilbake til Panama City for å få med siste delen av turen. På hotellet i Panama fekk eg meg ei god og lang natt med søvn. Eg fekk for siste gang på 14 dager dusja i varmt vann🧖♀️! (Og når du vet at det er lenge til neste gang så er det ekstra godt)…. Eg fekk meg litt frokost og kaffe, hadde god tid til å nyta den og slappe av litt før eg reiste til flyplassen!
Flyturen gikk veldig greit. Men når eg kom fram var det ingen kjente på flyplassen. Eg fekk kontakt med Josué etterhvert, men dei var blitt noe forsinka pga. mye trafikk. Så då hadde eg muligheten til å få meg litt etterlengta nylaga tortilla med bønnestuing og avokado! Vanvittig godt!
Så kom Josué, Walter og kjæresten hans. Då var det bare å sette seg i bilen. På turen fra San Pedro Sula til La Ceiba bruker vi vanligvis 3-3,5 time. Mens vi brukte rundt 6 timer. Dette på grunn av mye trafikk og 4 ulykker. Pluss en stopp og to for å kjøpe mat og litt og Lichas. Lichas eller Rambutan er en veldiggod frukt der fruktkjøttet likner litt på druer.
Det å kjøre på veiene i Honduras er virkelig ikke som hjemme i Norge. Her gjelder det å få med seg mest mulig og flest mulig på det fremkomstmiddelet man har. Og så lenge det eller de henger på så er det lov.
På turen bort satt jeg og Josué og diskuterte det faktum at broren til presidenten i Honduras nettopp har blitt dømt i USA for narkohandel og at Presidenten også er innblandet i dette. Vi snakket om at vi får håpe folk ikke demonstrerer før etter at jeg er ute av landet igjen. Rett etter dette fikk Josué telefon fra moren, som kunne fortelle at i dag hadde demonstranter satt fyr på bildekk på broen over Rio Danto! Det er den siste broen vi må over for å komme til La Ceiba. Og her finnes det ikke noe veinett, her er det kun en vei mellom de ulike byene! 😨
Klump i halsen, åååhhh nei. Det va jo akuratt dette som ikkje skulle skje.
Mens vi kjørte diskuterte vi ulikd alternativer, vi kunne eventeuelt overnatte i en by mellom San Pedro Sula og La Ceiba. Men vi fikk etterhvert melding om at det nå var mulig å passere.
Når vi var ca. 5 km fra broen stoppet trafikken opp og det var meget saktegående kø frem til broen. Men vi kom oss forbi.
Siden de hadde startet såpass tidlig som de hadde gjort, var det bare noen få dekk som enda brant når vi kjørte forbi.
Men det er ikke til å komme bort fra at det likevel var en noe trykka og spesiell stemning i bilen når vi nærmet oss broen! Vi passerte først en lastebil der det satt fyllt opp med væpnet politi. Deretter brannbil. Når vi kom over på andre siden stod det også væpnet politi og 3 politibiler.
Vi burde kunne føle oss trygge når politiet er tilstede. Men slik er det ikke her i Honduras. 💔 De gangene det er demonstrasjoner her, ender det ofte med at politiet går inn i situasjonen og begynner å skyte. Uten at det trenger være noen uroligheter rundt demonstrasjonen.
Etter at vi hadde passert broen og kom innover mot byen sovnet jeg og ble vekket når vi var fremme.
Veien opp fra hovedveien og opp til huset er en meget ujevn grusvei. Så her må vi ta bena fatt! Når du da har en rullekoffert på 23kg er det godt å ha med seg Josué! Han slengte kofferten på nakken, så gikk vi oppover. Det er ikke lys langs veien, så lommelykta på mobiltelefonen måtte på for at vi skulle kunne gå, og være sikre på at vi ikke tråkket på slanger eller liknende…
Så kom vi frem til huset vårt, jeg og Øyvind har sammen med Elisabeth (søsteren hans) kjøpt og bygget huset. Som nå var ferdig bygget og innredet. Sist jeg var her hadde vi kun gulv og vegger.
Det var ubeskrivelig godt å komme frem. Men selvfølgelig var det noen småkryp spm ventet på meg.
Det første jeg gjorde var å gå inn på badet fof å gå på do. Her ble jeg møtt av en skorpion, så dj kan si deg ble mye skrik og hyl.
Heldigvis var Josué rett i nærheten, så han kom og fjernet den.
Etterpå tok jeg en runde for å se på rommene, da fant jeg såklart en edderkopp. Som igjen Josué tok seg av.
Josué er den jurididke representanten og en av koordinatorene i organisasjonen her i Honduras, i tillegg til å være en god venn som hjelper til med det meste, og sier aldri nei! Det er også han som bor i huset for å passe på det.
Når jeg da var innlosjert låste Josué dørene og gikk for å kjøpe vann og litt mat. Mens jeg ventet i huset, så da fikk jeg pakket ut av kofferten og slappet av litt.
