Me er utrulig takknemlige for all støtten me har fått til byggeprosjektet i Honduras! Tusen takk for både store og små bidrag.
Me er så godt som ferdig. Det mangle bare gjerdet rundt område som skal brukes som kjøkkenhage.
Me vil ønske alle ei god førjulstid!
Idag er Skape muligheter sammen på plass på Julemarknad på Halsnøy kulturhus. Kom innom eller ta kontakt på facebook om det er noko du kunne tenkt deg!
Skape muligheter sammen er på plass på Julemesse i Ognahallen. Farsdagsgave eller julegaver, me har mye forskjellig! Marie Tyldum Elisabeth Leidland og Elias står idag frem til kl. 16. Kirsten Kvitvær Leidland og Eilén imorgen kl 12-16.
Fredag var siste dag før me starta heimresien. Denne dagen brukte med sammen med en del av ungane som får støtte av Skape muligheter sammen og to av de foresatte. Vi hadde ulike leker, god mat og drikke, i tillegg til at barna hadde forberedt underholdning. Det blei fremført fleire danser og noen fremførte dikt! En utrolig kjekk opplevelse for alle!
Selve opplegget varte i rundt tre timer. Men mange av ungene fortsatte leken til langt ut på kvelden en fantastisk avslutning på et herlig opphold i Honduras.
Tusen takk til alle som har støttet organisasjonen i sommer og dere som er faste givere. Barna og foresatte er utrolig takknemlige! Alle bidrag, små og store, betyr mye!!!
Er det noen som ønsker å støtte Skape muligheter sammen med et engangsbeløp eller som fast giver, er dette mulig å gjøre på flere ulike måter som vipps, kort, kontooverføring følg linken: https://www4.solidus.no/…/net…/skape_muligheter_sammen/gaver
Hjemreisen startet rundt kl. 11.30 på lørdag. Elisabeth og Josué kjørte oss til flyplassen. Når me var kommet frem, sjekket inn og satt klare til å gå ombord gikk strømmen. Heldigvis var det ikke så mye lenger enn et kvarter før den var tilbake
Så sov vi oss frem til New York hvor vi fikk se en spesielt fin soloppgang. Etterpå ble det litt venting på bagasjen, fordi døren til bagasjerommet på flyet ikke lot seg åpne. Så var vi turister i byen i noen timer før vi nå snart skal fly til Oslo! Vi har hatt det veldig fint. Men nå skal det blir godt å komme hjem!
Elisabeth blir værende to uker til!
Heldig selv om han var uheldig!
Mannen som ligger i bakgrunnen av bilde hadde reist fra hjemstedet sitt for å jobbe på Roatan (ei øy). Der hadde han fått blitt syk og reiste til La Ceiba for å komme seg på sykehus. Det hadde han blitt operert i magen. Når han ble utskrevet hadde han ingen penger og derfor ingen mulighet til å reise hjem. Han ble derfor liggende i parken hvor han hadde vært de siste to døgnene.
Våre honduranske venner vet å mobilisere. Via bekjente klarte de å skaffe han gratis billett på fly (som er eneste måten å komme til det stedet).
Vi reiste på kino, og etterpå drog vi tilbake til parken og hentet han med i en taxi. De hadde samlet inn ca 600 kroner slik at han kunne sove på et billig hotell før de hentet han og kjørte han til flyplassen neste morgen.
På tirsdag fikk vi være med på en spesiell opplevelse. Lili, Patico og Saralee tok oss med på noe de pleier å gjøre en gang i måneden.
Ungene var med å lage baleada (lefser med bønnestuing og ost). Etterpå gikk vi en runde og delte ut maten til mennesker som bodde på gata. Det var en sterk opplevelse for både voksne og barn. Til tross for de forferdelige forholdene de bodde og oppholdt seg i, lyste ansiktene opp når de fikk spørsmål om de ville ha mat. Hjertelige smil og takknemlighet på ekte!
Den 21 juni kom vi tilbake til trygge og gode, men kalde Norge. Etter ett år og ni måneder i Honduras sitter vi igjen med mange inntrykk, og dette er ett opphold som har påvirket både oss voksne og barna våre på utrolig mange måter. Vi har blitt vandt med mye som for de fleste nordmenn virker ufattelig og voldsomt.
Den siste måneden før vi reiste hjem til Norge, var en travel måned med mye arbeid for å gjøre klar til at organisasjonen Skape muligheter sammen skal fortsette å drives når vi reiste tilbake til Norge. Det var mye aktiviteter og mange som ville treffes den siste tiden før vi reiste. I tillegg ble vi med på en fødsel. Darwin som bodde hos oss de siste månedene skulle bli far. Han er som en sønn for oss, så med andre ord skulle vi bli besteforeldre. Det å være med på en fødsel i et slikt land som Honduras setter virkelig ting i perspektiv.