Vi ligger såpass langt borte fra bilveien og så langt opp mot jungelen at vi ikke hører biler på kveldene. Det eneste vi hører er jungellyder. Vanskelig å beskrive, med det er enormt avslappende og behagelige lyder.
Så var det vannet da, ellervi kan heller kalle det mangel på vann. Det er lenge siden det har regnet i hele regionen og vi er derfor uten vann. Så det at jeg skrev at jeg nå hadde tatt den siste varme dusjen på 14 dager kan fort ende med at det var siste dusj i det hele tatt på 14 dager.
Når jeg sier at vi ikke har vann, så snakker jeg altså om vann i kranen og i rørene. For drikkevannet må vi uansett kjøpe. Men viss det fortsetter sliksom dette, blir vi noknødt til å kjøpe vannfor å vaske oss og tømme i do.
Etter litt mat og ei god natts søvn var det en ny dag. Det var bare helg fantastisk å våkne opp til denne utsikten fra soverommet. Rett ut til palmer og flotte trær.
Jeg våknet tidlig og låste meg ut gjennom flere sikkerhetslåser. Før soven var kommet helt opp fikk jeg tid til å nyte utsikten, plassen, stillheten og freden.
Jeg fikk óg snakka litt med Øyvind og ungene hjemme i Norge.
I 9 tiden stod Josué opp og vi ruslet nedover i bygda. Vi gikk til en liten kafé eller bod, hvor de selger mat. Her kjøpte vi oss litt mat, slappet av og pratet om løst og fast.
Etterpå forflyttet vi oss til bakgården hostanten til Josué en koslig dame som er søsteren til Lili (hun er koordinator i organisasjonen). Her satte vi oss i skyggen i noen hengekøyer, og her ble vi værende til langt ut på ettermiddagen.
Det var veldig hyggelig, og vi fikk pratet med mange som kom forbi eller innom.
Tanten til Josué som heter Hilda driver en "pulperia", som er en lkten kiosk, derfor er det mange som kommer innom i løpet av en dag.
Jeg hadde det veldig kjekt med Eliseo, en gutt som nettopp har fyllt 3 år. Han prater mye, synger og er en livlig og fantasifull gutt. Her er han sammen med søskenbarnet sitt!
Jeg sa til Josué at en av de største forskjellene mellom Honduras og Norge travelheten vi er rammet av i Norge, behovet for å være så enormt effektive og produktive. Mens her blir man bare dratt ned på jorda og enten man vil det eller ikke blir man tvunget til å senke skuldrene og ta livet med ro.
Noe jeg tenker at jeg burde være flikere til når jeg er i Norge også. DET ER JO HER OG NÅ SOM ER SELVE LIVET.
Ut på ettermidsagen kom Lili, som hadde vært bortreist noen dager. Vi fikk pratet mye og hadde en veldig fin avslutning på dagen.
Til slutt vil jeg bare si tusen tusen hjertelig takk til hver enkelt av dere som har vært med å bidra i innsamlingen . Vi klarte til slutt å nå målet på 20 000 kroner. Siden det ble overført på Vipps i tillegg. Sammen med 10 000 som ble samlet inn tidligere i høst samt en enkel donasjon på 5000 har vi nå tilsammen fått inn 35 000 kroner. Og har da nok til å bygge!
Fantastisk og nesten overveldende respons på innsamlingen.
Igjen tusen takk! <3
Her viser plattingen vi skal bygge på.
Det var alt for denne gang.
Nå er jeg klar for en ny dag, håper dere har en fin søndag!
Jeg reiser alene, fra Sola flyplass til San Pedro Sula flyplass i Honduras. Der blir jeg hentet av godeste snille Josué.
Total reisetid denne gangen er bare rundt 35 timer. 👍Med en overnatting i Panama! 🇵🇦
Men jeg har aldri reist helt alene til Honduras før, jeg merker at dette blir en prøvelse.
Etter å ha ventet rundt 3 timer på Sola flyplass var det tid for å fly avgårde! 🛫
Det siste bilde her var sånn ca der eg kunne sett Nærbø.
Som eg hadde fått mail om så var det ikkje vanlig mat på første fly på grunn av streik. Men me fekk litt vann og en vaffelkjeks med karamellfyll. (Utgått på dato, men smakte godt! 😉)
Så etter en kjapp blund landa me i Amsterdam.
Etter landinga tok det ca 15 minutter før vi kom oss ut fordi det ikke var personal ved gaten. Siden vi landet på gate B23 og jeg skulle til E5 var det bare å ta bena fatt!
🏃♀️😅 For jeg hadde bare 1 time og 10 minutt til neste fly. Og enda mindre nå, siden vi ble litt forsinka!
Gjennom passkontrollen! Takk og lov for selvscannere! 😁
Så ble jeg så heldig å bli utplukket til tilfeldig kontroll av håndbagasjen!
Jeg kjennte at pulsen steg litt da! For de hadde IKKE hastverk!
Men nå sitter jeg altså klar på flyet til panama City og kan senke skuldrene!