Først av alt kan jeg jo forklare at sykehuset er omgitt av et høgt gjerde, og i porten stod det vakter døgnet rundt for å kontrollere hvem som kom inn. Så når vi kom kjørende med hun som skulle føde, var det såvidt vi fikk kjøre inn med henne. Men vi måtte love å kjøre bilen ut etterpå, for det var forbudt å bruke den svære parkeringsplassen til å parkere biler. Noe som virket ganske ulogisk for oss.
Men når vi da kom oss inn var det å finne ut hvor vi skulle gå, når vi så fant rett plass, gikk vi innenfor en dør og der skrev de navnet hennes på et ark. Så ble vi lettere kjeftet på fordi hun ikke hadde med seg fødselsattesten sin. (Noe som jeg tror kanskje var litt lettere siden vi var to, men jeg ser for meg at de nok er ganske harde med mange). Deretter måtte vi sende mennene våre hjem for å hente fødselsattesten og noe mat. Mens jeg måtte gå i en skranke for å registrere henne, i en annen for å betale for at hun skulle skrives inn. Deretter måtte vi tilbake til der vi startet. Her fikk hun beskjed om å sitte å vente for å komme inn til legen. Etter en kjapp kontroll fikk hun beskjed om å gå å spise et skikkelig måltid, gå å ta noen blodprøver og urinprøve for så å komme tilbake å ta en sparktest. Men i praksis vil det si at vi måtte først gå til laboratoriet, der de skrev på hvor mye vi skulle betale, så måtte vi i en skranke å betale for disse prøvene, så måtte vi på laboratoriet for å
hente et prøveglass til urinprøve. Etter å ha tatt den i den ene enden av sykehuset, (den eneste plassen det er seks toalett) måtte vi levere den på laboratoriet. Så var det blodprøvene hun skulle ta, de måtte vi reise til et privatsykehus for å ta, det var ikke noen spesielle prøver, men det var ikke mulig å ta disse på det offentlige sykehuset. Deretter var det tid for å finne noe mat, men det var lettere sagt enn gjort kl. 01.30. La Ceiba er en passe stor by, men det er ikke lett å finne noe som er åpent på nattestid, men etter litt leiting fant vi en bensin stasjon som hadde noe vi kunne spise. Når vi da kom tilbake fikk vi ikke kjøre inn med bilen. så vi måtte parkere utenfor.
Når hun da ble ropt inn var jeg så frimodig at jeg var med inn, men fikk kjapt beskjed av legen at dersom jeg ikke hadde noen spørsmål, så kunne jeg bare vente utenfor. Men da sa jeg at jeg hadde et spørsmål, og det var om jeg kunne være inne med henne siden hun var mindreårig. Da svarte hun "Her i Honduras er det slik at alle føder alene, selv om de er mindreårige. Men dersom du ønsker å være med så går det greit!" Så da var fikk jeg være med inn på det rommet hun ble liggende på. Der tok de noen kontroller, og jeg ble sendt på laboratoriet for å hente prøvesvar, så ble hun etter 6 timer flyttet over til fødestuen, men der var det ikke mulighet for meg å være med inn. Så da måtte jeg sette meg ned i korridoren utenfor å vente sammen med de fire andre mennene som ventet på å bli fedre. Litt etter litt kom de ut på gangen og ropte oss bort, da hadde de litt ny informasjon fra noen av fødslene. Så litt over klokken ti kom det en liten nydelig jente til verden! Da de ropte opp navnet til moren måtte vi løpe bort til en inngang for å levere klær, bleier og liknende til mor og barn.
Ikke før en god del timer etterpå var det mulighet for Darwin (faren) og oss å se den lille jenten og den nybakte moren!
Ellers den siste tiden hadde vi aktivitetsdag med noen av ungdommene i Caracas. Dette var en lørdag, hvor vi hadde mye forskjellige konkurranser og leker. Dette var en veldig kjekk dag, og er noe vi ønsker å gjøre igjen. Ideen med dette er å ha et aktivitetstilbud for barna og ungdommene, for at de ikke skal havne ut i andre miljøer som ikke er bra for dem.
Her er ett av bidragene i sangkonkurransen, dette var noe som var veldig kjekt. Alle var med og var engasjerte.
Ellers brukte vi en del tid på å være sammen med Darwin mot slutten. For de som ikke har fått med seg det så bodde han hos oss de siste tre månedene av oppholdet vårt. Han har familie, men ingen som tar seg av han. Han er blitt som en sønn for oss nå. Vi hadde det veldig kjekt og er blitt godt kjent med han i løpet av den siste tiden vi bodde i Honduras!
Her er noen glimt fra hverdagen vår sammen som familie.
Her er noen glimt fra en sykkeltur vi hadde innover elven Cangrejal. Her var vi midt i jungelen og syklet på grusvei innover i flott natur.
Så kom datoen for hjemreise og det var tid for å reise. Det var veldig trist å ta farvel, selv om vi gledet oss til å komme hjem til Norge! Etter to døgn på reise kom vi til Sola på kvelden den 21. juni. Der ble vi møtt av familie og Norske flagg! Da var vi endelig kommet hjem igjen!
Tilslutt kan vi ta med at nå er organisasjonen klar for å fortsette med arbeidet selv om vi er i Norge. Vi har med oss en kjempegod gjeng som kommer til å fortsette med det de har gjort til nå. I huset hvor Linda og familien hennes bor har vi et lokalt kontor for organisasjonen. Derfra vil vi kunne samarbeide via nettet.
Vi takker nå for ett innholdsrikt, fint og spennende opphold i Honduras. Vi gleder oss til vi neste sommer skal tilbake i ferien for å følge opp arbeidet og treffe igjen alle kjente. Men i mellomtiden nyter vi å være tilbake til gode trygge Norge med alle kjente! Selv om det nok tar litt tid å venne seg til alt som er ganske annerledes enn i Honduras, er det godt å være hjemme. Og på veldig mange måter ser vi nå enda tydeligere hvor heldige vi egentlig er, vi som bor i Norge!
Hilsen oss fem
– Kirsten –
Den siste måneden har det våre mye aktivitet. En av dagene kom en del av guttene fra barnehjemmet på besøk. Da stod det pizza på menyen! Alle de fire ungene våre syns det var veldig stas å treffe guttene fra barnehjemmet som de ikke ser så ofte lenger.
I starten av Mai begynte eg med en hjemmeeksamen, to dager etterpå begynte eg med neste. Så de påfølgende fem dagene hadde jeg to eksamener parallelt. I tillegg var det MORSDAG midt i all ernæring og demens! Dette markeres på alle skolene. Først var det markering på skolen til Amund og Leandro. Her var det fellesaktivitet for mor og barn med å lage bilde. Etterpå var det leker for mødrene, sang fremført av barna og til slutt mat.
Så var det feiring på skolen hos Eilén, Elias, og Justin, Richardo og Samantha som er fadderbarn gjennom Skape muligheter sammen! Her var det også opptredener med sang og dans, dikt og skuespill, fra de forskjellige klassene og leker for mødrene (Den ene som jeg ble utvalgt til å være med på klarte jeg å vinne! 😉 Så da redda eg meg fra "taperdansen" som de andre mødrene måtte fremføre).
Den siste morsdags-markeringen jeg var med på var på skolen Betel i La Ceiba! Oscar og Marcos fra barnehjemmet kom og inviterte med til å være med! Det var som de to andre markeringene veldig kjekt. Og det var koselig og veldig stas å bli invitert! Her var det fremføring av sanger og dikt. I tillegg til skolekorpset. Marcos og Oscar hadde som oppgave denne kvelden å servere mat og drikke til mødrene.
Ellers var Øyvind og Darwin på tur i jungelen! De hadde en dag med far-sønn kvalitetstid. Her er noen glimt fra turen!
Ellers har det denne måneden også vært en del papirarbeid og møter i forhold til Skape muligheter sammen! Dette fordi vi forbereder oss til og planlegger hvordan driften skal fortsette etter at vi har reist tilbake til Norge. Vi har en juridisk representant som er Josué, i tillegg har vi flere frivillige som har sine ansvarsområder, slik at vi er godt organiserte til å fortsette arbeidet her i Honduras. Her er noen bilder fra møte med elevene, foreldrene.
Også i matsalen fortsetter dagene og ukene som normalt! Her er de frivillige som hjelper til på kjøkkenet.
Fotballaget vårt er fortsatt med i sluttspillet. Siste nytt derfra er at de vant semifinalen.
Så til slutt et lite innblikk i vår Honduranske 17.Mai. vi var oppe kl 4.30 for å kunne ha en god 17. mai-frokost før skulebussen kom kl. 6.00. Det var god 17. Mai-stemning med korpsmusikk og Norske lys og servietter! (Desse hadde me fått tilsendt fra Malin og Leif-Egil. Veldig glade og takknemlige for det).
Justa har laget drakter til alle ungane! Dette er typiske drakter fra Honduras!
Avslutter denne bloggen med et bilde fra Jungelen og ut mot havet!
Hilsen oss seks!
– Kirsten-
Nå nærmer det seg slutten på oppholdet vårt her i Honduras. Det er mye som skal fungere før vi er tilbake igjen i Norge. Vi bruker derfor mye tid på å organisere oss, fordele oppgaver, finne løsninger og styrke samholdet i gruppen. Vi begynner å få orden på det meste, og vil bruke den siste tiden på å la Honduranerene gjøre det som skal være deres oppgaver når vi er i Norge! Her er et bilde fra et av møtene vi har hatt i det siste.
Dette har vært en travel måned for vår del. Men det har vært mye positivt! Vi har blandt annet fått donert en tomt til Skape muligheter sammen. Den ligger i det området vi har holdt til siden juni i fjor. Etter at vi fikk beskjed om dette, samlet vi sammen en god gjeng til dugnad. Hvor vi fikk kuttet ned jungelvekstene som var på tomten, og vi fikk ryddet søppel i området rundt! Dette var en positiv dag og gen fin opplevelse. Det var lett å se at de som var med likte å være en del av dette. Liksom vi kunne se at de syns at det var kjekt å kunne bidra med noe, ikke bare motta! For dem som var med, er ungdommer som på en eller annen måte er støttet av Skape muligheter sammen.
Vi har også samlet sammen ungdommene fra det ene fotballaget i Villa Verde til dugnad. for å plukke søppel og rydde i nærmiljøet. Også dette var en vellykket dag.
Det har vært en god del arbeid de siste helgene, derfor har vi også passet på å ta oss en tur til stranden i løpet av helgen, for å kunne slappe av og nyte livet.
Ellers for oss som familie har vi en nyhet! Vi har fått en familieforøkelse. Darwin, som bodde på barnehjemmet vi jobbet på i begynnelsen av oppholdet vårt her. Han reiste fra barnehjemmet i fjor høst. Han har bodd flere steder, og har hatt en del utfordringer. Vi har hatt gjevnlig kontakt med han. Og det ble naturlig at han kom til oss. Han har bodd hos oss i noen uker nå, og er vår eldste sønn! Og ikke nok med det. Han skal bli far, noe som vil si at vi skal bli besteforeldre!
Darwin har vore med på de aktivitetene vi har hatt i organisasjonen. For eksempel så var han ekspertkompetansen når vi hadde verksted på ungdomsskolen. Vi hadde i forrige uke tre dager med verksted. Det var kjekke dager, og fornøyde unger, som fikk gjøre en aktivitet de vanligvis ikke har mulighet til å gjøre. Hvor målet er å lære dem noe de kan bruke videre, for eksempel for å lage og selge. I tillegg til at det betyr mye for dem å kunne gjøre noe for å utfolde seg kreativt. Her er noen glimt fra disse dagene.
Hun som er ansvarlig for å leie ut huset til oss kom en dag på døren her. Hun lurte på om hun kunne få lov til å sy tradisjonelle drakter til ungene våre. Noe hun selvfølgelig fikk lov til. Så da kom hun og tok mål, reiste og handlet stoffet, og kom til slutt med tre flotte drakter. Et flott minne å ta med hjem til Norge.
For to uker siden var det jentekveld på lørdags ettermiddag. Det var herlig å slappe godt av etter søppelryddingen på formiddagen. Vi resite til byen og spiste middag på en restaurant nede ved sjøen. .
Siden det nærmer seg hjemreise var det på tide å sette av tid til å lære oss å lage det vi ikke har lært enda. Så idag var vi hos Sylvia for å lære Lime pai, og vi skulle være henne å lage foccasia brød. En koselig formiddag, og et smakfult resultat. Ungene hjalp til med matlagingen og de koste seg med leking. De fikk også være med ut å mate kaninene, det var stas.
Her er noen bilder som viser hvordan ting kan gå i forhold til markesdføring, dersom det ikke er kontroll og regler. Første bilde viser flaskene til venstre som er medisin for barn, som paracet. Til høgre i bildet er det dessert/sukkertøy. De to andre bildene viser alkohol, hvor det er strategisk plasert tabletter og medikament i pulver for dagen derpå.
I tillegg til alle de dyrene vi vanligvis har i og rundt huset (det være seg, flaggermus, mus, maur, mygg, kakkerlak, vepser, biller og liknende), hadde vi nettopp besøk av en baby skorpien! Spørsmålet er bare hvor har mamma-skorpionen gjemt seg???
Her er noe av det vi ser fra tomten.
Hilsen oss seks
-Kirsten-
